Nyheter:

Utfordringer i kø for Nato

Spørsmålet er om Nato kommer til å være i live om 70 år, skriver Hedda Bryn Langemyr.

Det var stor spenning knyttet til Nato-toppmøtet i London i begynnelsen av desember, hvor vi i opptakten så en rekke motsetninger synliggjøre seg. Presidenten i Frankrike, Emmanuel Macron hadde vært ute med sin famøse statusrapport om Nato som hjernedødt, Tyrkias president Recep Erdogan inngikk tettere militært samarbeid med Russland, og Trump pekte mot Kina.

Denne kronikken ble først publisert i utgave nr. 4 av Befalsbladet. 

«out of area» og hjem igjen

Nato fyller 70 år, og har gjennomgått store endringer siden etableringen i 1949. I første fase var det en militær allianse som i hovedsak jobbet for å forsvare seg og demme opp for sovjetisk innflytelse i Europa og i andre deler av verden. Spenningen økte og resulterte i en kald krig, avløst av ulike demokratiseringsprosesser, allianseutvidelse og en rekke internasjonale operasjoner (out of area). Etter at nærområdeinitiativet i Nato kom i 2008 har alliansen sakte beveget seg tilbake til utgangspunktet med økt fokus på kjerneområder, avskrekking og kollektivt forsvar.

USA har i mange år bedt Europa ta et større ansvar for egen sikkerhet, all den tid de har finansiert 72 prosent av alliansens utgifter. Oppfordringen ble tydeliggjort av daværende president Obama etter annekteringen av Krim: «If we have collective defense, it means everyone's got to chip in.» Oppfordringen ble formalisert under NATO-toppmøtet i Wales i 2014 med et kollektivt løfte om å etterstrebe en allokering av to prosent av BNP til forsvarsrelaterte utgifter. 

Post-Krim og tyrkisk hodepine

I kjølvannet av Krim opprettet EU en rekke sanksjoner mot Russland og vi fikk en tiltakende kritisk retorikk mot vårt naboland i øst. Økte militærutgifter på russisk side, handelspolitisk isolasjon og økt spenning mellom Nato og Russland har ledet til et tettere samarbeid mellom Russland og Kina, også i Nordområdene. Opprustningen på russisk side og isolasjon fra Vesten har også bidratt til at sårt trengte reformer har uteblitt og at ledelsen har festet hardere grep om sitt folk. Det er også et betydelig antall våpen på avveie, noe som skaper usikkerhet vedrørende et fremtidig maktskifte.

Opprustningen på russisk side og isolasjon fra Vesten har også bidratt til at sårt trengte reformer har uteblitt...


Tyrkia har de siste årene vært en hodepine for Nato.

Landet har alliansens nest største stående hær og har en strategisk plassering på alliansens sydflanke, og kan dermed bidra til å kontrollere flyktningestrømmer til Europa. At landet har en autoritær leder er ikke Natos største problem. Det vil ikke være første gang alliansen har medlemsstater med udemokratiske tendenser (eksempelvis Portugal, Spania, Ungarn og Polen). Tyrkias tettere militære samarbeid med Russland er derimot et problem, det samme gjelder Tyrkias offensiv mot kurderne i Nord-Syria. Det ville være en absurd situasjon og høyst sannsynlig slutten for Nato om Tyrkia kalte på alliansen for bistand til å utkjempe en illegitim krig på syrisk territorium sammen med en tyrkisk hær utstyrt med russiske våpensystemer.

Politisk dreining i en ny æra

USA har lenge omtalt Russland som en regional stormakt, mens vi i Norge gjerne snakker om Russland som en langt større og mektigere aktør. Antakelig har det vært nødvendig for å styrke nordisk forsvarsvilje og -evne, men gir et noe skjevt bilde av dagens globale maktstrukturer. Konklusjonene fra Nato-toppmøtet vitner om at vi er over i en annen æra, og til en viss grad også utforsker et nytt strategisk konsept for Nato som i større grad sammenvever politikk, handel, teknologi og bruk av militærmakt.

Toppmøtet endte med en erklæring som inneholdt flere interessante elementer, og det er første gang Nato nevner Kina: «We recognise that China's growing influence and international policies present both opportunities and challenges that we need to address together as an Alliance.» I erklæringen er det også flere referanser til videreutvikling av teknologi og digital sikkerhet, hvor det går tydelig frem av dokumentet at det både er viktig at alliansen sikrer sin kritiske infrastruktur og eskalerer sine konkurransemessige fortrinn.

Hva betyr det for Norge?

For Norge innebærer dette en hel del. For det første er den geografiske spredningen og utvidelse av oppmerksomhet til Kina noe som kan lede til mer usikkerhet knyttet til kollektivt forsvar av Nordområdene. Terskelen kan bli høyere for å få militær bistand, samtidig som vi ser at bruken av hybride virkemidler blir stadig mer utbredt. Dette gjelder spesielt i det kognitive domenet gjennom påvirkningsoperasjoner og desinformasjon som har til hensikt å destabilisere vestlige demokratier. Samtidig ser vi at stormaktenes interesse for Arktis er mye større enn på lenge, eksemplifisert ved blant annet alle stormakters oppdaterte Arktis-strategier. Nato og Vestens politikk de siste fem årene har også ført til større samhandling og tettere samarbeid mellom Russland og Kina. Dette er nok noe som gjør at særlig USA finner Arktis mer interessant, men som også gjør Arktis mer utsatt for økt militarisering og stormaktsrivalisering, samt mer sårbart for ulike spill-over effekter.

Deler av den europeiske sikkerhetspolitikken må løses i samarbeid med Russland. 

Et annet spørsmål som blir presserende i denne konteksten er om en plass i FNs sikkerhetsråd er det vi skal bruke alle krefter og ressurser på nå. Å bli tvunget til å aktivt ta stilling til en drakamp mellom USA og Kina globalt, og Nato og Russland i Europa kan stikke kjepper i hjulene for en mer lavmælt balansekunst, som kanskje i større grad kan tjene Norges interesser og sikkerhet.    

Fortsatt uro

Det er liten grunn til å tro at de interne stridighetene i Nato ikke vil vedvare og at kampen om hvem som skal få være i alliansens episenter vil fortsette. Det innebærer at Norge, samtidig som de holder seg på godfot med USA, i stor grad også må balansere forholdet til europeiske stormakter, Kina og Russland. Norge har brukt mye utenrikspolitisk kapital på å redde inn forholdet til Kina etter Nobelprisutdelingen i 2010, og det er lite som tyder på at Norge ønsker å problematisere denne relasjonen på nytt. Kinas økte posisjonering i Arktis, samt tettere samarbeid med Russland i våre nærområder kan tvinge oss til å ta stilling på måter som vil utfordre både norsk diplomati og næringsliv. 

Det siste halvannet året har vi, antakelig derfor, sett en viss oppmykning av Russlandspolitikken fra norsk side. Deler av den europeiske sikkerhetspolitikken må løses i samarbeid med Russland. At denne erkjennelsen tilsynelatende ikke gjør seg gjeldende før deler av Nato peker mot Kina er synd og bidrar til redusert norsk troverdighet. Vi bør både bruke arbeidet med langtidsplanen for Forsvaret, Nordområdemeldingen og Samfunnssikkerhetsmeldingen neste år til å diskutere hvordan vi best mulig kan utvikle eget handlingsrom og hvordan vi kan redusere sjansene for at vi blir offer for tvangsdiplomati, både fra øst og vest i tiden som kommer.