En krigsslutt til ettertanke

Skrekkeksempel

Utbruddet av den første verdenskrig er et skrekkeksempel hva gjelder de politiske myndighetenes manglende evne til å styre krig. I boken «I blinde mot katastrofen, Hvordan overleve atomalderens første århundre», beskrev for eksempel tidligere amerikansk forsvarsminister Robert McNamara hvordan president John F. Kennedy under Cuba-krisen i 1962 angivelig hadde insistert på at alle medlemmene av Det nasjonale sikkerhetsrådet skulle lese Barbara Tuchmans bok «The Guns of August», som handler om hvordan verden snublet inn i første verdenskrig. Kennedy minnet om en samtale som hadde funnet sted i 1914 mellom to tyske kanslere, hvor den ene spurte: «Hvordan skjedde dette?», og hans etterfølger skal ha svarte: «Å, om vi bare visste det».

Det var ikke bare tyskerne som slet med å forstå 1914. Den amerikanske presidenten, Woodrow Wilson, strevde også med å forstå hva som hadde skjedd, og sa: «Har du noen gang hørt hva som startet denne krigen? Hvis du har, ønsker jeg at du publiserer svaret, fordi ingen andre har skjønt det. Så langt jeg kan begripe, er det ingenting konkret som startet krigen, men everything in general.»

Svakt diplomati

Langt fra alle historikere støtter forklaringen om at utbruddet av krigen ikke har noen forklaring, men det er liten tvil om at stormaktenes politiske myndigheter sommeren 1914 følte at det var situasjonen som styrte dem, og ikke motsatt. Er det utenkelig at noe slikt kan skje igjen?

De styrkene som marsjerte ut i felten høsten 1914, var ikke helt ulike dem som Napoleon hadde hatt med seg 100 år tidligere.

Om krigens utbrudd antyder dårlig diplomatisk håndverk, er det en opplest sannhet at gjennomføringen av selve krigen vitnet om militært amatørskap hinsides forestillingsevne. Spesielt har britiske komiserier som Rowan Atkinsons «Blackadder Goes Forth» sementert inntrykket av at spesielt britiske generaler var de rene amatører som kostet nær en million britiske soldater og offiserer livet. Det er imidlertid en ytterst urettferdig kritikk. Knapt noen generasjon har gjennomlevd så dyptgripende endringer i krigføringen, over så kort tid, som de som ledet operasjonen fra 1914 til 1918. De styrkene som marsjerte ut i felten høsten 1914, var ikke helt ulike dem som Napoleon hadde hatt med seg 100 år tidligere. De som vendte hjem høsten 1918, var ikke til å kjenne igjen. De hadde mer til felles med styrkene som slåss i andre verdenskrig enn de som hadde startet i 1914.

Ikke nok med at generalene på stående fot måtte finne ut av hva nye oppfinnelser som stridsgass, fly, stridsvogner, piggtråd og moderne artilleri gjorde med krigskunsten, armeene este også ut til det ugjenkjennelige. Og på den andre siden av ingenmannsland satt selvfølgelig fienden og tenkte på akkurat det samme. Om én part fant på noe lurt, var sannsynligheten stor for at motparten hadde funnet på noe enda smartere.

Krig i framtiden

I dag går diskusjonene høyt om hva kunstig intelligens, autonome systemer og moderne bioteknologi kan gjøre med fremtidens krig. Hvordan vil en krig arte seg der alle parter disponerer store mengder av slike midler? Og viktigst her; vil dagens norske offiserer håndtere omkalfatrende endringer i krigens karakter på mer effektive måter enn generasjonen som opplevde første verdenskrig? Og hva gjør vi i dag for å forberede våre fremtidige politiske og militære ledere på militære revolusjoner som kan skje rett under føttene på oss?

 Kan vi være sikre på at vi ikke igjen sklir inn i en krig som ingen ønsker...

I norsk soldathåndbok fra 1923, som ble delt ut til alle vernepliktige soldater, finner vi følgende: «En trøst har vi og det er, at denne krig er den siste». Setningen falt ikke i 1918, som man kanskje skulle tro, men i 1871. Heller ikke den fransk-tyske krig i 1871 ble den siste. Hensikten med å fortelle norske soldater dette, var selvfølgelig å antyde at heller ikke den krigen som hadde sluttet i november 1918 ville bli den siste. Vi som ser dette i bakspeilet, ser jo også at ganske mange av dem som leste dette i årene etter 1923 befant seg i krig i 1940.

Kan skje igjen

At vi i høst markerer at det er 100 år siden Europas moderne urkatastrofe sluttet, må ikke forlede oss til å tro at menneskeskapte katastrofer i vår del av verden tilhører fortiden. Kan vi være sikre på at vi ikke igjen sklir inn i en krig som ingen ønsker, og kan vi være sikre på at vi makter å styre utviklingen? Det kan vi selvfølgelig ikke. Derfor er markeringen av de 100 år en viktig påminnelse til oss alle. Overlater vi til motparten å ta til fornuft, og betrakter vi alle kompromisser som nederlag, er faren stor for at erfaringene fra første verdenskrig blir mer relevante enn godt er.