Da USA kjøpte De danske vestindiske øyene

I dag høres en transaksjon for landområder noe som høres historien til, men det er ikke mer enn et langt århundre siden USA sist kjøpte landområder av Danmark. Vi kjenner de som De amerikanske jomfruøyene. Frem til 1917 het de «De danske vest-indiske øyer». 

Ideen om et kjøp av de danske vest-indiske øyene St. Thomas, St. Croix og St. Jan ble først fremsatt under den amerikanske borgerkrigen. Det amerikanske marineministeriet ønsket å bruke havna på øya St. Thomas som kullstasjon. I tillegg fryktet sørstatene at Storbritannia skulle kjøpe øyene. Det beste forsvar er angrep, på en internasjonal kjøpsmåte.

Øysalget ble et prestisjeprosjekt for flere interessenter. Det henfalne imperiet Spania ønsket forkjøpsrett og tilbød skammelig lite for øyene, mens Mexicos nylig tiltrådte keiser Maximilian ønsket å kjøpe øyene for å befeste sin egen posisjon. Det ble enda et påskudd for USA, som aldri anerkjente Det mexicanske imperiet og gjennomgående støttet den avsatte presidentens opprørsstyrker.

To strandede kjøp i hvert sitt parlament

Da Danmark i første halvdel av 1860-tallet tapte Den andre slesvigske krig var det fryktet at Østerrike-Ungarn ville kreve øyene som krigsbytte for å ytterligere befeste det Mexicos imperiestatus. Keiser Frans Josef av Østerrike var keiser Maximilians eldre bror.

Kong Christian IX av Danmark prøvde heller å gi de vest-indiske øyene til Tyskland for å kunne beholde Slesvig-Holstein. Det gikk ikke. Den prøyssiske kansler Bismarck mente «at for Tyskland å erverve kolonier ville vært som at en fattigslig adelsmann hadde kjøpt silke og sabler når han egentlig trengte skjorter».

Det første kjøpsfremstøtet ble sendt til den danske konseilpresidenten (statsminister) med det klingende navnet Christian Emil Krag-Juel-Vind-Frijs fra USAs gesandt i København George Yeaman. Han tilbød 7,5 millioner «in United States gold coin» for øyene. I dag tilsvarer det ca. 7.3 milliarder kroner.

Avstemningen om kjøp av de vest-indiske øyene strandet i Kongressen i 1867. De mente rett og slett at kjøpesummen ble for høy. Amerikanerne prøvde seg igjen i 1902, men da falt forsøket på én skarve stemme i Landstinget. Blant intelligentsiaen var det stor misbilligelse mot å frivillig(!) avstå landområder. I tillegg håpet danskene at Panamakanalen som ble bygget på samme tid, skulle føre til økte handelsforbindelser på øyene.

Amerikanerne anklaget danskene for å være under tysk innflytelse ved forsøket på kjøp i 1902. Implikasjonen om at Danmark skulle være under påvirkning fra arvefienden i sør ble stor å svelge for danskene. Ved et kort og mislykket kjøpsfremstøt like etter ble brevene så vidt besvart.

Så kom første verdenskrig.

Salg eller invasjon?

Etter verdenskrigens utbrudd hadde Tyskland igjen vist sin interesse for øya St. Thomas, som kunne være passende for en ubåtbase. Da danskene i 1915 fikk ennå en forespørsel fra USA om å kjøp, måtte de balansere. Forholdet mellom USA og Tyskland var alt annet en varmt, og et salg til den ene ville irritere den andre. Danmark, i likhet med Norge, bedrev en «absolutt» nøytralitetspolitikk under 1. verdenskrig. Likevel ville det være lettere å irritere USA, ettersom Danmark delte grense med Tyskland. 

Den danske utenriksministeren fryktet likevel USA og sannsynligheten for at stormakten ville okkupere de vest-indiske øyene i krigstid og la okkupasjonen fortsette i fredstid. Til gesandt i Washington, Constantin Brun, skrev utenriksminister Eric Scavenius at den danske regjering måtte få oppklart ett spørsmål: «Har amerikansk Regering bestemte Planer med Hensyn til Øerne, uansett om vi er villige til at sælge eller ikke?»

Det spørsmålet ble aldri stilt. Gesandten turte ikke.

Ett vilkår: Grønland

Kjøpesummen ble fastsatt til 25 millioner dollar i begynnelsen av 1916. En overdragelse av landområder den gang var likevel noe mer innviklet enn en eiendomstransaksjon, så traktatutkast ble sendt frem og tilbake hele det året.

«(...) Bestemmelsen [artikkel 11 i første traktatutkast] bør formentlig søges formulert derhen at Staterne anerkender Danmarks fulde Højhedsret over hele Grønland, baade Kysterne og det Indre af Landet, (...)» skrev Herluf Zahle, som ledet avdelingen for politiske saker i utenriksdepartementet, i brev til konseilpresident Carl Theodor Zahle i mars 1916 (for ryddighetens skyld var de tremenninger).

Etter mye om og men endte danskene med å stryke hele bestemmelsen om Grønland. De ønsket USAs anerkjennelse av overherredømme på øya ikke skulle sees i sammenheng med salget av de vest-indiske øyene. En anerkjennelse som tilsynelatende handlet om forståelse for Danmark rettigheter som koloniherrer ville ha større politisk slagkraft hvis den, i alle fall utad, ikke var en del av en territoriell salgsavtale.

Over 200 år med kolonistyre på øyene ble avsluttet med overgivelsen av en sjekk på 25 millioner dollar i Washington 31. mars 1917. Hjemme i Danmark satt en vonbroten konge som følte han hadde sviktet seg selv, hele sin familie, og sin slekt.

Nyttårstaffel og grunnlovsendring

Avståelsen av øyene hadde i Danmark blitt avgjort ved folkeavstemning i 1916. Da kong Christian X av Danmark inviterte til nyttårsfest ved årsskiftet hadde han forberedt en tale som kunne satt i gang en politisk krise: «Alle Plagerne have vi selv skabt i Ufordragelighet og Misundelse her indbefattet alt det politiske Kævl. En Plet vil dog stedse være knyttet til det svundne Aar og det er Afhændelsen af Vestindien under Kendsgerningernes Tryk; gid Befolkningens Betingelser hermed maa bedres og Mindet bevares i Mildhed om 200 Aars Samvær med Danmark».

Kong Christian hadde ingenting til over for avhendelsen av det lille som var igjen av hans arvesølv. Etter de ovennevnte slesvigske kriger hadde alt som handlet om avgivelse av landområder en sterk bismak for de danske monarkene. Kong Christians bror hadde lært av salgsfremstøtene i 1867 og 1902 og satte noen betingelse da han ble forespurt om å tiltre Norges trone.

To betingelser

Før prins Carl ble kong Haakon og det var forhandlinger mellom Norges representanter og danskeprinsen, fremmet prins Carl to betingelser. Den første var at han måtte anerkjennes som konge av Sverige, den andre betingelsen var at han ville ha retten til å oppløse Stortinget hvis han hadde nedlagt veto to ganger i grunnlovssaker.

Norge hadde nemlig sine egne oversjøiske landområder, som prinsen fryktet at kunne selges av et venstreministerium hvis de så det gunstig for riket. Prinsen skal ha sagt at «nordmennene kan vise seg å bli svært radikale, hvis de en dag for eksempel skulle ønske å selge et stykke av Norge for å skaffe penger, hva kunne jeg gjøre for å hindre det?»

Det ble lovet at saken skulle diskutere, men det ble ikke noe av. Kronen i Norge skulle ikke ha den type makt. Ei heller har vi fått tilbud, eller trusler om, avståelse av våre oversjøiske territorier Jan Mayen og Svalbard.

I alle fall ikke ennå.

Trump ute­luk­ker ikke mili­tær­makt for å gjøre Grøn­land ame­ri­kansk

Danmark starter arktisk utdannelse på Grønland