Harald Stanghelle: «Det ansiktsløse ansvar»

Få sannheter er mer etablert enn at forsvar er de lange linjers øvelse. Det tar tid å bygge opp. Men det går uhyggelig raskt å rasere et robust forsvar. Kjernen i dette ser vi nå da det av gode grunner etterlyses både sterkere og raskere satsing på Forsvaret. 

Det er ikke så mange årene siden det ble spilt en annen politisk og militær melodi. Det kunne virke som om spisse utenlandsoperasjoner og avansert høyteknologi var det eneste saliggjørende. Offiserer som snakket høyt om territorialforsvar og at den sentrale oppgaven var å kunne forsvare de norske grensene, ble nærmest latterliggjort. De ble plassert i båsen for gammeldagse kaldkrigere som satt fast i et utdatert verdensbilde. Uten evne til å forstå den nye tid. 

For den politiske og militære konsensus var et annet sted. Og i skyggen av denne forsvant mye av den norske forsvarsevnen. 

Derfor er krangelen mellom Høyre og Arbeiderpartiet om en historie de begge har et stort felles ansvar for, bare pinlig å følge med på. Som når Hårek Elvenes i Dagbladet skriver at det Forsvaret Jens Stoltenberg etterlot seg i 2013, var «råtnet på rot». Det var et forsvar som «omtrent var konkurs», skal vi tro Høyres forsvarspolitiske talsmann. Slik viser også denne forsvarspolitikeren at han er dyktig til aktiv fortrengning. For det var bare drøyt et år etter at Høyre i fire år (2001-2005) hadde styrt Forsvarsdepartementet at den daværende hærsjef Robert Mood til TV 2 fortalte at «dersom vi samler alt sammen på en plass, kan vi i et tradisjonelt scenario kanskje forsvare en bydel i Oslo eller området fra Majorstua til Røa. Og det er den samlede norske hær». 

Slik sto det til like etter at Høyre var gått av vakt. Og slik sto det fortsatt til etter at Arbeiderpartiet avsluttet sin. Og hele tiden sto det norske toppmilitære klar til å akseptere – ja, noen med sin aktive støtte - en omlegging som viste seg å være en nedbygging. Eller som Kjell Grandhagen sa det så sent som 27. mars i det som ble et av de siste NRK-intervjuene han ga før han døde i mai: «Vi har i dag ikke en evne til verken å avskrekke en fiende eller forsvare oss mot et angrep mot Norge som står i forhold til den trussel vi står overfor.»  Og noe av forklaringen finner Grandhagen i en satsing på internasjonale operasjoner som ikke lot seg kombinere med et nasjonalt forsvar innenfor de gitte budsjetter. 

I dag er ikke dette en spesielt omstridt observasjon. Snarere en virkelighetsbeskrivelse som legges til grunn av både politikere og offiserer. For den russiske Krim-invasjonen på senvinteren for fem år siden snudde opp ned på så mye. Også den vestlige tankegangen rundt forsvar og sikkerhet. Det var nok russerne som satte fart i revitaliseringen av Forsvaret, ikke et politisk ønske om et sterkere forsvar. For med ett er vi tilbake til det som til alle tider har vært Forsvarets kjerneoppdrag: et forsvar for nasjonalstatens grenser og interesser. 

Det er pussig å registrere hvor mange som like lydløst som sømløst har snudd. Og det er like interessant å registrere det totale fravær av ledere som påtar seg ansvar for at vi er havnet der vi er. Samtidig vet vi at også et forsvar er avhengig av forståelse hos folk flest. Det ville kanskje vært politisk umulig med økte forsvarsbevilgninger i en tid med harmoni i våre nærområder? Kanskje det ville vært like vanskelig å gå klar av Bush-årenes feilslåtte forsvarstenkning og krigsbegeistring? Og kanskje var det uunngåelig med en nasjonal snuoperasjon selv om resultatet nå viser seg feilslått? 

I møte med historien blir det fort mange «kanskje». Nettopp derfor gjelder det å tviholde på at forsvar dreier seg om de lange linjer. Det krever politiske og militære ledere som skjønner hva dette i praksis betyr, og som forstår at vi oftest må velge bort internasjonale politiske moteluner og forandringer som raskt skifter retning. Derfor er det å ta ansvar en nøkkel. Da kan ikke ansvaret være ansiktsløst. Heller ikke for ettertiden.