Reservefamilien

​På hedersplassen i hjemmet deres på Mjølkeråen nord for Bergen henger bilder av sønnen Arild Grotle. Han smiler bredt mot oss og har den blå FN-bereten på. Ved siden av henger bryllupsbildet til hans seks år yngre søster Kjersti.

– Det er slik vi husker Arild. En veldig glad gutt, sier Gunvor Grotle (77). 

Arild Grotle
Født: 11. januar 1967
Død: 13. februar 1989
Omkom da han kom i klem under en Sisu som veltet ved byen Qana. 

Hun ser på bildet som nå er tatt ned fra veggen, tar bort støvet fra rammen med pekefingeren og tar kraftig i for å kunne stå oppreist for fotografen.

– Knærne er ikke som de var, dessverre, sier hun mens mannen holder kjærlig rundt henne. Bildet holder de godt i, sammen, ekteparet som har vært gift i 57 år. Tanker svirrer. Her i vinduet har også sønnen stått og sett at Hurtigruten passerte forbi i fjorden på vei inn mot Bergen.

– Den kommer her hver eneste dag, forteller Finn (77).

– Jeg var på arbeidet i Siemens og fikk vite at noen hadde kommet på besøk. De var på nabokontoret mitt, det var nemlig større og hadde plass til flere personer. Jeg tenkte først at det var min mor eller min far som hadde vandret.

– Men, så var det Arild...

– Presten fortalte det, sier Finn Grotle. Han fikler med lommetørklet, tørker seg i øynene – og fortsetter:

– Noen lurte på om de skulle spørre om jeg kunne få fri fra arbeidet. Uansett kjørte jeg hjem. Datteren vår var på skolen, og kona var på jobb.

– Ja, det kom en prest på jobben min også, sier Gunvor Grotle.

Jeg tenkte først at det var min mor eller min far som hadde vandret. Men, så var det Arild...

Øynene tørkes på ny. Neste år er det 30 år siden familien fikk den grusomme beskjeden. Arild Grotle var 22 år gammel da han mistet livet, på jobb for Norge i Libanon. Han var den 17. som døde. Hver gang det skjedde, var oppmerksomheten fra mediene stor.

– Det verste var at vi ikke fikk varslet resten av familien. Nyheten nådde ut da Dagsrevyen kjørte saken – med Arilds navn i sendingen. Det var ille. De fikk sjokk, de andre, sier ekteparet. 

Tiden etter dødsfallet var vanskelig. Begravelsen i Åsane gamle kirke skjønte de at det ville bli veldig vanskelige å få med seg, i den tilstand de var i. Derfor hyret de inn en fotograf til å filme det hele, fra start til slutt.

– Vi så på videoen i tiden etter, først da så vi hvor mange som kom. Det var familie, venner og kjære. Dessuten kom Forsvaret og soldatkolleger av Arild, flere fulgte også kisten med Arild hjem. Det var godt, sier de to.

Ekteparet og datteren fikk raskt invitasjon til å reise til Libanon for å se stedet der sønnen døde og dessuten å snakke med hans soldatkolleger. Reiselederen var stabsprest Torleif Bjotveit.

– Det var en veldig fin opplevelse for oss, og dessuten ble vi tatt veldig godt imot av soldatene. Vi fikk på en måte nye sønner gjennom vennskapet med dem, forteller Gunvor.

Det var en veldig fin opplevelse for oss, og dessuten ble vi tatt veldig godt imot av soldatene. Vi fikk på en måte nye sønner gjennom vennskapet med dem

– Jeg husker at de ville gi oss 50 dollar, som var Arilds andel i baren de hadde. Jeg sa at de bare kunne beholde pengene, sier Finn.

– Var det bare positivt å reise til Libanon?

– Nei, et par hendelser var ikke så bra. Den øverste sjefen, en svensk general, sa at «FMR- gutta kjørte som svin». Jeg kan ikke forstå at han kunne si noe slikt i vårt påhør. Vi ble ganske sinte over å høre en slags beskyldning mot sønnen vår – som vognkommandør – og hans sjåfør på vogna. Jeg har aldri bebreidet noen for det som skjedde, sier Finn.

– Var det andre ubehageligheter?

– Ja, det var en av sjefene som sa dette – vi hørte det godt: «Jeg tror vi har vært heldige med foreldrene denne gangen».

Dagene de tilbrakte i Libanon, bodde de sammen med de norske soldatene i leiren. De spiste frokost, lunsj og middag med dem. Leiren fikk dessuten navnet Camp Grotle – til minne om sønnen.

Gunvor ble så glad i soldatene at hun der og da spontant invitere dem alle i Finns 50-årsfei- ring i november 1990.

– Vi hadde 23 flotte gutter som kom og ble med oss på festen. De bodde i kjelleren hos oss og i nabohuset som vi bodde i før. Jeg husker at kommandanten på Bergenhus festning, Vigar Aabrek, stilte med to minibusser så vi fikk fraktet folk frem og tilbake.

Besøket de fikk, ble starten på et vennskap som har vart lenge. Ekstra spesiell ble kontakten med foreldrene til en av soldatene fra Lillehammer.

– Vi har vært på besøk hos dem hvert eneste år, bortsett fra de siste årene på grunn av helsa. Vi holder kontakten, gratulerer hverandre på bursdager og sender julekort, forteller Gunvor.

De to fremhever innsatsen til stabsprest Torleiv Bjotveit. Han tok godt vare på ekteparet de første årene.

– Han ringte, sendte julekort og var imøtekommende. Det var godt å ha en som tok kontakt. Men da han ble syk og gikk bort, stoppet kontakten med Forsvaret, sier Finn.

– Er det godt å ha kontakt?

– Ja, det er det. Men vi har jo samtidig gått videre i livet. Vi får ikke Arild tilbake, men vi tenker selvfølgelig på ham ofte og på hvordan livet ville vært om han ikke omkom.

Desember 2017. Finn Grotle tar inn posten, og i den ligger det et brev – til sønnen Arild Grotle. Det er veldig lenge siden post kom i hans navn.

Ekteparet får hakeslipp da de åpner brevet og leser innholdet. Det er fra et minnefond. De ønsker Arild Grotle god jul og godt nytt år, i tillegg til å be om donasjoner til fondet.

– Det var helt ille og sorgen kom til oss på nytt. Jeg skulle tro at minnefondet og Forsvaret hadde kontroll på hvem de sendte dette til. Først etter en stund fikk vi en kraftig beklagelse.

Sorgen er der fremdeles, men det er noe som må «trigge» den for at den skal komme til overflaten.

– Noe som har hjulpet oss mye, er all kontakten med Arilds venner og soldatkolleger. De har ved flere anledninger vært på besøk. Det er godt. Vi fikk på en måte mange nye sønner da Arild gikk bort. Det har hjulpet oss gjennom. Psykologhjelpen vi ble tilbudt, avslo vi. Det var bedre med kontakt med vennene hans.

Arild Grotle spilte fotball og var dessuten svært interessert i bil. Presisjonskjøring var hans lidenskap. På et av rommene i Mjølkeråen står pokaler og diplomer etter sønnen. Han utmer- ket seg som en stødig sjåfør i konkurransene som Norges Automobilforbund avholdt fra tid til annen. Han ble faktisk norgesmester og var med i et par europamesterskap.

– Han fikk en del premier, ja, sier faren og viser frem noen av dem. I permer er avisutklipp satt inn i pen rekkefølge.

– Tenker dere ofte på ham?

– Veldig ofte, sier moren.

– Bare for noen måneder siden drømte jeg voldsomt mye om ham. Vi var et eller annet sted sammen, sier hun.

Det gjør så godt når han blir husket

Graven besøker de når de kan, de steller den som best de kan.

– Vi kunne godt tenke oss en krans fra Forsvaret på Arilds grav når Forsvaret skal markere starten eller slutten på Libanon-engasjementet. Det gjør så godt når han blir husket.

***