Tillitskrise

Lekkasjene av gradert informasjon til mediene er et utrykk for en tillitskrise i Forsvaret, skriver Jacob Børresen.

Det har over lang tid vært en økende forekomst av lekkasjer av sikkerhetsbelagt informasjon til pressen fra ansatte i Forsvaret. Våren 2015 ble det så ille at Forsvarsdepartementet fant det nødvendig å gå ut med et brev hvor de ansatte i Forsvaret ble pålagt å følge offentlighetsloven, samtidig som det ble iverksatt etterforskning for å identifisere den eller de skyldige. Brevet brakte ikke lekkasjene til opphør.

Forsvaret er en hierarkisk organisasjon hvor disiplin og lydighet er honnørord. Forsvarets personell er innprentet betydningen av å beskytte informasjon som er gradert av hensyn til rikets sikkerhet. De er opplært til å beskytte gradert informasjon og har avgitt taushetserklæring. Lekkasjer burde derfor sitte langt inne. Når det likevel skjer så hyppig som vi nå er vitne til – sist ved Klassekampens artikkel om forsvarssjefens graderte resultat- og kontrollrapport for 2016 – er det uttrykk for en dyp tillitskrise mellom Forsvarets personell og dets politiske og militære ledelse.

 I krysspresset mellom lojalitet til Forsvaret og til egen yrkesstolthet og integritet, har stadig flere valgt det siste.

En viktig årsak til tillitskrisen i Forsvaret er omfanget av den systematiske nedskjæringen og nedbemanningen av Forsvaret, som har nådd et nivå hvor mange offiserer føler at de ikke lenger kan stå faglig inne for det de driver med. Nedskjæringene, mangelen på reservedeler, reduksjonen av vedlikehold, kuttene i antall øvingsdøgn, seilings- og flytimer har nådd et nivå som utfordrer offiserenes yrkesfaglige integritet. I krysspresset mellom lojalitet til Forsvaret og forsvarsledelsen og lojalitet til egen yrkesstolthet og integritet, har stadig flere valgt det siste. Tillitskrisen forsterkes ved at beslutningsprosessene, det faglige grunnlaget for beslutningene, ikke oppleves som solide og grundige nok. Konseptvalgutredninger virker som om de i større grad er til for å strø sand på allerede fattede beslutninger, i stedet for å avdekke utfordringer og problemstillinger som må adresseres.  

Trange rammer. Krysspresset forsterkes da enkelte opplever at de ikke når fram med motforestillinger og argumenter, at militærfaglige begrunnelser og argumentasjon ikke synes å være relevant, fordi alt egentlig bare styres av pengesekken. 

I vårt åpne liberale samfunn, er det å gå ut med gradert informasjon blitt mer sosialt akseptert

Det er en sannhet med modifikasjoner. Budsjettrammene ligger der, og de er trange. Men prioriteringene som gjøres, valgene som tas, er selvfølgelig også resultat både av fagmilitære og politiske vurderinger og prioriteringer. At antall lekkasjer øker er derfor også uttrykk for at kommunikasjonen innad i Forsvaret ikke er god nok, at beslutninger som blir fattet ikke er godt nok forankret nede i Forsvarets organisasjon, slik at personellet som skal iverksette og leve med dem, ikke føler noe eierskap til beslutningene. I en slik situasjon blir terskelen for å lekke gradert informasjon lavere.

Akseptert. I vårt åpne liberale samfunn, er det å gå ut med gradert informasjon for å dokumentere åpenbare forsømmelser, blitt mer sosialt akseptert. Og etter at de første lekkasjene stort sett ble positivt omtalt i media, og tilsynelatende ikke fikk noen konsekvenser for den eller de som hadde lekket, bidro det til å senke terskelen ytterligere. 

En viktig årsak til at lekkasjene florerer er kulturen for lukkethet

Medieomtalen og de positive reaksjonene er langt på vei også uttrykk for en dyp tillitskrise mellom forsvarsledelsen, forsvarspolitikerne på Stortinget og den forsvarsinteresserte opinion. Forsvarsansatte som lekker til media føler derfor at de har støtte utenfor Forsvarets rekker, blant folket. Det senker terskelen for å gå ut.

En viktig årsak til at lekkasjene florerer er kulturen for lukkethet, og den manglende respekten for og etterlevelsen av prinsippet om meroffentlighet i offentlighetsloven som preger offentlig forvaltning generelt – og spesielt den militære og sivile forsvarsledelsen. Misbruk av sikkerhetsgradering ved å unnta fra offentlighet eller gradere opplysninger som ikke vedrører rikets sikkerhet –  for å skjule informasjon som kunne bli ubehagelig for forsvarsledelsen, slik vi for eksempel opplevde i saken om Riksrevisjonens rapport om terrorberedskapen, eller av rene bekvemmelighetshensyn – har bidratt til å svekke respekten for sikkerhetsgraderingene.

Hever debatten. I den situasjonen Forsvaret nå befinner seg i, gitt den kulturen for lukkethet som preger Forsvaret, og som går langt ut over behovet for å beskytte informasjon av hensyn til rikets sikkerhet, mener jeg at lekkasjene kan forsvares. De bidrar til en informert forsvarsdebatt vi ellers ikke ville hatt. Det kan bidra til et politisk press som gjør at Forsvaret ikke bare blir en salderingspost i budsjettkampen mellom sektorene.

Fordi lekkasjene er uttrykk for en system- og tillitskrise, ligger ansvaret først og fremst hos den militære og politiske forsvarsledelsen.

Lekkasjene er uttrykk for tillitskrise i Forsvaret mellom ledelsen og de ansatte og mellom forsvarseliten og den forsvarsinteresserte opinion. På generelt grunnlag er de derfor ikke akseptable. Likevel er det ikke først og fremst «lekkerne» som bør tas. Fordi lekkasjene er uttrykk for en system- og tillitskrise, ligger ansvaret først og fremst hos den militære og politiske forsvarsledelsen.

Ukultur. Tillit som først er brutt, tar tid å gjenreise. Det første som må gjøres for å stoppe lekkasjene, er at ledelsen i Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben tar et alvorlig oppgjør med hemmelighetskremmeriet og lukkethetskulturen i departement og etat. For det andre bør kommunikasjonen mellom departement og etat, og innad i etaten bli mer åpen og effektiv, og ledelsen må legge mer arbeid i å forankre beslutninger som fattes. Sist, men ikke minst må det bli vedvarende og systematisk samsvar mellom forsvarsledelsens retorikk og realitetene i Forsvaret. 

Pensjonert flaggkommandør, Jacob Børresen, er representant for Arbeiderpartiet i Horten.