Det viktigste Hæren har sett fra krigen i Ukraina

 Denne teksten er talen Lars Lervik holdt på Oslo Militære Samfund mandag 25. september. 

I august markerte vi at brigaden vår fylte 70 år. Om fire år fyller Hæren 400 år. Hæren har utviklet seg kontinuerlig gjennom disse snart fire hundre årene.

I dag har vi grensevakten i Kirkenes, vi har Finnmark landforsvar med hovedbase på Porsangmoen, vi har Brigade Nord i Indre Troms og på Rena. Vi har også Militærpolitiet, Trenregimentet, Etterretningsbataljonen og Hærens våpenskole. I Oslo har vi Hans Majestet Kongens Garde. 

Hver av disse militære avdelingene er et resultat av målrettet satsning over tid, med tilpasning til nye krav som konsekvens av endrede militære og sikkerhetspolitiske forutsetninger.

Sikkerhetspolitiske kriser er historisk en driver for tempo og utvikling. Starten på den kalde krigen, og kanskje spesielt Korea-krigen, var en av årsakene til at Brigade Nord ble opprettet for 70 år siden. I dag har vi en krig mellom to stater i Europa.

Hva ser vi i Ukraina?  

Krigen i Ukraina har pågått i 18 måneder, og vi har alle sett hvilke massive ødeleggelser og lidelser krigen har ført til. Byer er blitt rasert, vann-, mat- og strømforsyning er blitt ødelagt, og folk er drevet på flukt.

Det russiske angrepet mot Ukraina har vist oss at stater fortsatt kan være villige til å bruke militærmakt mot andre stater for å oppnå sitt mål. Det være seg å tvinge, å underkue eller å erobre.

Hæren følger krigen nøye, og vi skal bruke erfaringene fra krigen til å utvikle oss. Da jeg holdt tale i Oslo Militære Samfund for et år siden fortalte jeg om de observasjonene Hæren hadde identifisert i løpet av de første syv månedene av krigen. Jeg snakket blant annet om erfaringer knyttet til beredskap, brigadestruktur, og oppdragsbasert ledelse. 

Disse observasjonene står seg fortsatt. I tillegg har vi gjort observasjoner på enkeltmannsnivå, innenfor spesielle fagområder, og på avdelingsnivå. Presisjonsskyting på lengre hold er fremdeles viktig. Kompetanse innenfor førstehjelp berger liv, og vi ser at spredning, kamuflasje og bevegelse er blitt enda viktigere enn tidligere. 

Mange av observasjonene bekrefter at det Hæren allerede gjør er riktig. Samtidig ser vi behov for å vektlegge noe av dette i større grad enn tidligere. Andre forhold, som for eksempel bruk av egne droner og beskyttelse mot fiendtlige droner, er områder hvor vi må akselerere egen utvikling i Hæren og i Forsvaret for øvrig. 

Minerydding i mørket

Vi fortsetter å analysere en rekke observasjoner som kan brukes i vår egen utdanning og utvikling. Samtidig så ser vi at det er mange likhetstrekk med egne erfaringer fra andre konflikter og kriger. Etter min mening bekrefter det at krigens natur ligger fast selv om krigens karakter skifter fortløpende.

Situasjonen vi ser i Ukraina i dag er et resultat av at krigen de siste tolv månedene har blitt utkjempet langs mer eller mindre statiske frontlinjer.

Russerne har brukt de siste tolv månedene på å forsterke forsvaret sitt. De har bygd bunkere, gravd skyttergraver og stridsvogngrøfter. De har lagt store minefelt langs hele den 1200 kilometer lange fronten. De russiske ingeniørene har vist seg å være dyktige, og det forberedte forsvaret utgjør en formidabel utfordring for ukrainerne. 

Nyheter

Morgendagens uniformer er bedre tilpasset kvinner

Ukrainerne har på sin side brukt tiden til å mobilisere, utdanne og utruste tolv nye brigader. Samtidig har de fått mer støtte fra Vesten, blant annet i form av avdelingstrening, nytt materiell som vestlige stridsvogner og mer ammunisjon.

Den andre ukrainske offensiven startet i begynnelsen av juni. Ifølge den britiske tankesmien Royal United Services Institute (RUSI) har de hittil rykket frem om lag 150 til 350 meter per dag. Russerne har lært at hvis minefeltene er 500 meter dype, kan ikke ukrainerne åpne dem med eksplosive ryddesystemer. De ukrainske soldatene må dermed rydde miner og improviserte eksplosiver for hånd i mørket, og håpe at de ikke blir oppdaget av russiske droner eller feltvakt. 

Mekaniserte avdelinger som forsøker å bryte igjennom blir beskutt i flanken av panserbekjempelsesvåpen. Samtidig regner artilleriilden over dem, og de blir beskutt i front av kamphelikoptre. Hvis vognene kjører seg fast i gjørma eller kjører på en mine, kommer det som regel et hurtig russisk motangrep i flanken med stridsvogner støttet av artilleri. 

Vil beholde de erfarne

Russerne har lært mye siden begynnelsen av krigen, og de gjør alt de kan for å redusere ukrainernes evne og vilje til kamp. Ukrainerne har riktignok klart å bryte gjennom deler av den første forsvarslinjen, og de har også begynt å få gjennombrudd i de russiske hovedstillingene. Men de må fortsatt kjempe for hver eneste meter.

Hva er så det viktigste vi har sett og ser fra krigen i Ukraina? Det siste året har vi blant annet bitt oss merke i tre områder vi mener er spesielt viktig: utdanning, samvirke og utvikling.

Utdanning er viktig fordi man må kunne bruke midlene man har på en smart måte. Hvis ikke alle avdelingene fra topp til bunn behersker drill, stridsteknikk, taktikk og ledelse, blir det nærmest umulig å gjennomføre komplekse operasjoner, som for eksempel angrep mot et forberedt forsvar. Man trenger kompetanse, både i form av kunnskap, og ikke minst erfaring.

Den 24. februar i fjor var det de stående ukrainske styrkene som sto imot det russiske angrepet. Både ukrainerne og russerne har i ettertid tatt store tap. 

Mange av soldatene ved fronten er nå folk rekruttert rett fra gata, uten særlig annen militær erfaring enn den grunnutdanningen de har fått etter de ble mobilisert. De som har høyere utdanning får offiserstillinger, mens de som er mekanikere, rørleggere eller bønder blir soldater og befal. Det finnes fortsatt en del som har militær erfaring og utdanning, men det blir gradvis færre av dem på grunn av store tap.

Godt russisk samvirke

Kompetanse og treningsstandard er en styrkemultiplikator, som til en viss grad kan utligne et ujevnt styrkeforhold. Det er hovedgrunnen til at ukrainerne nå prøver å beholde flest mulig av sine erfarne soldater så lenge som mulig. 

Russerne har vist at de har høy kompetanse innenfor enkelte fagområder, for eksempel blant ingeniører og stridsvognmannskaper. I stort har vi allikevel sett at de ukrainske styrkene har høyere kompetanse, og at de lærer fortere. Og det gjør dem i stand til å slåss smartere og mer effektivt.

Videre har vi sett at samvirke er viktig. Samvirke innebærer at ulike kapabiliteter virker sammen, på en måte som gir større effekt og færre sårbarheter. Samvirke gjør også at motstanderen må forholde seg til mer enn ett problem om gangen. 

Grunnen til at ukrainerne sliter med å bryte gjennom forsvarslinjene er ikke først og fremst at de russiske ingeniørene, artilleristene og stridsvognmannskapene har klart å sette opp et sterkt forsvar. Det er fordi russerne har etablert et godt samvirke. 

Russisk infanteri holder lende, sperringer dekkes av panserbekjempelsesvåpen som binder de ukrainske angrepsstyrkene, og artilleri, kamphelikoptre og motangrep bekjemper dem. I tillegg bruker russerne elektronisk krigføring, droner, fly, og en rekke andre midler for å understøtte forsvarsoperasjonen sin.

Tidsspørsmål med ny teknologi

Ukrainerne har også godt samvirke, og de har hele tiden brukt brigadestrukturer som kjernen i samvirkesystemet sitt. Vi så i fjor at de ukrainske brigadene vant slag mot russiske bataljonsstridsgrupper, selv om russerne i sum var en større styrke. 

Fordelen med å ha brigadesystemer handler ikke først og fremst om størrelse. Det handler om at organisering i en brigade gjør at en kan løse en rekke ulike oppgaver selvstendig, over lengre tid, mer integrert og mer fleksibelt.

Dette er ikke noe nytt, men det bekrefter at den samvirkeorganiseringen vi har i Hæren er riktig, og at vi bør bygge videre på den når vi nå utvikler oss videre. For dere som har fulgt med på Forsvarssjefens fagmilitære råd vet dere hva jeg snakker om, og jeg vil snart komme tilbake til hva det betyr når Hæren skal vokse.

Ukraina-krigen har også tydeliggjort at utvikling er viktig. For å vinne i krig er det viktig å utvikle seg raskere enn motstanderen og det er i så måte et utviklingskappløp. Dette har vi sett i alle kriger. Hver gang man tar i bruk et nytt våpen eller tester ut en ny metode, er det bare et tidsspørsmål før motstanderen kommer opp med et mottiltak eller en nyvinning på et annet felt. 

Ukrainerne fikk god effekt av de amerikanske HIMARS-artilleri-systemene i fjor sommer, men utpå høsten klarte russerne å jamme GPS-signalene til rakettene, noe som gjorde at de fikk adskillig mindre effekt. 

Tilsvarende hadde russerne innledningsvis god effekt av ildstøtte fra sjøen mot land, men dette har endret seg. Etter at ukrainerne begynte å bruke overflatedroner mot skipene, har de russiske skipene i større grad ligget til kai med flere lag beskyttelse rundt seg.

Enhver nyvinning vil etter hvert møtes med stadig mer effektive mottiltak, og dette betyr at nye våpen og nye metoder å slåss på vil ha størst effekt i starten. Deretter vil effekten bli mindre. Dette forteller oss at utvikling må skje kontinuerlig.

Utvikling kan heller ikke skje isolert, uten å ta hensyn til systemet det nye materiellet og metodene skal virke i. Også her har ukrainerne vist seg å være svært dyktige. De har hele tiden klart å integrere nye enkeltkomponenter inn i samvirkesystemer hvor komponentene supplerer og komplementerer hverandre. 

Spesielt synes jeg det er inspirerende å se hvordan de har evnet å integrere tilgjengelig kommersiell teknologi med sin militære teknologi. Dette skal vi også være bevisst på i utviklingen av Hæren. 

Hæren fortsetter å tilpasse oss de kravene som sikkerhetssituasjonen i Europa stiller, både i rammen av Forsvaret og totalforsvaret, og vi utvikler oss sammen med våre nærmeste allierte.

Hva betyr det nordiske samarbeidet for Hæren?

Krigen i Ukraina har konsekvenser for landskapet i våre nærområder. Den overordnede sikkerhetspolitiske situasjonen, inkludert Finlands og Sveriges inntreden i Nato, gjør at nordområdene får større betydning. Dette gir oss en rekke muligheter. Norden er vårt nye operasjonsområde noe som leder til behov for tettere operativ integrering, flere nordiske øvelser og tettere samarbeid.

Med Norden som operasjonsområde, skal vi løse våre oppdrag sammen med den finske, den svenske og den danske landmakten. Hovedoppdraget for alle fire er å bidra til at militære trusler mot våre områder ikke oppstår. 

Videre skal vi sikre at nasjonale myndigheter har innflytelse og handlefrihet i fred, krise og krig. Her har alle de tre landene et eget ansvar, men når vi erkjenner at dette er ett operasjonsområde åpner det seg også en rekke nye muligheter. 

Norge har, som dere alle godt vet, tidligere vært alene som Nato i nord. Vi har helt siden begynnelsen av den kalde krigen hatt en god tradisjon for å balansere avskrekking og beroligelse, og vi har på vegne av Nato ivaretatt overvåkning og situasjonsbevissthet i nordområdene. Vi har også øvd på å forsvare Nord-Norge, og på mottak av alliert støtte.

I motsetning til tidligere, da planen var å få allierte forsterkninger inn til Norge for å støtte vår kamp, vil vi nå i tillegg fungere som transittland for forsterkninger til Sverige og Finland. Norden som ett operasjonsområde stiller dermed økte krav til vår egen evne til mottak, transitt og vertslandstøtte. Den gode nyheten på dette området er at vi nå kan anvende hverandres infrastruktur. 

Nordic Response 24

Nordiske havner, flyplasser, veier og jernbane gir oss en betydelig økt kapasitet sammenlignet med om vi bare forholdt oss til våre nasjonale ressurser. Det er dog fortsatt viktig å satse på militær infrastruktur. Et eksempel på dette er den norske satsningen på infrastruktur for alliert trening, øving og tilstedeværelse i nord. 

Hæren har i løpet av få år, og med en ganske så begrenset ressursinnsats, etablert kosteffektive fasiliteter hvor mer enn 5000 allierte soldater kan bo, trene og øve i Troms. Dette styrker norsk og nordisk sikkerhet – hver dag, hele året. Dette vil vi fortsette med.

Utdanning er et område hvor de fire nordiske landene har lange tradisjoner for å samarbeide tett og vi har klare ambisjoner om å utvide dette i tiden fremover. Et eksempel er at det nå er danske og svenske elever på Hærens lagførerskole på Rena. Som gjenytelser har vi fått tilgang til flere ulike nordiske utdanninger og kurs. 

Meninger

Hva gjør vi når viktig kampkraft slutter?

De fire nordiske våpenskolene har akkurat gjennomført sin første samling noensinne hvor fokuset var på hvordan vi kan samarbeide tettere innenfor utdanning og utvikling. Her er det verdt å merke seg at vi ikke nødvendigvis sikter på samarbeid mellom alle fire, men at har en pragmatisk tilnærming hvor vi vil samarbeide der det er det er hensiktsmessig. De ulike fagfeltene i Hæren er nå godt i gang med å undersøke muligheter med sine nordiske kollegaer.

Ikke minst åpner et svensk og finsk Nato-medlemskap for tettere samvirke mellom de nordiske landene innenfor øvelser og operasjoner. Selv om vi har øvd og operert sammen i lengre tid er jeg helt sikker på at dette vil øke i omfang og betydning i årene fremover. 

Et konkret eksempel er øvelse Nordic Response 24 hvor vi for første gang skal øve sammen på hele Nordkalotten. Denne øvelsen er for det første integrert med flere andre Nato-øvelser og for det andre vil landstyrkene på denne øvelsen være organisert som en finsk og en norsk ledet divisjon under kommando av II Marine Expeditionary Force fra USMC.

Innenfor operasjoner pågår det svært mye aktivitet i regi av Nato på områder som forsvarsplaner, styrkestruktur og kommandostruktur. Signalene fra Nato er også tydelige på at alliansen vil se på Norden som ett operasjonsområde, men at det kan ta noe tid før alt faller på plass. Samvirket mellom de nordiske landene, og da spesielt mellom Norge, Sverige og Finland med tanke på våre felles utfordringer på Nordkalotten, har akselerert betydelig de siste to årene. 

«Talk less, do more»

Vi diskuterer åpent operative forhold på flere nivå og arenaer årlig. Det siste eksempelet er at vi, sammen med svensk hærledelse og representanter fra Natos landkommando, deltok på den finske hærens krigsspill for to uker siden. 

Konklusjonene fra dette krigsspillet er gradert, men det er noen slutninger jeg gjerne vil dele: For det første viser åpenheten fra den finske hæren stor grad av tillit. For de andre kom det tydelig frem at når Nordkalotten blir et operasjonsområde må vi finne fleksible og gode løsninger for kommando og kontroll. Og for det tredje – et større operasjonsområde uten nødvendigvis økt tilgang til landstyrker øker behovet for mobile brigader som kan operere tett sammen med moderne luftstridskrefter.

Det er ingen overraskelse at Sveriges og Finlands inntreden i Nato gir mange nye muligheter som gjør oss enda bedre rustet til å løse oppdrag. Hærens tilnærming til dette arbeidet har vært og skal være, for å sitere min finske kollega generalløytnant Pasi Välimäki: «Talk less, do more».

Grepene Hæren tar

Hva gjør da Hæren for å tilpasse seg det overnevnte i dag og på lengre sikt?

Hæren står overfor flere store utfordringer og noen av disse aktualiseres tydeligere av det vi ser i Ukraina og den sikkerhetspolitiske situasjonen. Innenfor utdanningsfeltet er utfordringen – eller kanskje mer riktig – problemet at vi har få med riktig og tilstrekkelig kompetanse, og at vi har for mange som slutter for tidlig. 

For at Hæren skal være relevant, både i dag og i morgen, må vi gjøre noe med dette. Her er noen av grepene vi tar: 

Vi moderniserer utdanningssystemet vårt, både for førstegangstjenestegjørende, befal og offiserer. Hæren fokuserer der vi har ansvaret: Nytt program for rekruttutdanning for Forsvaret (FRU) som fokuserer på å gi alle som avtjener førstegangstjenesten de viktigste ferdigheter og holdninger som kreves for å forsvare landet.

Vi har, fra nå i sommer, endret Hærens lagførerskole betydelig. Lengden på utdanning mer enn dobles til et år, det settes av mer tid til både dannelse og fagutdanning og vi øker også antallet elever på skolen betydelig. Vi prioriterer de som skal lede fremst.

Vi er også i gang med å se på hvordan vi skal organisere utdanningen for våre befal og offiserer etter den grunnleggende utdanningen de mottar på lagførerskole, befalsskole og krigsskole. Målet med dette er å sikre at våre folk, kontinuerlig, får tilført relevant kompetanse og det vil samtidig bidra til at folk blir i Hæren og Forsvaret. Her vil vi søke å akkreditere mest mulig av denne utdanningen, det være seg mot fagbrev eller mer akademiske grader. 

I tillegg til kunnskap trenger vi erfaring. Vi er i gang med en helhetlig gjennomgang av hvordan vi trener og øver. Spørsmålet jeg har stilt er om øver vi riktig? Hva betyr nye faktorer som etableringen av Finnmark landforsvar og det betydelige økte omfanget av allierte som trener og øver i nord? Hvordan skal vi integrere simulatorer og tekniske hjelpemidler og samtidig gi våre soldater og avdelinger trening i å håndtere det slitet som følger med moderne landoperasjoner? Svarene er ikke klare, og jeg kommer gjerne tilbake til dette her ved en senere anledning. 

Klar til strid

Vi satser altså på utdanning og kompetanse for å være klar til strid i dag og i morgen, men det er også viktig for å beholde folket vårt. Samvirke er en av de absolutte styrkene til den norske Hæren. Samvirke er noe vi gjør, noe vi er, og noe vi lærer. 

Vi gjør samvirke hver dag, både internt mellom avdelingene i Hæren og i Forsvaret, og eksternt med totalforsvaret og med våre allierte. Et eksempel på dette er den nylig avsluttede øvelse Hovedstad her i Oslo hvor Hans Majestet Kongens Garde samvirket tett med Heimevernet, politiet og andre viktige totalforsvarsaktører. Denne typen øvelser gjør oss bedre i stand til å håndtere krisen når den kommer fordi vi utvikler felles situasjonsforståelse, og fordi vi lærer oss å anvende våre begrensede ressurser – sammen.

Samvirke med nære allierte er selvsagt også et fokusområde. Et eksempel på dette er hvordan Hæren, sammen med Luftforsvaret og andre aktører fra Forsvaret, har trent på å lede amerikanske strategiske kapasiteter i rammen av «Bomber Task Force trening». Et annet eksempel er den tidligere nevnte øvelse Nordic Response. Denne typen aktivitet sikrer selvsagt teknisk og prosedyremessig interoperabilitet, men kanskje enda viktigere så bygger det tillit med allierte. Denne tilliten er gull verdt når det blir vanskelig, og vanskelig blir det før eller senere.

1-3-3-1

Jeg nevnte tidligere at samvirke er en av våre styrker, men det betyr ikke at det ikke er utfordringer. Noen av disse adresseres gjennom økt fokus på utdanning og kompetanse, mens andre er av mer teknisk karakter. Arbeidet som pågår med å modernisere og digitalisere Hærens sambandsløsninger er et godt eksempel på dette. 

For å adresse manglende tempo i utvikling, har vi iverksatt konkrete tiltak. Morgendagens kampenhet ved Hærens våpenskole og Brigade Nord, samt testing av ubemannede kjøretøy i Etterretningsbataljonen er to konkrete eksempler på dette. Målet er å betydelig raskere enn i dag klare å teste ut ny teknologi sammen med eksisterende systemer. 

Kronikk

Det norske totalforsvaret kan svekke siviles beskyttelse

Men – utvikling handler ikke bare om teknologi. Krigen i Ukraina har vist oss tydelig betydningen av volum og evnen til å regenerere kampkraft. Forsvarssjefen er i sitt fagmilitære råd fra tidligere i år tydelig på akkurat dette. Helt konkret anbefaler han en betydelig styrking av flere svært viktige områder for Forsvaret og Hæren som jeg stiller meg 100 prosent bak. Styrking av områder som luftvern, langtrekkende ild og økt bruk av ubemannede systemer er allerede godt omtalt i det offentlige ordskiftet. 

Det som nok ikke er kommet frem så tydelig er hva som anbefales med tanke på organisering og bemanning av Hæren. Forsvarssjefens fagmilitære råd anbefaler 1-3-3-1. En ledelse basert på dagens hærstab, tre samvirkeorganiserte brigader og regimenter basert på Brigade Nord, Finnmark landforsvar og en ny brigade som i større baseres på reserver, tre regimenter for tren, etterretning og militærpoliti og én Hærens våpenskole med ansvar for utdanning og utvikling.

Hindringer til muligheter

Når det gjelder bemanning – fortsatt satsning på verneplikten, økt antall ansatte og ikke minst en betydelig økning i reservepersonell – og avdelinger. Dette vil kreve evne til å trene og øve reserver i et omfang som vi ikke har gjort siden den kalde krigen. Vi må også ha evne til å trene og sette opp avdelinger underveis i en krise eller krig. Dette er en av de oppgavene vi ser på hvordan skal løses når vi utvikler Hærens våpenskole. 

Brigade Nord ble etablert som en konkret respons på en tilspisset sikkerhetssituasjon etter andre verdenskrig. 70 år senere er den fortsatt relevant, og på vei til å bli en av de mest moderne brigadene i Europa. På samme måte har hele Hæren endra seg kontinuerlig i snart fire hundre år. Det er svært dyktige soldater og sivilt ansatte som står på uke etter uke for at vi kan nå Hærens mål.

I 1905 hadde Norge en av Europas mest moderne hærer og sjøforsvar. Den betydelige investeringen som hadde blitt gjort i materiell, organisering og utdanning var en viktig faktor når Norge fikk sin uavhengighet. Militær styrke ga altså norske myndigheter innflytelse og handlefrihet og det norske folk frihet.

Dette tror jeg fortsatt er gyldig. Derfor har jeg i kveld snakket om utdanning, samvirke og utvikling. Utdanning som helt avgjørende fordi vi aldri vil være flest og derfor må den enkelte være best.

Samvirke fordi vi aldri skal løse våre oppdrag alene – vi må kunne virke sammen med Forsvaret, Totalforsvaret og våre allierte. 

Utvikling fordi at vi for å fortsette å løse våre oppdrag må tenke og handle raskere enn våre motstandere. Da blir hindringer til muligheter. 

Meninger

Toppledelsen bør ta innover seg at Forsvaret er et forvaltningsorgan