Fortsatt spent mellom Iran og USA

​Ved inngangen til 2020 synes risikoen for direkte væpnet konfrontasjon mellom Iran og USA større enn noensinne. Etter et iranskstøttet shiamilits angrep USAs ambassade i Irak svarte President Trump med et droneangrep som drepte lederen for Irans Quds-styrke, Qassem Soleimani og ti andre, inkludert en sentral irakisk militsleder, Abu Mahdi al-Muhandis.

I Iran var reaksjonene sterke. Demonstrasjoner mot USA tok over etter måneder med omfattende protester mot regimet. Mye sto på spill for Iran, som etter Irak-invasjonen i 2003 har styrket sin posisjon i regionen og spilt en sentral rolle i å bekjempe IS. Men på hjemmebane er det stor misnøye, ikke minst over økonomien, som er sterkt forverret etter at USA trakk seg fra atomavtalen og gjeninnførte sanksjoner.

Iransk missilangrep

Iran valgte et relativt moderat tilsvar, gjennom et missilangrep på en base som huser internasjonale styrker i Irak. Angrepet ble forhåndsvarslet. USA valgte ikke å respondere direkte, og den akutte faren syntes å være over. Men spenningen er stor både i regionen og mellom Iran og USA. Indirekte militære angrep, utført av grupper som partene støtter, vil fortsette. Ingen av partene har full kontroll over hva disse gruppene foretar seg. Og begge regimene er under stort press, Trump på grunn av riksrettssaken, Iran på grunn av omfattende protester og internasjonal isolasjon. 

Rommet er stort for misforståelser, for enkeltaktører som ønsker eskalering, og for at en av partene trapper opp konflikten for å komme seg ut av en innenrikspolitisk knipe.

I denne politiske stillingskrig der det er vanskelig å se åpninger. Faren for konflikt er ikke over. 

Et ukrainsk passasjerfly ble skutt ned i Teheran like etter Irans angrepet på basen i Irak. Flere dager senere innrømmet landets ledelse at dette var forårsaket av en militær tabbe. Demonstrasjonene mot drapet på Soleimani fikk et motsvar i demonstrasjoner mot regimet, men rapportene tyder på at disse først og fremst begrenset seg til universitetsmiljøer i de store byene. Ingen kan si hvor stor oppslutning regimet i Teheran har. 

Det er ingen tvil om at mange iranere ønsker seg andre ledere. Men det finnes ingen troverdige politiske alternativer utenfor regimet, og eventuelle endringer må derfor komme innenfra, eller gjennom en totals kollaps slik vi så i Irak eller Libya.

Politisk stillingskrig 

Imens opprettholder USA presset på Iran, gjennom en sanksjonspolitikk som store deler av verden tvinges til å følge. Iran har svart med gradvis å fryse elementer i atomavtalen, og har nå gitt seg selv muligheten til igjen å anrike uran i stor skala (om enn foreløpig ikke til våpenkvalitet). President Trump mener at maksimalt press vil tvinge iranerne til forhandlingsbordet. Iranerne mener at de hadde strukket seg langt for å inngå en avtale som Trump så brøt, og har ingen tillit til USA som avtalepartner.

I denne politiske stillingskrig der det er vanskelig å se åpninger. Faren for konflikt er ikke over.