Da krigen kom til Valdres

– De tyske styrkene hadde total luftoverlegenhet og var utstyrt med stridsvogner og artilleri. Utfallet var derfor på mange måter gitt på forhånd. Likevel utrettet de norske styrkene utrolige ting, selv med mangelfulle og improviserte ressurser. 

Det sier historiker Knut Werner-Hagen. Gjennom ni episoder i en ny video-serie besøker han stedene hvor kampene raste i Valdres april 1940. Fra Bagn til den norske overgivelsen noen uker senere.

– Gjennom disse korte episodene får man et glimt inn i hva krig er, sier Werner-Hagen. 

– Det er så lett at man i fredstid mister perspektivet på hva Forsvaret egentlig handler om. Kampene i Valdres er en påminnelse om hvorfor det er viktig å ta vare på demokratiet og Forsvaret. Uten et landforsvar så er landet blottstilt dersom noen truer disse verdiene på ny.

Se episodene i video-serien HER.

Grusomme spor. I Valdres foregikk noen av de hardeste kampene i Sør-Norge. Mellom fire og fem tusen norske soldater deltok. Omtrent samme antall på tysk side. 37 norske soldater falt, mens mellom 100 – 150 tyskere mistet livet.

– I tillegg var det betydelige sivile tap. Både Bagn sentrum og tettstedet Leira ble fullstendig rasert. Krigens satte grusomme spor i Valdres, forteller Werner-Hagen

Flere steder kan man fortsatt kan se spor etter kampene. På kirkegården på Bruflat i Etnedal er det merker etter mitraljøsekuler i flere av gravsteinene. Og sammen med det lokale historielaget har Werner-Hagen hjulpet til med å rekonstruere to kampstillinger ved Høljarast bro.

– Man kan dra til stedene det skjedde og samtidig se episodene på mobilen. Det gir en veldig spesielle følelse. Det er i hvert fall utrolig spennende for en historiker, sier Werner-Hagen.

For å få det så riktig som mulig ble serien produsert i løpet av en uke i april.
– Men bak ligger mange år med forarbeider, presiserer han.

Minnesmerke. Bagnsbergene gård er det mest synlige minnesmerket over kampene i Valdres. Den ble fraflyttet like etter krigen og har stått urørt siden. Her ble et tysk kompani tatt til fange av norske styrker etter harde trefninger. Fortsatt kan man se kulehull i veggene.

– Denne gården er bevart takket være Kristian Bergsund, som er en lokal ildsjel, og Andreas Hauge, som var major og reserveoffiser. I 1996 fikk de Kong Olav til å gjenåpne gården. Kongen kalte det et nasjonalt krigsminnesmerke, sier Werner-Hagen.

Selv sidestiller han Bagnsbergene som et symbol på lik linje med Oscarsborg og Narvik. Krigsskolen har besøkt stedet hvert år siden 1992.

– I årene jeg jobbet på Krigsskolen har jeg nok hatt med rundt 2500 kadetter dit. Nå har Riksantikvaren satt i gang en fredningsprosess som enda ikke er sluttført. Det er viktig å få bevart denne gården for ettertiden, mener Werner-Hagen.

Kampvilje. Krigsskolen lærer fortsatt om kampene i valdres. Det brukes for å trene taktisk vurderingsevne og for å gi innsikt i lederskap i krig.

– Flere av de norske offiserene viste stor vilje til å gå i kamp. Et viktig budskap er at motstand nytter når man har vilje til det, sier Werner-Hagen.

Et eksempel på dette kan man se i den andre episoden av serien.

– Ved Islandsmoen stanset et norsk kompani en tysk infanteribataljon i fem døgn.De norske soldatene hadde bare lette våpen. Tyskerne var støttet av artilleri, stridsvogner og fly. 

Under et tysk motangrep lå 25-30 norske soldater som sild i tønne i en bergsprekk. Et fly slapp en bombe som landet bare noen meter unna nordmennene.

– Tyskerne klarte ikke rykke fremover så lenge stillingene var bemannet. Man kan få uøvde mannskaper til å gjøre de utroligste ting så lenge sjefen vil. Det er en av mange viktige lærdommene for kadettene, mener Werner-Hagen.

Flammer. Han tror denne delen av krigshistorien er ukjent for mange og trekker fram et eksempel; 

– For 10 år siden hadde jeg en forelesning om dette temaet for avgangsklassen på Valdres videregående skole. Jeg viste et bilde av Leira, hvor skolen ligger. Det viste bygda som står i flammer etter tysk bombing, sier Werner-Hagen.

Etter forelesningen kom ei jente bort til ham. Hun hadde vokst opp i Valdres, men familien hadde flyktet fra Bosnia under krigen på 90-tallet. Ingen hadde fortalt henne om at stedet hadde blitt rammet av krig på samme måte som hjemlandet.

– Det viser hvor fort ting blir glemt. Jeg håper det kan være en vekker, også for de som bor på stedene hvor kampene raste i 1940.