– Den siste gangen jeg så Erling satt han på rommet sitt og hørte på musikk. Jeg var på vei ut for å treffe ei venninne og sa bare «ha det» i forbifarten. Jeg fikk aldri gitt ham en siste klem. Det er vondt å tenke på, sier Anita Ekrheim Aarre (46).
Hun er på besøk hos søsteren Thorild (59) som bor og jobber på Gran Canaria. Sammen forteller de om broren, Erling Robert Ekrheim, som bare ble 21 år gammel.
– Mitt siste minne er fra togstasjonen i Moss. Det var 17. mai 1982 og han hadde på seg FN-uniformen med den blå bereten. Jeg tenker ofte på hva som kunne vært annerledes dersom han ikke hadde mistet livet i Libanon, sier Thorild.
Erling Robert Ekrheim
Født: 13. desember 1960
Død: 6. juni 1982
Omkom etter å ha blitt truffet av granatsplinter i Ebel es-Saqi under den israelske invasjonen av Sør-Libanon.
Samhold. Erling var nest eldst av tre søsken som vokste opp i Stavanger og Moss. Søstrene beskriver en gutt med sterk interesse for musikk, friluftsliv og dyr. Etter førstegangstjenesten søkte han FN-tjeneste i Libanon.
– Jeg fikk inntrykk av at han likte miljøet og samholdet i Forsvaret. Han var hundetjeneste som vernepliktig og håpte nok å jobbe med det samme som FN-soldat. Og så tror jeg at eventyrlyst og muligheten til å reise var en viktig drivkraft, forteller storesøster Thorild.
Invasjon. 6. juni 1982 hadde Erling Robert Ekrheim vært FN-soldat i 14 dager. Fra stillingen på et hustak i landsbyen Ebel es-Saqi kan han og de andre norske soldatene nesten se helt til nabolandet Israel. På den andre siden av grensa rykker nesten 100 000 soldater støttet av stridsvogner, artilleri og fly inn i Sør-Libanon.
Styrkene som blir stående inne i den norske bataljonens områder, blir skutt på av palestinske geriljasoldater. De norske FN-soldatene havner i kryssilden. På kort tid faller flere granater i Ebel es-Saqi. En av dem treffer like ved posten som Erling Ekrheim bemanner. Han dør kort tid etter av skadene.
Oppfølging. – Jeg husker at jeg snakket med faren vår på telefon samme dag. Han fortalte at han satt med en vond følelse. Litt senere fikk vi beskjed om at Erling hadde mistet livet, forteller Thorild.
I denne perioden jobbet hun som reiseleder i Italia. Langt unna resten av familien ble det ekstra tungt å få beskjeden om at broren hadde vært utsatt for noe alvorlig. Hun satte seg på første flyet hjem til Norge.
– Like etter meldte flere nyhetskanaler at broren vår hadde mistet livet. Blant annet ringte Se og Hør og ville lage en reportasje. Det reagerte moren vår veldig på. Dette var før båren med Erling hadde kommet hjem, forteller hun.
Libanon. Forsvaret inviterte familien til Libanon. Bare Anita og faren valgte å reise. Men de måtte vente helt til 1994 på grunn av uroligheter i Sør-Libanon.
– Pappa var veldig bestemt på at han ønsket å dra.
Vi gikk med skuddsikker hjelm og vest. Og på kveldene hørte vi det smalt i området rundt Ebel es-Saqi.
Vi la også ned krans til minne om Erling. Da kom lokalbefolkningen og samlet seg rundt oss, forteller Anita og tørker noen tårer.
Erling hadde ikke vært lenge i Libanon, men hadde likevel fått svært god kontakt med familien som eide huset hvor de var utstasjonert. I løpet av den korte tiden hadde han også rukket å kjøpe mange musikk-kassetter.
– Det var jo typisk ham. Erling var veldig musikalsk, spilte flere instrumenter og hadde en samling på nesten 1000 LP-plater hjemme, sier Anita.
Kort. Av faren har de alltid blitt fortalt at Erling døde momentant etter å ha blitt truffet av granatsplinter. I ettertid har de forstått at det kanskje var for å skåne dem og moren.
– Mange år senere satt jeg og googlet navnet på broren min. Da fant jeg fram til en FN-soldat som hadde en annen beskrivelsen av hva som skjedde. Det var tøft å lese, sier Anita.
– Hvordan vil dere beskrive oppfølgingen fra Forsvaret?
– Vi fikk ikke tilbud om psykologisk hjelp eller støtte. Det tok også lang tid før vi fikk noe informasjon om 40-årsjubileet for Unifil-styrken. Det synes jeg er litt rart. Erling er jo en viktig del av historien om den norske FN-styrken i Libanon. Han ga sitt liv i tjenesten, sier Anita.
Savnet er sterkt, men minnet etter Erling lever videre. Blant annet gjennom Thorilds sønn som heter Roberto, oppkalt etter Erling Robert. Anita bor til daglig i Stavanger og steller graven til broren. Gravstøtten bærer FN-logoen og påskriften «I tjenesten for freden».
– En dag lå det et kort på graven. Det var lagt der av en soldat som tjenestegjorde sammen med Erling. Og hvert år legger en gruppe veteraner ned blomster på dødsdagen.
– Det er godt å vite at det er flere som fortsatt tenker på broren vår.
***
