Nyheter:
Bruk av militær makt mot landets innbyggere
I 2020 er temaet bruk av Heimevernssoldater til grensekontroll, skriver pensjonert generaladvokat Arne Willy Dahl.
Denne artikkelen er over fire år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Spørsmålet om bruk av militær makt mot landets innbyggere har vært kontroversielt i hvert fall siden 1814, da det i Grunnloven ble lagt inn en restriktiv paragraf om bruk av slik makt mot «statens medlemmer».
Da vi kom til mellomkrigstiden hadde dette restriktive synet fått et politisk uttrykk hos arbeiderbevegelsen – det ble sagt at militærvesenet er borgerskapets redskap for undertrykkelse av arbeiderklassen.
Skillet mellom ytre og indre trusler mot statens selvstendighet og sikkerhet, er i ferd med å bli utvisket.
Enkelte hendelser i inn- og utland der militære styrker ble satt inn i forbindelse med arbeidskonflikter hadde gitt næring til slike oppfatninger – mest kjent er kanskje det såkalte «Menstadslaget» i 1931, der politi og demonstrerende arbeidere støtte sammen. Daværende forsvarsminister Vidkun Quisling hadde beordret militære enheter til stedet, dog uten at de rent faktisk ble brukt.
Vil du delta i debatten? Send oss ditt innlegg på debatt@fofo.no.
Fordelingen mellom politi og forsvar
Disse hendelsene ligger som et bakteppe for en oppgavedeling mellom Politiet og Forsvaret, der Politiet tar seg av interne problemer, mens Forsvaret tar seg av eksterne trusler mot statens selvstendighet og sikkerhet.
Denne oppgavedelingen kan også ses som en del av en «samfunnskontrakt» om verneplikten. De vernepliktige skal forsvare landet og ikke gjøres til aktører i politiske konflikter innenlands. Slik tok man også brodden av visse former for politisk militærnekting.
Vi har aldri hatt noen lov som definerer Forsvarets oppgaver. Denne oppgavedelingen er med andre ord aldri blitt direkte lovfestet, men kan ses på som en uuttalt forutsetning i Politilovens regler om militær bistand til politiet. Den passer også godt sammen med Grunnlovens restriksjoner på bruk av militær makt mot landets innbyggere.
Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.
Tydelig nok?
Men spørsmålet er om det er tilstrekkelig at et slikt grunnleggende spørsmål er henvist til en plass «mellom linjene». Og i dag kan man også reise spørsmålet om det faktisk står noe mellom linjene, eller om det som kanskje sto mellom linjene har falmet bort.
Det nærmer seg nitti år siden «Menstadslaget» og det har gått åtti år siden landet sist ble angrepet av en ytre fiende 9. april 1940.
Mye har skjedd siden den gang, og blant de mest dramatiske begivenhetene er terrorangrepet med kaprede fly i USA 11. september 2001 og massedrapene på Utøya 22. juli 2011, samme dag som regjeringskvartalet ble ødelagt av en stor sprengladning. Lignende terrorangrep har funnet sted i blant annet Madrid, London og Paris.
Militære styrker har fra tid til annen blitt brukt til å slukke skogbranner, stable sandsekker i flomsituasjoner og bevokte evakuerte områder mot plyndring, slik det ble gjort ved flommen i Lillestrøm i 1995.
I 2020 er temaet bruk av Heimevernssoldater til grensekontroll. Riktignok er de ubevæpnet, men de er gitt såkalt begrenset politimyndighet og må forutsettes å kunne bruke en viss makt.
Faktum er at Forsvarets rutiner for maktbruk i fredstid, er mer konservative og tilbakeholdende enn Politiets våpeninstruks.
skillet mellom Indre og ytre trusler
Slike hendelser sier oss at det kan være bruk for Forsvaret, både til å bekjempe naturkatastrofer og menneskeskapte trusler.
Videre er skillet mellom ytre og indre trusler mot statens selvstendighet og sikkerhet er i ferd med å bli utvisket. Terrorangrep skriver seg ikke nødvendigvis fra en fremmed stat, det kan være private aktører.
Og disse kan like gjerne ha sin base innenlands som utenlands. Har slike momenter betydning for forståelsen av loven?
La meg nevne en annen utvikling som har skjedd mer i det stille. Det gjelder nærmest som et aksiom at militær makt er brutal, mens politiet opererer ut fra prinsippet om å bruke så lite makt som mulig og dødelig makt kun mot dødelige trusler.
Hvis man sammenligner militære avdelingers handlemåte på slagmarken med Politiets opptreden ved vanlig ordenshåndhevelse, er dette riktig. Men det man lett overser, er at Forsvaret i årtier har øvet og praktisert politimessige metoder.
Dette har vært nedfelt i bestemmelser om militære vakters bruk av våpen og tvangsmidler i fredstid, i ROE (Rules of Engagement) for militære vakter ved kontrollposter på steder som Libanon, Bosnia, Kosovo og Afghanistan, og i den treningen Heimevernssoldater får blant annet med tanke på oppdrag som gjelder objektsikring i krisesituasjoner.
Faktum er at Forsvarets rutiner for maktbruk i fredstid, er mer konservative og tilbakeholdende enn Politiets våpeninstruks. Dette hører også med i bildet når fordelingen av oppgaver mellom Forsvaret og Politiet skal vurderes og gjeldende lovverk fortolkes.
Forholdet til forsvaret: Et klimaskifte
Det er ingen tvil om at grensekontroll er en politioppgave og at Forsvarets bistand i så måte skal skje under politiets ledelse og etter anmodning derifra. Samtidig kan man merke seg et visst klimaskifte, fra skepsis mot Forsvaret til tillit. Dette er blant annet kommet til uttrykk i bistandsinstruksen, som i dag åpner for direkte kommunikasjon mellom vedkommende politimester og militært hovedkvarter, mens man tidligere måtte gå tjenestevei og involvere både Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet.
Det vanskelige spørsmålet er når Forsvaret skal handle av eget initiativ. I tiden etter terrorangrepet 22. juli 2011 ble det reist spørsmål om hvorvidt Forsvaret burde ha vært mer fremoverlent og aktivt, for eksempel med hensyn til å etablere militært vakthold rundt Stortinget. I engere fora ble det også diskutert om det ville vært riktig av forsvarssjefen å ta kontroll på situasjonen – ja, om det kanskje kunne ha vært en plikt å gjøre det.
Mitt svar på det siste spørsmålet er kontrafaktisk. Et ikke helt urealistisk scenario kunne vært at Anders Behring Breivik hadde hatt medsammensvorne (slik han påsto var tilfelle), at disse hadde planlagt angrepet bedre og detonert sprengladninger ikke bare ved regjeringsbygningen, men også ved Politihuset på Grønland og Politidirektoratet i Oslo sentrum.
Hva hadde da vært forventningen til Forsvaret? Å vente på anmodning om bistand fra et politi uten noe fungerende kommandoapparat? Eller å gripe tøylende og etablere kontroll på situasjonen i hovedstaden inntil politiet hadde samlet seg tilstrekkelig til å kunne overta? Jeg vil tro at svaret gir seg selv.
La oss håpe og tro at vi aldri kommer i en slik situasjon. Men skulle vi likevel havne der, tror jeg at Forsvaret ville få takk, heller enn kritikk om man handler på eget initiativ i lojalitet til regjeringen og andre myndigheter som kanskje kan være satt midlertidig ut av spill.
