Styrten

​– Jeg bestemte meg samme natt, at hvis jeg en gang fikk en sønn, skulle han få navnet til broren min. Jeg var 17 år og knust over tapet av ham, forteller Hilde Berg (57).

Ved siden av sitter den ene av hennes tre sønner, han som fikk navnet Jostein. Han som aldri fikk møte onkelen, men som har båret hans navn siden fødselen for 30 år siden.

– At jeg har fått hans navn, gjør at jeg også har vært veldig nysgjerrig på ham, hvem han var, og hva han gjorde, forteller Jostein Berg.

Jostein Berg
Født: 16. januar 1947
Død: 3. februar 1979
Omkom da et NORAIR-helikopter på oppdrag traff en høyspentledning og styrtet. Alle fire ombord i helikopteret døde. 

Søsteren til Berg forteller om lørdagen slik hun husker den på Sparbu:

– En fremmed ung mann kom inn i hjemmet vårt. Det viste seg å være feltpresten fra Steinkjersannan. Faren min ante nok hva ærendet skyldtes, og han fikk rett. Presten kom med dødsbudskapet.

– Foreldrene mine og vi fikk en kort beskjed om ulykken, «beklager sorgen», så et «lykke til videre» og et klapp på skulderen. Det var ikke noe kriseteam som tok familiene videre på den tiden, erindrer Hilde Berg.

Foreldrene mine og vi fikk en kort beskjed om ulykken, «beklager sorgen», så et «lykke til videre» og et klapp på skulderen

Hun står på kjøkkenet på gården Solstad i Sparbu og smører rundstykker. Vi er i nabohuset til der hun og familien vokste opp.
Fra Solstad la hun og de to brødrene ut på tur sammen, gikk på ski og hjalp til i hjemmet.

Advarte. Faren Per Magnus tjenestegjorde som nøytralitetsvakt i Narvik under 2. verdenskrig og gikk etter krigen tilbake til bondeyrket og livet som lokal bygdeslakter. Moren Anna var hjemmeværende Det var et enkelt, men likevel godt liv på bygda i Sparbu, et stykke sør for Steinkjer.

– Per Magnus advarte Jostein mot å reise. Han hadde tross alt opplevd krigens brutali- teter, forteller nevøen Jostein Berg.

– Jeg husker jeg sa til ham: – Ikke reis! Det er kanskje siste gangen du er hjemme, legger Hilde Berg til før hun faller i tanker.

Hun var en skikkelig attpåklatt, brødrene var 10 og 14 år eldre enn henne.

– Jeg gikk på videregående skole i Trondheim og måtte jo på skolen den påfølgende mandagen. Det som møtte meg på jernbanestasjonen, var avisene og bildene av broren min på førstesidene.

– Det var ille.

Tok tak selv. Hilde Berg syntes brorens yrke var spennende.

– Han var ute som anestesisykepleier i Libanon, og jeg fulgte den veien også i min utdan- ning. Hun har gått sykepleierskole i Oslo og har nå en lang karriere bak. I dag jobber hun på legevaktsentralen i Steinkjer.

– Når noen omkommer i dramatiske hendelser i dag, setter vi ned kriseteam som tar vare på folk. Det kan vare i dager og uker, og noen ganger enda lenger, med tett oppfølging med psykologer, leger og helsepersonell.

Sånn var det ikke i 1979.

– Vi ble overlatt til oss selv. Jeg husker tanter og onkler var på Værnes militære flystasjon og hjalp til med å få hentet kisten med Jostein hjem til Trøndelag, forteller hun.

Vi ble overlatt til oss selv. Jeg husker tanter og onkler var på Værnes militære flystasjon og hjalp til med å få hentet kisten

Dagen etter ble broren gravlagt ved Alstadhaug kirke. Da var det gått seks dager siden ulykken.

– Da han kom i kisten til Norge, ba jeg om å få se ham, om å få holde ham i hånda eller bare i det minste å se en fot. Jeg ville se broren min. Men jeg fikk ikke lov, sier søsteren.

– Vi besøker graven når vi kan, og minnes ham når det er spesielle dager, FN-dagen og  andre minnedager som samfunnet markerer, sier hun. Hilde viser oss bilder og minner hun har på telefonen.

– Etter neste treff, i 2003 ble jeg invitert med på en Libanon-tur med UNIFILs minnefond. Jeg husker jeg sa ja. Tvert!

Besøket i 2004 gjorde at hun, som veldig mange andre norske Libanon-soldater, utviklet et kjærlighetsforhold til landet og menneskene der. Hun fikk forståelse for at de norske soldatenes innsats har betydd mye for lokalbefolkningen, og at de ennå er takknemlige.

– Hadde ikke ulykken skjedd med Jostein, ville jeg kanskje også reist til Libanon som sykepleier. Jeg hadde veldig nær og god kontakt med broren min.

Sønnen hennes har forsøkte å finne ut så mye som mulig om omstendighetene knyttet til ulykken. På internett florerer det av teorier om årsaken til styrten. Ble helikopteret skutt på før det styrtet? Hvorfor fløy de egentlig så lavt? Ble de skutt på etter at det styrtet? Døde alle med en gang?

– Jeg synes det er spennende å finne ut mest mulig. Jeg fikk også lov til å være med i en Facebook-gruppe der veteraner fra hans kompani er med. Det synes jeg er fint, og jeg har snakket med flere av medlemmene, sier 30-åringen.

Innsamling. – Jeg tenker på broren min hver eneste dag. Det dukker som oftest opp bare gode minner. Når noen dør, har jeg lært meg til å ta vare på de gode minnene. Det er viktig å sørge. Man skal heller ikke tie i hjel en død person. Man skal snakke om de som går bort, for det er helt naturlig, sier Hilde.

Hun tror utdannelsen har hjulpet henne gjennom tapet av broren.

– Døden er for meg blitt mer naturlig. Jeg håndterer det fra tid til annen på jobb og er ikke redd, men står i situasjonen og hjelper dem som rammes, forteller hun.

På veteranturen til Libanon i 2004 fikk Hilde føle på hvordan nøden var.

– Vi var i Beirut, kjørte til Ebel es Saqi, til Naqoura hvor broren min jobbet. Vi besøkte også flyktningleiren Shatilla.

Da jeg kom inn på et legekontor og så utstyrsskapet, fikk jeg sjokk. De hadde nesten ikke utstyr å behandle folk med. Blant annet hadde de en norsk forpakning med bare tre tråder igjen å sy med!

Det var så ille at Hilde Berg satte i gang en innsamlingsaksjon da hun kom hjem. Hun fikset massevis av medisinsk utstyr som året etter ble sendt til sykehuset på tre store europaller.

– Jeg fikk en medalje av borgermesteren i Ebel es Saqi.

– Det var stort. 

***