En mislykket suksess?

​22.mars er det 40 år siden det ble besluttet at norske militære enheter skulle delta i en FN-styrke i det sørlige Libanon. Ved Norges uttrekking 20 år senere var det lite i styrkens opprinnelige mandat som var oppnådd. De opprinnelige formålene ble bare delvis nådd, men styrkens tilstedeværelse var en suksess for sivilbefolkningen.

1. Å bekrefte tilbaketrekningen av israelske styrker. 
2. Gjenopprette internasjonale fred og sikkerhet.
3. Bistå regjeringen i Libanon til å gjenopprette deres effektive myndighet i området.

Styrkens første formål om å bekrefte tilbaketrekningen av israelske styrker ble umuliggjort av at Israel ved sin tilbaketrekning overlot posisjoner til den israelvennlige Sør-Libanesiske Armé. Dette skapte en sone på 5-10 km på libanesisk territorium mot den israelske grensa som ble kontrollert av en israelsk-støttet part. UNIFILs formål ble ikke lettere gjennomførbart da Israel gjennomførte en militær aksjon i 1982 som gjorde at hele operasjonsområdet til UNIFIL ble besatt av Israel. UNIFIL hadde ikke mandat til, ei heller styrker til å imøtegå den militære aksjonen. 

UNIFIL hadde ikke mandat til, ei heller styrker til å imøtegå den militære aksjonen

UNIFIL skapte fredeligere forhold og i perioder pasifiserte de aktiviteten i operasjonsområdet og hindret infiltrasjon. På tross av FN-styrkens bestrebelser foregikk det noe væpnet konflikt i området, men UNIFIL var en betydelige dempende faktor mellom de stridende partene. Styrkens andre formål ble dermed delvis oppnådd.

FN-styrken forsøkte å bistå libanesiske myndigheter til å gjenopprette effektiv myndighet i Sør-Libanon, men libanesiske myndigheter var preget av splittelse, manglende politiske stabilitet og kontroll på maktmidler til å utgjøre en effektiv myndighet. Dette er faktorer som stod utenfor UNIFILs kontroll, men som likevel gjør at det tredje formålet til styrken ikke ble oppfylt.

I anledning resolusjon 425 ble det av FNs-generalsekretær fremsatt tre forutsetninger for at FN-styrken skulle være effektiv: 

1. Styrken trengte FNs-sikkerhetsråds fulle støtte.
2. Styrken trengte fullt samarbeid fra de berørte parter.
3. Styrken måtte være i stand til å virke som en integrert og effektiv militær enhet.

Bare den siste av de tre forutsetningene ble møtt. UNIFIL fungerte som en rimelig integrert og effektiv militær enhet, på tross av at styrken bestod av ulike nasjonaliteter med ulikt treningsnivå og militære praksiser. Stormaktenes egeninteresser og manglende samarbeid fra de berørte parter forhindret de to andre forutsetningene. De manglende forutsetningene har blitt betraktet som forklaringer på at mandatformålet til styrken ikke ble nådd.

Selv om styrken ikke oppnådde de opprinnelige målene som var satt for styrken, kan styrkens utplassering i Libanon ses på som en suksess. Da styrken fungerte som en integrert og effektiv militær enhet kunne styrken bedre sivilbefolkningens situasjon. Gjennom patruljer, sjekkpunkter og observasjonstårn forsøkte styrken å forhindre infiltrasjon og motarbeidet plassering av eksplosiver. På tross av infiltrasjon og urettmessheter begått av diverse parter i konflikten er det liten tvil om at situasjonen i Sør-Libanon ville vært langt mer usikker uten UNIFILs tilstedeværelse. Styrken skapte en bedre sikkerhetssituasjon som ga sivilbefolkningen i de berørte områdene muligheten til å vende tilbake.

Styrken skapte en bedre sikkerhetssituasjon som ga sivilbefolkningen i de berørte områdene muligheten til å vende tilbake 

Kjøpesterke internasjonale soldater som ble i området over lengre tid ga sivilbefolkningen mulighet til å skape et inntekstgrunnlag på deres tilstedeværelse. Inntaksgrunnlaget kom gjennom å selge varer og tjenester til de internasjonale styrkene. Dette erstattet jordbruk som hovedinntektskilde i Sør-Libanon. UNIFILs hovedkvarter beregnet i 1994 at FN-styrken bidro med ca. 37 millioner dollar i året til den lokale økonomien, det vil si fem ganger mer enn den libanesiske staten investerte i området.

Selv om FN-styrken ikke hadde forutsetninger for, ei heller anledning til å oppfylle sitt formål, kunne situasjonen i området eskalert til det verre uten styrkens tilstedeværelse. Dermed fungerte styrken som en stabiliserende faktor i konflikten, samt at styrken bidro positivt økonomisk og humanitært til sivilbefolkningen.

UNIFIL-styrken står i dag fortsatt i Libanon, 40 år etter opprettelsen. Selv om styrken har fungert som en delvis stabiliserende faktor i regionen bør man debattere om man ved manglende forutsetninger og måloppnåelse fortsatt skal operere i et område. Det er flere konflikter i verden som kunne trengt en FN-styrke for å stabilisere konflikten, men det har ikke verdenssamfunnet evne eller ressurser til. Dermed bør man vurdere kompleksiteten i en konflikt og sette realistiske mål før man engasjerer seg.