At vår sosiale adferd er like viktig for utviklingen av pandemien som koronavirusets smittsomhet og farlighet, gir den enkelte og de grupper han/hun inngår i en betydelig mulighet for å redusere risikoen for smitte. Å kunne påvirke egen og nærståendes risiko er den viktigste mestringsfaktoren for å tåle stressbelastningen i situasjonen. Har man dertil tillit til at helsevesen og myndigheter også kan påvirke, er mye oppnådd.
For eksempel forsvant nærmest frykten under AIDS-epidemien da det ble klart at man kunne unngå smitten ved å ha kontroll over egen livsstil. Men med den høye smittsomhet som koronoaviruset har, er ikke fullstendig personlig kontroll mulig, men risikoen kan vesentlig reduseres.
Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.
Lærte av leigionella
Vi har forsøkt å lære av epidemier vi har hatt i Norge i nyere tid av legionellabakterien. Legionellabakterien forårsaker en lungesykdom som har langt høyere dødelighet enn koronasykdommen, men som ikke smitter mellom mennesker. Spredningen av smittestoffet skjedde ved dråpedannelser som spredte smittestoffet over lange avstander og som kunne pustes inn.
Når man ikke har noe valg, kan frykten avta; den trenger ikke lenger varsle om fare og det er for sent å utløse flukt
Det utviklet seg en del frykt i området inntil den smittefarlige kilden ble lokalisert. En viktig erfaring var at den andre gangen epidemien skjedde, ble den bedre håndtert av helsevesenet og det var tydelig at mye var lært; for eksempel var informasjonen til befolkningen blitt meget god og tilliten til helsevesenet ble opprettholdt under hele epidemien.
Vil du delta i debatten? Send oss ditt innlegg på debatt@fofo.no.
Informasjon hjelper
Det ble tidligere antatt at legfolk vurderte risiko på en rasjonell måte og veide informasjonen før de tok beslutninger av betydning, eksempelvis for egen eller nærståendes helse. Derfor antok man at befolkningen ønsket kunnskap i form av faktainformasjon fra eksperter, veiledning i hvordan man skulle beskytte seg og dermed føle seg trygg. Følgelig regnet man med at mer informasjon i seg selv ville bedre befolkningens risikovurdering og at god risikoforståelse ble oppnådd av informasjon som blir gitt av en person eller institusjon som:
1) Blir oppfattet som faglig kompetent,
2) Ses på som åpen, pålitelig og uavhengig
3) Har evne til å formulere seg empatisk.
Forskning på pandemier viser at slik informasjon er tilstrekkelig for mange: Korrekt informasjon i forståelig form gitt av fagfolk som tilskrives høy troverdighet, som den helsemyndighetene i Norge nå fortløpende gir, kan stoppe en uheldig utvikling.
De usynlige farer og tillit
Forskningen på epidemier inngår i studier vi har utført av umerkelige farer. Det vil si farer som ikke kan oppdages av våre sanseorganer, som mikroorganismer som virus og bakterier, radioaktiv stråling og visse kjemiske stoffer. Det er lett å bli skremt av slike farer.
Når faren ikke kan ses, høres, luktes, smakes eller når man ikke kan vite om den berøres, blir det umulig for mennesker selv å vurdere faren, og å vite om de er blitt eksponert.
Befolkningen blir helt avhengig av myndigheter og helsevesen for informasjon om faren og av å bli målt, testet eller undersøkt. Tillit til informasjonskilden og kompetanse til å forstå informasjonen blir viktig.
Nødvendig frykt
Under H1N1 influensaepidemien i 2009 viste det seg at hos en del mennesker, var en emosjonell reaksjon, særlig frykt for å bli rammet av infeksjonen, nødvendig i tillegg til faktainformasjon. Hos disse økte smittefrykten personens forebyggende handlinger som håndvask, sosial distansering og så videre.
Rasjonell frykt kjennetegnes ved at den står i et rimelig forhold til risikoen og at den mobiliserer hensiktsmessig sikkerhetsatferd.
Både forskning og erfaring viser at også en befolkning vektlegger andre forhold enn faktainformasjon, forhold både av kognitiv og følelsesmessig art. Som ventet tiltok den forebyggende adferd i befolkningen med tilliten til at informasjonen var pålitelig.
At erfaring styrer mer av vår atferd enn kunnskap, og at mange har illusjoner om egen usårbarhet og uovervinnelighet, er viktige hindringer i arbeidet for å bedre menneskers beredskap. Når kunnskap har denne begrensningen sammenlignet med erfaring, gjelder det å skape kunnskap på opplevelsesplanet – kanskje smittefrykten hjelper til det?
Kunnskap ikke nok
I dag er det grunn til å anta at for en del av den norske befolkningen er kunnskap ikke tilstrekkelig, og en rasjonell smittefrykt nødvendig for å iverksette og opprettholde en hensiktsmessig sosial adferd under epidemiens forløp.
Rasjonell frykt kjennetegnes ved at den står i et rimelig forhold til risikoen og at den mobiliserer hensiktsmessig sikkerhetsatferd. Frykt er i likhet med smertesansen en del av organismens alarmsystem og i tillegg til å virke skjerpende, har den også som oppgave å fjerne en fra risikosituasjoner. Evnen til å oppleve og bruke denne signalfrykten er et tegn på god psykisk helse.
Irrasjonell frykt derimot er for sterk eller svak i forhold til den foreliggende risiko og fører til nervøse symptomer og uhensiktsmessig adferd, som overdrevne eller manglende forebyggende tiltak. Antakelig er benekting av risiko for å bli smittet en større utfordring enn overdreven risikofølelse i befolkningen. Det er strevsomt å opprettholde en årvåkenhet over tid. Når ingen fare inntrer, særlig etter gjentatte alarmer, avtar gjerne vaktsomheten gjennom habituering.
Kompetanse skjerper
I vår forskning på sikkerhetsopplæring har vi funnet at kompetanse bygget opp av kunnskap, og helst også trening og øvelse, som ventet fører til en positiv forventning om å kunne handle dersom risikoen inntreffer. En slik positiv responsforventning viste seg også å øke mottageligheten for tidlig informasjon om risiko og toleranse for det ubehaget dette skapte. Personen blir «skjerpet, men ikke nervøs».
Når Prekestolen i Lysefjorden kan sies å være det tryggeste stedet i Norge, er det fordi omgivelsene kommuniserer krystallklart at et fall her blir ens siste.
Det som kjennetegner den kompetente person er således en tidlig evne til å forholde seg til en fremtidig risiko. Etter hvert som risikoen nærmet seg, avtok ubehaget, antagelig fordi uvissheten avtok, muligheten for handling forelå og det var ingen vei tilbake. Når man ikke har noe valg, kan frykten avta; den trenger ikke lenger varsle om fare og det er for sent å utløse flukt.
Frykt bevisstgjør
Når Prekestolen i Lysefjorden kan sies å være det tryggeste stedet i Norge, er det fordi omgivelsene kommuniserer krystallklart at et fall her blir ens siste. All sansning konsentreres om risikoen på stedet, og atferden blir særdeles bevisst; man tar seg i akt.
I dagliglivet er derimot bare 15 til 20 prosent av atferden vår bevisst. Omkring 80 prosent er rutinebasert, det vil si automatisert, vanepreget og med liten oppmerksomhet om risiko.
Det er derfor nødvendig med en bevisstgjøring for at vaner som håndhilsning, hosting, avstand til andre og så videre skal endres. Slikt er lett å glemme og påminnelser fra andre bør møtes med takknemlighet.
OM FORFATTERNE:
Lars Weisæth var sjefspsykiater i Forsvaret fra 1985 til 2004 og ledet som overlege og professor Kontoret for katastrofepsykiatri (som var en del av Forsvarets sanitet og Det medisinske fakultet, UiO). Arnfinn Tønnessen er forsker og psykolog. Tønnessen og Weisæth har sammen forsket på flere typer katastrofer.
