Debatt:

Koronaviruset: Et eventyr for spioner

Fremmede staters etterretningstjenester har travle dager nå, skriver Per Arne Totland.

Publisert Sist oppdatert

Epidemien setter landet vårt på prøve. Politiske ledere, forvaltningen, næringslivet og vanlige borgere står i en situasjon som er ny og dramatisk, og vi leter alle etter måter å mestre den på. Bare noen uker før krisen nådde oss, skrev Politiets sikkerhetstjeneste i trusselvurderingen for 2020 at utenlandske etterretningstjenester forventes å rette sin spionasje mot blant annet politiske myndigheter og vår sivile beredskap.

Leter etter sårbarhet

Hva gjør en statlig etterretningstjeneste? Den forsøker ikke bare å avsløre militære eller politiske forhold eller næringslivets hemmeligheter. Den ser etter sårbarheter i hvordan samfunnet ledes og fungerer. Og den leter etter muligheter til å skape eller utnytte motsetninger i befolkningen. Det gir nemlig verdifull kunnskap som kan brukes senere.

Fikk du med deg kronikken der to professorer tok til orde for en rasjonell smittefrykt? Den kan du lese her.

Analysene fører til aktive tiltak, som for eksempel statlig innblanding i den amerikanske presidentvalgkampen eller en hjelpende hånd til Brexit-bevegelsen i Storbritannia.

Politiets sikkerhetstjeneste formulerer det slik: «Fremmede staters påvirkningsaktivitet kan undergrave befolkningens tillit til norske myndigheter. Formålet vil være å styrke den fremmede statens handlingsrom på bekostning av Norges. Konsekvensen kan være at norske myndigheters evne til å trygge statens, samfunnets og enkeltborgeres interesser blir svekket.»

Og videre: «I fremtidige krisesituasjoner vil enkelte stater ønske å undergrave Norges forsvarsevne, beredskaps- og krisehåndteringsevne og den generelle samfunnssikkerheten.»

Kartlegger tre forhold

Statlig etterretning vil i forbindelse med epidemien i Norge aktivt kartlegge tre forhold:

* Vår fysiske beredskap i en krisesituasjon. Hvor godt rustet er norsk infrastruktur til å tåle ekstreme påkjenninger; hvordan rammes for eksempel helsevesenet, samferdsel og næringsliv? Dette er nyttig kunnskap for stater som kan tenkes å ville påføre Norge en krise i fremtiden.

* Hvordan fungerer de politiske og forvaltningsmessige beslutningsprosessene i krisen? Er responsen langsom eller hurtig, hva er prioriteringene, hvor oppstår politisk uenighet og press, hvilke ressurser er man villig til å bruke og hvor settes de inn.

* Hvordan opptrer opinionen i en krise som dette? Hvilke mekanismer utløses i sosiale medier, i politikken, blant interessegrupper og folk flest? Hvor oppstår konflikter, hvordan kan konflikter skapes – og hvordan kan de utnyttes. Med andre ord: I hvilken grad vil Norge ligge åpen for fremmede staters påvirkningsoperasjoner i fremtiden.

Påvirkningsoperasjoner

Etter hvert som koronakrisen trekker ut i tid, oppstår det rene laboratorium for fremmed påvirkning. En langvarig krise vil være utmattende både på samfunn og enkeltindivider. Et økende frustrasjonsnivå og et samfunn som sliter er ideelle forhold for utprøving av påvirkningsoperasjoner.

Etter hvert som koronakrisen trekker ut i tid, oppstår det rene laboratorium for fremmed påvirkning.

Distrikter kan settes opp mot byene, populister mot eliten, fattig mot rik, økonomer mot leger, kommuner mot staten, Norge mot verden. Det vil være nok å ta av for å redusere myndighetenes handlingsrom når alle er slitne. Allerede nå ser vi gnisningene.

Hva kan så vi som borgere og samfunn gjøre for at fremmede stater skal få minst mulig ut av korona-epidemien i Norge?

Først det selvsagte: Landets ledelse må ta gode beslutninger. I disse dager er det naturligvis svært krevende, det er først en gang i fremtiden at analyser vil gi svaret på om de strategiene som velges nå er riktige. Men landets ledelse er likevel nødt til å ta beslutninger i dag, og disse må gis legitimitet gjennom hvordan de tas, begrunnes og kommuniseres.

Selvsagt avdekker en krise som den vi har nå svakheter i helsevesenet og annen infrastruktur. Det er viktig at disse erkjennes åpent og at landets ledelse klarer å finne og kommunisere troverdige løsninger.

Så til oss andre. I krisetider refereres det gjerne til brevvekslingen mellom Bjørnstjerne Bjørnson og statsminister Christian Michelsen under unionskrisen i 1905. «Nå gjelder det å holde sammen», skrev dikteren. «Nei, nå gjelder det å holde kjeft», svarte statsministeren.

Samhold i krise

Dagens krise påkaller uten tvil samhold. Og i det store og hele lykkes fem millioner nordmenn med det, hamstring og hytteliv til tross. Samtidig passer den gamle statsministers råd fra 1905 dårlig i dag.

I et samfunn som vårt skal ingen bli bedt om å holde kjeft. Men det må være mulig å tenke gjennom hva man sier og hvordan man sier det. Det brukes harde ord i kommentarfeltene og tv-debatter. Dette er ikke spesielt nyttige bidrag i en krise. Det er faktisk slik at helt legitim bruk av ytringsfriheten i gitte situasjoner kan ha utilsiktede skadevirkninger for landet.

I et samfunn som vårt skal ingen bli bedt om å holde kjeft. Men det må være mulig å tenke gjennom hva man sier...

Samtidig er dette en situasjon hvor det er grunn til å ta mye av den kildeløse informasjonen som florerer med en klype salt. Kriser er som fluepapir på fremmede staters «trollfabrikker», der det produseres innlegg på sosiale medier i høyt tempo. Deres håp er selvsagt at vi skal tro det vi leser, og like og dele ukritisk.

Derfor er det grunn til å huske på, for våre politiske ledere og oss alle sammen: Det er faktisk noen som følger nøye med på hva vi gjør og hva vi sier under denne krisen. Og ikke alle ønsker Norges beste. Noen går kanskje heller ikke av veien for å forsøke å skade oss.

La oss derfor vise dem hvilket robust samfunn vi egentlig er.