Denne artikkelen er over syv år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
8. mai 1945 kapitulerte Tyskland. Etter 69
pinefulle måneder og over 60 millioner døde
verden over endte 2. verdenskrig med totalt
nederlag.
Annonse
Oberstløytnant Dr. Dieter H. Kollmer.
Hele Europa hadde lidd under krigen. Ødeleggelsene var ufattelige. Gjenoppbyggingen
begynte langsomt, de ødelagte byene, infrastruktur og industrianleggene var helt ødelagt.
Uten den amerikanske Marshallplanen «Euro-
pean Recovery Program» ville Vest-Europa ha
brukt vesentlig lengre tid på å komme økonomisk på beina igjen. For å få alle byrdene ved
gjenoppbyggingen jevnt fordelt måtte alle vest-
europeiske stater yte bidrag til anstrengelsene i
tråd med sine muligheter. I denne sammenheng ba Storbritannia sine
allierte, Belgia, Danmark, Nederland og Norge,
om å delta med egne militære kontingenter i
okkupasjonen av Tyskland. Allerede våren 1946
ble det ført forhandlinger om dette i London.
Enigheten om støtten oppnådde man veldig
raskt.
Norge sendte rundt 4400 offiserer, underoffiserer og soldater til Vest-Tyskland fra og med
mars 1947.
De ble underlagt British Army of the
Rhein og fikk navnet Tysklandskommandoen.
Soldatene ble under mottoet «Til Tyskland
for freden» foreløpig utstasjonert i to år med
et halvårig mannskapsskifte med garnisoner langs Harz-fjellområdet i Braunschweig, Goslar,
Northeim, Holzminden, Höxter, Göttingen og
Bad Gandersheim. Landskapet i denne regionen
besto delvis av skogkledde åser og fjell og min-
net soldatene om hjemtraktene i Øst-Norge.
Etter det kommunistiske statskuppet i Tsjekkoslovakia og Berlin-blokaden i 1948 ble regjeringene i London og Oslo på bakgrunn av den
kalde krigen som var under oppseiling enige
om å trekke de norske kontingentene tilbake fra
den indre tyske grense. Tysklandskommandoen
ble flyttet til Schleswig-Holstein, hvor deres
forsyning også kunne sikres raskere og mer
kostnadsgunstig. Gjennom årene var brigaden
delt opp i garnisoner i Itzehoe, Neumünster,
Rendsburg, Husum, Holtenau, Schleswig og
Flensburg. Sammen med danskene utgjorde de
rundt 8000 mann. Deres felles hovedkvarter var
i Rendsburg.
Gjennom årene kom på denne måten rundt
50 000 unge nordmenn til Vest-Tyskland. De
fleste var vernepliktige som etter en grunnutdanning på de respektive hjemstedene fullførte
den andre delen av sin førstegangstjeneste i Tyskland.
Ved siden av sine rent militære oppgaver hadde de norske troppene akkurat som
de andre okkupasjonsstyrkene en politisk, ideologisk, økonomisk og sosiokulturell betydning
for Tysklands gjenoppbygging.
Spesielt ødeleggelsen av de nordtyske byene samt nøden og
elendigheten blant de beseirede tyskerne etterlot et dypt inntrykk hos de norske soldatene. I
Schleswig-Holstein så man i tillegg lidelsene til
de mer enn én million flyktningene fra de tidli-
gere tyske østområder. Denne situasjonen førte
til at de unge mennene veldig raskt fortrengte
eventuelle tanker om hevn og gjengjeldelse
mot de tidligere okkupantene av sitt eget land.
Tvert imot søkte de kontakt med den lokale
befolkningen.
Til tross for den norske regjeringens offisielle
fraterniseringsforbud oppsto vennskapsforhold
og forbindelser med tyskere av begge kjønn,
som til 1951 resulterte i påviselig minst 42 farskap for norske soldater.
På sin side var tyskerne i disse årene utsatt for
et mangfold av etterkrigstidens inntrykk og
belastninger og la for det meste bare merke til språket som var annerledes og til de skandinaviske soldatenes uvante atferd. De offisielle
instansene i Forbundsrepublikken hadde ikke
noe å innvende mot møter med de unge nord-
mennene, for det bildet som man hadde av de
norske okkupantene var preget av et svært positivt norgesbilde blant tyskerne.
Tilsvarende takknemlig var man også for den
beskyttelsen som de norske soldatene sikret
den enda uvæpnede unge vest-tyske staten i
mer enn seks år. Spesielt etter begynnelsen av
den kalde krigen fikk Nato-troppene stadig mer
aksept også i brede befolkningsgrupper.
Av stor betydning for mange lokale tyskere
var at Tysklandsbrigadene tilbød diverse
betalt arbeid for kjøkken-, hage- og hjelpepersonell. Dette ga mange tyskere mulighet til å
brødfø seg selv og sin familie.
Tyskerne var også i andre situasjoner svært
takknemlige overfor nordmennene. Soldater
fra brigade 502 kom for å hjelpe ved en storbrann i Rendsburg, noe som etterlot et dypt
inntrykk hos byens borgere.
Det oppsto ikke noen nevneverdige konflikter mellom tyskere og nordmenn i disse
årene. Enkelte stridigheter som gjaldt unge
kvinners gunst, og som for det meste oppsto
under innflytelse av alkohol, var også på
den tiden bare klassifisert som «ordensforstyrrelser». Derimot målte man kreftene i idrettskonkurranser som ble støttet av
Tysklandskommandoen, fordi de bidro mye
til å lære hverandre nærmere å kjenne på en
ukomplisert måte.
For vesttyskerne var de norske soldatenes
nærvær til våren 1953 ikke bare en beskyttelse mot eventuelle angrep fra øst. Snarere ga dette nærværet også rom for en ubyråkratisk
kontakt, meningsutveksling og forståelse
med den skandinaviske naboen. Dette var
også spesielt av betydning ettersom mange
tyskere ikke var klar over hvilke forbrytelser
og ødeleggelser de tyske okkupantene hadde
stått for under krigen.
Etter at Tysklandsavtalen ble undertegnet i mai 1952, avsluttet de norske troppene
sitt engasjement og trakk seg ut med stor
offentlig oppmerksomhet fra befolkningen i
Schleswig-Holstein. En stor militærparade på flyplassen i
Schleswig-Jagel i april 1953 med tilstedeværelse av kronprins Olav, høyere Nato-offiserer
og sivile representanter for Forbundsrepublikken Tyskland dannet en verdig avslutning.
Tysklandsbrigaden oppfylte ikke bare sitt
oppdrag, nemlig å sørge for ro og orden i de
anviste områdene og bidra til etablering av
demokrati i Tyskland. Den ga også et betydelig bidrag til at nordmenn og tyskere nærmet
seg hverandre igjen etter 2. verdenskrig.
Under frigjørings- og veterandagen 8. mai i år vil det bli gjort ekstra stas på Tysklandsbrigadenes veteraner. FD inviterer til lunsj og forsvarssjefen inviterer til festmiddag for over 100 veteraner.
