Hva ville Jens ha gjort?

​Hvis Stortinget skal oppfylle Forsvarssjefens ønske, må det finne ekstramilliardene et annet sted enn i det ordinære statsbudsjettet.

Forsvarssjefen startet presentasjonen av sitt fagmilitære råd i Stortingets utenriks- og forsvarskomité klokka halv ni i dag. Statsråd Frank Bakke-Jensen hadde bedt om å få ta med seg Forsvarssjefen til Stortinget fordi han vet at det i utgangspunktet er en umulig oppgave å få politikerne til å bruke 25 milliarder kroner ekstra på et forsvar som «bare» skaffer en trygghet absolutt alle velgere tar for gitt. 

Erfaringen de siste årene er at det er vanskelig nok å få tradisjonelt forsvarsvennlige Høyre og Frp-statsråder til å bevilge det som er nødvendig for i det hele tatt å nærme seg NATOs to-prosentmål.

MÅ PUNGE UT

Summene i de rådene Forsvarssjefen la frem i dag er slik at det er vanskelig å tro at regjeringen vil gå for noe annet enn det aller billigste alternativet til opprustning – det såkalte D-alternativet som sikrer at vi får noe bedre reaksjonsevne og bemanning for å styrke utholdenheten, men som gjør oss helt avhengig av rask alliert hjelp i en krisesituasjon og som dessuten gjør at vi ikke kan være med på NATO-operasjoner uten å svekke egen forsvarsevne. Bare for å nå en slik ambisjon er det nødvendig med 12-13 milliarder kroner mer enn det som brukes på forsvar i dag.

Pengene kan tas fra den delen av budsjettet som står under en magisk strek

På den annen side: I dagens situasjon, med et stadig mer selvhevdende Russland og labile politiske forhold i USA, hvilken politiker vil tørre å si at et slikt alternativ er bra nok. Spesielt etter at Forsvarssjefen har vært så kløktig at han har gitt sitt anbefalte A-alternativ tittelen «møter sikkerhetssituasjonen». Med det sier jo Haakon Bruun-Hanssen at selv de rådyre C og B-alternativene ikke møter sikkerhetssituasjonen. Dersom politikerne går for noe slikt, vil de med åpne øyne argumentere for et forsvar med hull i beskyttelsen mot Russland.

OPPRUSTING SOM BEROLIGER

Forsvarsvennene vil i tillegg argumentere med at det dyreste alternativet er det sikkerhetspolitisk beste. Det er det som vil virke mest beroligende på Russland. Selv om vi ruster opp, og har kapasiteter som også kan være offensive, er vi ikke alene noen trussel mot våre naboer i øst. Dersom vi i større grad planlegger å la allierte hjelpe oss, åpner vi i større grad for at de kan komme inn med langt mer offensive og uforutsigbare våpen – sett fra russisk side.

Økonomiske fremskrivinger viser nemlig at det ikke vil være mange ekstramilliarder å fordele i statsbudsjettene i årene fremover

Sannsynligheten for at både Ap og regjeringspartiene med noen mindre justeringer ønsker å gi Forsvarssjefen det han ønsker er rett og slett ganske stor. NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, bør kunne ha et godt håp om at flankelandet Norge vil ta det ansvaret som han og mange andre mener følger av at Norge ligger der det ligger og har bra nok økonomi til å gjøre en større del av forsvarsjobben selv.

TRENGS EKSTRABEVILGNING

Stoltenberg trekkes inn her, fordi han i sin tid som statsminister var en av handlingsregelens fedre. Det er han som i alle år som norsk politiker har kjempet aller hardest for budsjettdisiplin og at det ikke trikses med budsjettene slik at noen sektorer unndrar seg budsjett-dragkampene i regjeringen. Men det er nettopp triksing som er nødvendig, dersom politikerne skal gå inn for forsvarssjefens anbefalte alternativ.

Økonomiske fremskrivinger viser nemlig at det ikke vil være mange ekstramilliarder å fordele i statsbudsjettene i årene fremover. Oljefondet vil ikke vokse i samme fart og kostnadene på budsjettet vil øke ettersom det blir flere eldre og syke. Dersom man skal gi tre-fire ekstra milliarder til Forsvaret i mange år fremover, må man ta penger fra sykehus, skole, eller trygdebudsjettet.

UNDER STREKEN?

Det finnes en politisk mer bekvem mulighet. Erna Solberg luftet den allerede i fjor. Pengene kan tas fra den delen av budsjettet som står under en magisk strek - fra den delen av budsjettet der man ikke bryr seg om handlingsregelen og mekanismene med at tiltak på en sektor veies mot andre tiltak i andre samfunnssektorer. Erna Solberg ba om at en slik løsning ble vurdert da det var spørsmål om å erstatte den havarerte fregatten. Selv om hun ble stanset av finansdepartementets embedsverk da, er hun troendes til å prøve på nytt.

Spesielt hvis hun får stille støtte av Jens Stoltenberg som kan fortelle sine venner i Ap om at slikt kan være mulig. I et unntakstilfelle, og når det står om rikets sikkerhet.

Spørsmålet er om Stoltenberg ville anbefale en slik løsning – rett og slett undergrave den handlingsregelen han er så glad i.