Vådeskuddet

​Åses og Hans' bror, Helge Trevland, endte sine dager i Libanon bare et par måneder etter at den første kontingenten ankom landet i FNs tjeneste. 

– Så utrolig meningsløst. Og veldig trist. Hver eneste gang jeg hører om et vådeskudd, velter det seg i meg, og jeg tenker tilbake på Helge, sier Åse Gulliksen. 

Helge Trevland
Født: 3. oktober 1955 
Død: 20. juni 1978 
Døde i et 16-manns lagstelt i Naqura da han ble skutt med en Colt Pyton kaliber 356 magnum av en soldatkollega. 

Trevland. På snirklete veier noen kilometer fra Sandefjord og E18, ligger tunet Trevland. Lett å finne fordi veiskiltet sier nettopp Trevland. Her ute på bygda i Kodal i Vestfold har Trevland-tunet eksistert i 350 år. Flere familier med samme etternavn bor og har bodd her. Ikke alle er i slekt, men de heter likevel Trevland.

Minner. – Mamma og pappa fikk presten på døra. Det var ille, sier søster Åse Gulliksen.

Hun forteller at hun, storesøster Anne Lise, som er død, og broren Hans Trevland nærmest oppdro Helge. Han var den elleve år yngre broren som de konstant tok seg av og tok med seg på spennende tokt rundt om i området. Spesielt Åse.

– Det var nok jeg som lærte ham å svømme. Mamma og pappa var for opptatt med gården. Det var kuer, griser og korn som opptok tiden deres, forteller Åse Gulliksen.

Det er mange år siden moren og faren gikk bort, og Hans Trevland bor nå i huset med de mange minnene.

Vi sitter stuen, i den nyeste delen av huset, likevel ikke nyere enn at det var nettopp i vinduskarmen bak oss at Helge Trevland og kameraten med samme etternavn, Asbjørn Trevland, skjøt på blink. Det var 29. august 1970, begge var 15 år gamle. De brukte en pistol som faren hadde beholdt etter militærtjenesten. Faren hadde vært fem år i Skottland under krigen og kom tilbake til tjeneste i Norge – før han ga seg etter et år og fortsatte på gården i Kodal.

Tanker flyr nå. Minner vekkes. Det er ikke så lett å fortelle om dette, men det er en dramatisk historie som har preget familien Trevland og naboene gjennom alle de årene de har bodd i tunet.

– De skjøt på blink. Mor og far var på tyttebærtur. Så gikk noe galt mens de fiklet med våpenet, og Helge skjøt Asbjørn. Det var helt forferdelig, sier Hans Trevland. 

De skjøt på blink. Mor og far var på tyttebærtur. Så gikk noe galt mens de fiklet med våpenet

– Han var bare 15 år. I de neste dagene, ukene, månedene og årene fremover skulle han tråkke gjennom nabogården der familien til Asbjørn bodde. Selvsagt var det tungt for Helge, det var tungt for oss og det var tungt for Asbjørns familie. Men familien til Asbjørn var fantastiske. De tok vare på Helge, på mor og far og på oss, forteller Åse og Hans.

Rulleski. Helge Trevland begynte å trene hardt. – Jeg tror det var hans måte å takle det på. Han ble en friluftsmann. Slik endte han også opp i Forsvaret og med militærtjeneste på Skjold. Da han sluttet i førstegangstjenesten gikk han hjem til Kodal gjennom Sverige på rulleski. Han hadde hjul med slange i og punkterte flere ganger på veien hjem.

– Tenk, på rulleski fra Skjold!

– Ellers padlet han på jobb som elektriker. Han padlet i en mil før han syklet videre. Helge var veldig godt trent og en glad gutt, sier broren.

– Vi har ikke så mange bilder av Helge. Men det ble tatt noen rett før han dro til Libanon, erindrer søsknene.

De har vært tilstede på minnesamvær og avdukninger av minnesteder og bekransninger, men har ikke det store behovet for å møte til slike tilstelninger noe lenger.

– Vi har på en måte gått videre i livet. Skulle vi bli invitert til noe i forbindelse med 40-årsmarkeringen, så kommer vi nok kanskje, sier de to.

Hemmelighold. Ikke langt fra gården ligger Kodal kirke, der Helge Trevland og hans foreldre er gravlagt ved siden av hverandre. Hit drar Hans, kona Reidun og Åse flere ganger i året for å stelle gravene.

– Jeg husker da vi møtte opp på den militære terminalen på Fornebu for å hente kisten med Helge. Vi kjørte rett til kirken. Begravelsen fant sted bare to dager etter at han kom hjem.

– Forsvaret var veldig lukket og preget av hemmelighold om hendelsen i Libanon. Først etter en stund fikk vi høre at han ble truffet av et skudd som kom fra utsiden av teltet. Så fikk vi vite at det visstnok hadde vært russisk rulett, før vi ble fortalt at det hele var et vådeskudd, sier Åse.

Søskenparet forteller at da en representant fra Forsvaret kom til dem sent på kvelden, ville vedkommende at mor og far skulle levere en konvolutt videre til lensmannen.

– De overlot konvolutten til foreldrene mine. Jeg kunne ikke unngå å kikke i den, siden den var åpen. Der var det helt tydelig røntgenbilder av Helges hode, som klarte viste hvor kula hadde gått inn. Man så liksom banen... Jeg husker det som en ikke særlig ok oppdagelse, sier Hans Trevland.

Søsknene tenker ofte på broren, hvordan livet ville vært om han var med dem nå og fikk oppleve mer enn sine 22 år.

– Jeg tenker ofte på Helge, det kommer an på situasjonen jeg er i. Det er minner og hendelser som kommer tilbake. Men det var så tabubelagt at han døde. Man skulle ikke snakke om det. Pappa var gammel militær, og han sto nærmest i giv akt og holdt fred, sier Åse.

Det var så tabubelagt at han døde. Man skulle ikke snakke om det

Hans Trevland nikker og forteller at det ikke er rent sjelden tankene går i retning broren.

– Jeg ser jo at soldater og familiene deres får mye mer hjelp og oppfølging i dag enn hva tilfellet var for oss den gang. Det er veldig bra at oppfølgingen er blitt bedre, sier Hans Trevland.

– Vi fikk jo egentlig ikke noe særlig hjelp av Forsvaret. De forsvant den dagen Helge ble gravlagt. Tilbake sto hele familien i sorg. Mor, som daglig tok seg av dyrene våre, orket ikke lenger stå opp for å gå i fjøset. Far avviklet etter hvert driften.

Men én ting har de reagert kraftig på, søsknene:

– Mange år etter at Helge ble drept, kom det papirer fra Forsvaret adressert til ham. Da ble jeg skikkelig sint. Det er mye som er slett i Forsvaret, men akkurat dette var helt utrolig, sier Hans Trevland.

– Hva tenker dere om at Forsvaret markerer Libanon-oppdraget i år?

– At Helge eller de andre som tjenestegjorde ikke blir glemt og satt pris på, det er bra. Sist vi var på en slik tilstelning, var da Helge fikk Dag Hammarskjöld-medaljen post mortem i 2008. Da var vi på Akershus festning. Jeg husker jeg ble helt ut av å være til stede, sier Åse.

– Musikken var så vakker og alt kom innover meg igjen, sier hun.

– Har dere hørt noe fra Forsvaret i år?

– Nei, ikke ett ord og ingen invitasjon.

***