Frigjøringen av Finnmark

Frigjøringen av Øst-Finnmark er et godt eksempel på at forente krefter måtte til for å bekjempe fienden som hadde okkupert store deler av Europa i flere år, skriver forsvarsminister Frank Bakke-Jensen.

En viktig markering står foran oss. 25.oktober møtes nordmenn og russere i Finnmark for å minnes begynnelsen på slutten av 2. verdenskrig i Norge. Frigjøringen fra okkupasjonen under 2. verdenskrig begynte lengst øst i Finnmark, et halvt år før den offisielle frigjøringsdagen 8. mai 1945. Vi markerer dagen i takknemlighet overfor de sovjetiske kvinner og menn som ofret liv og blod for nordmenns frihet. Vi gjør det også i respekt overfor de nordmenn som sterkere enn mange andre steder opplevde krigens grusomste konsekvenser.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (Foto: Forsvaret). 
Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (Foto: Forsvaret). 

Men fra øst rykket Den røde armé fram. Etter våpenstillstanden mellom Finland og Sovjetunionen i september 1944, gikk det fort. Under harde kamper ble Kirkenes frigjort. Sovjetiske styrker rykket fram så langt vest som til Tana, resten av fylket tok nordmenn seg av. Det norske Bergkompani nr. 2 kom fra Storbritannia til Øst-Finnmark via Murmansk i begynnelsen av november. Da var mobiliseringen av lokale krefter i gang. Innkalling til norsk personell i Varanger bataljon ble sendt ut. Ved årsskiftet 1944–45 var de i tjeneste. Norske polititropper fra Sverige ble fløyet inn av norsk- amerikanske oberst Bernt Balchen. I mai 1945 hadde den norske styrken i Finnmark vokst til 3000 kvinner og menn. Frigjøringen av Finnmark vest for Tana var meget krevende. Utstyret var lite og dårlig, og minefaren betydelig.

Frykt og samhold

2. verdenskrig er et stadig fjernere minne. Likevel er den fortsatt et tema som fanger interesse, også hos meg. Mine besteforeldre fortale levende fra krigen. Det fortvilte i ha forsørgeransvar i et okkupert land. Om hvor hardt livet var og om sterke følelser som frykt og godt samhold. Jeg skjønte disse historiene bedre da jeg som soldat kom til Libanon på 90-tallet.

De fleste har et forhold til denne delen av historien, og de fleste nordmenn har nok en klar oppfatning av at vi vant krigen. Det var ingen selvfølge for et land som ved krigens utbrudd hadde erklært seg nøytralt, men i liten grad var i stand til å forsvare nøytraliteten. Norge sto dårlig forberedt militært i april 1940. Norske styrker forsvarte seg tappert under de forutsetninger som rådet. Men til tross for hjelp som kom umiddelbart fra briter, franskmenn og polakker, var kampen over etter 62 dager. Norge ble okkupert.

Frigjøringen av Finnmark vest for Tana var meget krevende. Utstyret var lite og dårlig, og minefaren betydelig. 

Kort tid etter falt Frankrike, og Storbritannia sto nokså alene i kampen fra sommeren 1940. Men det fantes en vilje til å stå imot, selv om situasjonen så mørk ut. Britene ville slåss, og fra Storbritannia kjempet også nordmenn videre, i Marinen, i flyvåpnene, i Hæren og i handelsflåten. Handelsflåten ble Norges betydeligste bidrag i de allierte anstrengelsene for å slå fienden. I det okkuperte Norge engasjerte nordmenn seg i holdningskampen mot «nyordningen» av samfunnet og i militære motstandsgrupper.

Da Hitler angrep Sovjetunionen i juni 1941, ba Stalin Churchill om hjelp fra Storbritannia. Det tok tid før det var mulig å sette militære styrker i land på kontinentet. Men det allierte samarbeidet kom raskt i gang likevel. Den første konvoien med forsyninger fra USA og Storbritannia til Murmansk, seilte allerede i august samme år. Konvoiene fra USA og Canada utgjorde en livlinje for styrkene som sloss i Europa. 


Den nor
ske handelsflåtens innsats ble sammenlignet med verdien av 1 million soldater. De arktiske konvoiene til Murmansk og Arkhangelsk var viktige for Sovjetunionens strid i nord og medførte særlig store påkjenninger for sjøfolkene. Den som havnet i sjøen kunne ikke regne med å bli plukket opp, og i det iskalde vannet var det fort slutt. Flere enn 100 allierte skip ble senket og mellom 1000 og 1500 sjøfolk omkom. Som ved andre fronter var krigsseilerne blant dem som tok den verste støyten.

Ødelagt av bomber

Mange sterke historier knytter seg til historien om krigen og okkupasjonen i Finnmark. Det fortelles iblant at nesten ikke noe sted i Europa ble bombet hardere enn Kirkenes under 2. verdenskrig. Det er verdt å tenke over hva det betydde, ikke bare av ødeleggelser, men av den konstante følelsen av frykt for hvor bombene kom til å lande neste gang.

Da norske lærere protesterte mot nazifisering av innholdet i skolen, svarte okkupasjonsmakten med å tvangssende 636 lærere sørfra til Kirkenes. Lærerne nektet å gi norsk ungdom innføring i nazi-ideologi. Oppholdet i Kirkenes skulle være en straff og sørge for at lærerne ville samarbeide. De ble plassert i fangeleir på Elvenes og satt til tvangsarbeid. Men de bøyde ikke av. Forslaget om naziopplæring i skolen ble trukket og lærerne sendt hjem.

Det fortelles at nesten ikke noe sted i Europa ble bombet hardere enn Kirkenes under 2. verdenskrig. Det er verdt å tenke...

Noe av det som opptok lærerne mest, var hvordan de skulle få takket befolkningen i Sør-Varanger. Etter krigen ble det opprettet et fond, og pengene ble til nytt bibliotek i Kirkenes. Høsten 1952 kunne biblioteket tas i bruk. Biblioteket var lærernes gave til befolkningen i Sør-Varanger som takk for all hjelp og støtte under oppholdet. Befolkningens vilje til å hjelpe andre i en svært vanskelig tid hadde gjort dypt inntrykk på lærerne.

En Felles kamp

 Frigjøringen av det okkuperte Europa i 1945 var et resultat av flere allierte operasjoner som involverte millioner av mennesker på begge sider av Atlanterhavet. Sovjetunionen led enorme tap. Frigjøringen av Øst-Finnmark skyldtes først og fremst sovjetisk innsats. I kampen mot fascismen sto Norge og Sovjetunionen på samme side.

2. verdenskrig i Finnmark hadde et annerledes forløp enn krigen og okkupasjonen i resten av landet. Finnmark ble okkupert senere enn landet for øvrig, men krigen rammet hardere enn mange andre steder. Antallet tyske okkupanter var større her enn de fleste andre steder i Norge. Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944 berørte først og fremst sivilbefolkningen. Mange steder var alt brent, sprengt, senket eller slaktet. Det er vanskelig å forestille seg hvilken belastning disse dramatiske hendelsene påførte menneskene i landsdelen.

Store ofre

 Når vi 25. oktober i år markerer 75-årsminnet for frigjøringen av Øst-Finnmark, gjør vi det i anerkjennelse og takknemlighet overfor de ofre sovjetiske soldater, sjøfolk og flygere la ned for vår frihet. Frigjøringen av Finnmark var en del av det gigantiske, allierte samarbeidet som lå bak hevingen av okkupasjonen som hadde rammet store deler av Europa. Ingen enkelt faktor var tilstrekkelig for at dette skulle lykkes, men samspillet av britisk vilje til kjempe da de sto alene, amerikansk industriell kapasitet og sovjetiske menneskelige ofre, var sterkt medvirkende til at det gikk så bra som det gikk.