Vi må stille samme krav

​Vi deler militært personell inn i tre deler: Soldater, befal og offiserer. Etter gjennomført førstegangstjeneste kan man søke på forskjellige stillinger i Forsvaret. Et av alternativene er å søke seg inn i innsatsstyrken, som er en hurtig reaksjonsstyrke i Heimevernet. Her får man muligheten til å kombinere det sivile liv med en sivil jobb/studier med en grønn hverdag i 15-25 dager i året.

For å kvalifisere seg til innsatsstyrken må man innfri visse kvalifikasjoner, her teller da gjennomført førstegangstjeneste, plettfritt vandel, et opptak og fysiske tester. Før var de fysiske kravene til innsatsstyrken at du måtte løpe tre kilometer på under 14 minutter og 30 sekunder. Det er det for så vidt fortsatt; bortsett fra at når kvinner begynte å melde interesse for innsatsstyrken ble det innført egne fysiske krav. Da ble blant annet tre kilometer for kvinner ble utvidet til 16 minutter. Hvor er likestillingen oppi dette?

Det er soldater mot soldater. Ikke kvinner mot menn.

Hvorfor skal en kvinne som løper 3000 meter på 15.49 få en plass i innsatsstyrken, når en mann, med like kvalifikasjoner, ikke får stillingen når han løper på 15 minutter? Han er i åpenbart bedre fysisk form, har samme bakgrunn, plettfritt vandel, men får ikke stillingen fordi han har et XY kromosom istedenfor et XX. Er  det likestilling?

Hvis det er sånn at vi må senke kravet til 16 minutter for å få inn flere kvinner, må vi også senke kravet til menn for at alle skal kjempe på like vilkår for de samme stillingene. Da vil kanskje enda flere menn kvalifisere seg, og vi får en større andel av søkegruppen å velge fra.

Fysiske krav

Til syvende og sist er det krig det handler om her. Det handler om å løpe fortere enn fienden, trekke av geværet fortere enn fienden. Det handler om å bære ut makkeren din fra en skuddveksling i skogen. Det handler om å bære tunge våpen langt, for å nå fram til fienden og kunne ta dem ut før de tar ut oss. Det er liv og død. Det er soldater mot soldater. Ikke kvinner mot menn.

Er du ikke like kjapp som minstekravet til de rundt deg, vil man alltid være svekke laget...

Er det sju menn og ei kvinne på laget, og hun kom med på laget uten å kvalifisere seg på lik linje med resten av laget, vil hun bli et svakere ledd. Akkurat som om en gutt slapp inn selv om han ikke bestod de samme fysiske kravene som resten av laget gjorde. Vi er åtte soldater på laget som får et oppdrag man skal gjennomføre. Ikke sju gutter og ei jente. Det hjelper ikke å ha XX-kromosom når laget må springe over ei slette i en skuddveksling, mens du blir hengende etter fordi du kvalifiserte deg til laget på andre vilkår. Er du ikke like kjapp som minstekravet til de rundt deg, vil man alltid være svekke laget – uavhengig om man er gutt eller jente.

Årlige tester

Derfor gjennomfører vi årlige tester i innsatsstyrken, i styrke og kondisjon. Og det året en av soldatene på laget mitt ikke klarer minstekravet, får de sjansen til å trene seg opp og teste seg igjen på neste øvelse. Er det fortsatt stang ut er det dessverre ut av troppen. 

Ja, med mindre du var jente da. Da går det greit om du kommer halvannet minutt bak minstekravet til resten av laget.

Sekken med utstyr er like tung om du er gutt eller jente. Våpnene, ammunisjonen, den skuddsikre vesten, hjelmen, samband, vann – det veier det samme. Og veien fram til målet er like lang. Forsvaret og kvinnene gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å sette lavere krav til seg selv, til kvinnene, enn til mennene. Setter man målsetningen lavere, vil måloppnåelsen bli lavere. Det er ingenting som tilsier at en kvinne ikke kan løpe 3000 meter like fort, eller fortere, enn mange menn.

Feil å kvotere

Mange vil kanskje reagere på at dette innlegget kommer like etter en større avdekking av det som blir referert til som en ukultur i Forsvaret. Men det er så utrolig viktig at i jaget etter likestilling, at vi ikke glemmer å likestille. Man kan ikke kjempe for likestilling i Forsvaret uten å ta innover seg alvoret av å likestille kvinner og menn. For i motsetning til toppidrett skiller ikke krig og konflikter mellom herre- og kvinneklasser i møte med motstanderen.

...ledere i Forsvaret kan ikke bli målt på hvor mange kvinner de ansetter.

Derfor er det med forundring jeg leser at Norges første kvinnelige Admiral, Louise K. Dedichen, sier at «ledere i forsvaret må bli målt på hvor mange kvinner de ansetter». VG skriver at hun er Norges første kvinnelige admiral. For meg er hun en admiral, og i likhet med alle andre admiraler har jeg den aller største respekt for de overordnede offiserer i Forsvaret. Men ledere i Forsvaret kan ikke bli målt på hvor mange kvinner de ansetter. De må bli målt på hvor kompetente, erfarne, gode, strategiske og ressurssterke mennesker de ansetter. I likestillingens navn må de også bli målt på i hvor stor grad de legger til rette for at de kvalifiserte kvinnene skal ha mulighet til å søke og å trives i stillingen. Der har forsvarsledelsen åpenbart en vei å gå.

Kvinner er råsterke, mentalt sterke, smarte, utholdende, og en ressurs for Forsvaret. Forsvaret trenger kvinner, men ikke nødvendigvis en 50/50 fordeling mellom kjønnene. Vi trenger kvinner fordi vi må ha de beste soldatene til å gjøre det viktigste samfunnsoppdraget vi har: Å forsvare landet vårt, folket vårt, våre ressurser, framtid og våre barn. 

Forsvaret og kvinnene gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å sette lavere krav til seg selv, til kvinnene, enn til mennene.

Mange kvinner er bedre kvalifisert og har andre egenskaper som trengs for at vi skal kunne ha et fullkomment, helhetlig forsvar enn det mange av våre tjenestepliktige menn har. Derfor må de også leve med de samme forventningene. For all den tid jobben er den samme, må vi ha like forutsetninger for å gjennomføre den.

Og da må vi ha like minstekrav.