Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Fredag 4. mars stilte Aftenposten spørsmålet om det nå var smart å gjennomføre øvelsen Cold Response i Norge. På lederplass svarte de positivt på dette, og understreker at det som nå skjer i Ukraina med Russlands uprovoserte angrep har både forsterket og synliggjort behovet for et fungerende forsvarssamarbeid i nord.
Annonse
Det kan jeg si meg enig i.
A-magasinet i samme avis hadde en informativ og god beskrivelse av øvelsen og i denne artikkelen kom det frem at Norge, og Nato må forvente russiske reaksjoner på Cold Response. For det er nemlig helt vanlig at Russland gjennomfører aktivitet der de signalerer at de følger med på hva Norge og Nato gjør.
Innleggsforfatter er kommandør Steinar Torset.Foto: Forsvaret
De fleste er enige om at det ikke er i noens interesse å øke spenningen i nord. Men i en tid der det normale og forventede ikke lenger er det som gjelder, slo det meg om Norge og Nato har tenkt nok gjennom hvilke aktiviteter og reaksjoner Russland kan komme til å gjøre under årets Cold Response, og ikke minst hvordan vi skal forholde oss til disse aktivitetene.
Er vi egentlig godt nok forberedt på å unngå en uønsket spenning i nord?
Er vi egentlig godt nok forberedt på å unngå en uønsket spenning i nord?
For å forsøke å svare på dette kan det være hensiktsmessig å ta et raskt tilbakeblikk på russiske aktiviteter de siste fem årene. Denne oversikten er på ingen måte komplett, men er ment som grunnlag for å danne seg et bilde av hva som i hvert fall kan anses å være normalt.
Russisk aktivitet 2017
24. mars 2017 gjennomførte Russland simulerte angrep med jagerfly mot Vardø med ni jagerfly/bombefly (SU-24 Fencer). Dette ble først offentliggjort ett år senere av sjef for Etterretningstjenesten i sin årlige tale. Det var ingen grensekrenkelse involvert i hendelsen, men profilen flyene fløy, og avstanden de var på, ville være realistiske i forhold til å kunne levere missiler mot radarstasjonen i Vardø (Globus).
I tillegg til aktiviteten i mars 2017 gjennomførte russiske flystyrker med en gruppe på 12 fly en taktisk manøver mot en Nato-flåtestyrke som drev med maritime øvelser i Norskehavet utenfor Tromsø. Flystyrken bestod av både strategiske bombefly (TU-22M Backfire), taktiske bombefly (SU-24 Fencer og SU-34 Fullback) og eskortejagere (MIG-31 Foxhound). Den allierte aktiviteten var en øvelse med fokus på anti-ubåt operasjoner der det var deltakere fra Norge, Tyskland og USA med på denne øvelsen.
27. mai samme år ble det gjennomført nok et tokt med russiske fly som kan beskrives som et simulert angrep på militære installasjoner i Bodø. På det tidspunktet var Bodø fortsatt hovedflystasjon med base for F-16, samt at det operative hovedkvarteret vårt ligger på Reitan i nærheten av Bodø.
I perioden hvor dette simulerte angrepet ble gjennomført, foregikk det en stor øvelse som kalles Arctic Challenge Exercise (ACE). Dette er en øvelse som normalt gjennomføres annet hvert år der det opereres militære fly fra flybaser i Norge, Finland og Sverige.
I 2017 deltok det mer enn 100 militære fly fra 12 nasjoner på denne øvelsen.
I september 2017 opplevde man bortfall av GPS-signaler i østlige Finnmark. Kommersiell flytrafikk ble berørt og dette kan selvsagt gå ut over flysikkerheten. Dette bortfallet kan kobles med gjennomføringen av øvelse Zapad-17 som er en stor russisk øvelse. Zapad betyr vest og Zapad-øvelsene har flere ganger vært gjennomført i samarbeid mellom Russland og Hviterussland.
Som en del av Zapad-17 ble det fra Etterretningstjenesten rapportert at det russiske missilsystemet Iskander ble forflyttet mot områder nærmer grensen mellom Russland og Norge. Dette systemet opererte i områder nærme Pechenga-dalen som er mindre enn 40 kilometer fra Storskog og cirka 15 kilometer fra Korpfjell der Norge har en grensestasjon og observasjonspost.
GRENSESTASJON: Korpfjell grensestasjon mellom Norge og Russland.Foto: Torgeir Haugaard, Forsvaret
Iskander er et kortdistanse-missil med rekkevidde på opp mot 500 kilometer. Det kan bære atomstridshode, men er primært et missil man ser for seg brukt med konvensjonelle stridshoder.
Russisk aktivitet 2018
2018 startet som 2017 der det 14. februar ble gjennomført flyaktivitet der Russiske flystyrker gjennomførte simulerte angrep med jagerfly mot Vardø med elleve jagerfly/bombefly.
Det som for øvrig preget 2018 var opptakten til og gjennomføringen av Nato-øvelsen Trident Juncture. Midten av oktober dette året seilte korvettene Soobrazitelny og Stoiky fra den russiske marinebasen Baltiisky i Østersjøen. Disse fartøyene i Stereguschiy-klassen er av Nato kategorisert som fregatter på grunn av størrelse og våpenkapasitet (2.200 tonn).
De seilte nordover sannsynligvis med oppdrag om å vise flagget i ulike deler av Nord-Atlanteren i en periode der Nato gjennomførte sin øvingsaktivitet knyttet til Trident Juncture i Norge.
Under Trident Juncture annonserte Russlands Nordflåte tre såkalte Notam-områder der det ble etablert øvingsfelt som kan inkludere skyting med kanoner og missiler.
Det ene området var utenfor Møre-kysten, ett var utenfor Lofoten rett nord for polarsirkelen, og ett utenfor Finnmark. Flere av disse områdene lå tett opp til øvelse Trident Juncture, men kun området i Finnmark ble faktisk benyttet.
Her var den atomdrevne krysseren Pyotr Velikiy en av deltakerne.
Pyotr Velikiy, eller Peter den Store, er et stort fartøy av Kirov-klassen. Dette er et krigsskip som fortsatt kan kalles et slagskip. Det er cirka 250 meter med en besetning på over 700 og har en variert og allsidig våpenlast. Dette er det største fartøyet i Nordflåten og anses å være Nordflåtens flaggskip.
Det som på mange måter var nytt i 2018 var annonsering og gjennomføring av skarpskytinger såpass langt vest som de gjorde dette året.
Fra 2019 ble det i midten av april (11.-14.) annonsert øvingsområder i Norskehavet. Nordflåten informerte at det de kalte en «Strike group» bestående av den tidligere omtalte Pyotr Velikiy og missilkrysseren Marshal Ustinov, samt flere typer fly deltok.
Flyene kom fra ulike baser på Kola og denne russiske maktdemonstrasjonen kom to dager etter at Norges statsminister Erna Solberg hadde møtt Vladimir Putin i St. Petersburg der de hadde samtaler om samarbeid i Arktis. Det er også verdt å merke seg at denne gruppen valgte å operere omtrent i det nordligste området den amerikanske hangarskipsgruppen opererte i under øvelse Trident Juncture noen måneder tidligere.
I august 2019 la vi også ekstra godt merke til den russiske øvelsen Ocean Shield.
Dette er normalt en øvelse i Østersjøen som gjennomføres etter den russiske marinens Main Naval Parade (Navy Day) som ble innført av Vladimir Putin i 2017. På vei tilbake til Nordflåtens baser ble det annonsert fire øvingsområder (Notam) utenfor Helgeland og Lofoten.
Styrken som bestod av rundt 30 fartøyer og inneholdt både overflate-fartøyer og undervannsbåter. Styrken gjennomførte øvelser som den gang ble beskrevet som avanserte operasjoner, og det ble beskrevet av daværende forsvarssjef admiral Bruun-Hanssen til å være en demonstrasjon på hvordan Russland kan opptre for å stenge GIUK (Greenland-Iceland-United Kingdom) og dermed gjøre det mer utfordrende for Norge og deler av Europa fra å få forsterkninger fra USA.
Dette skjedde for øvrig i en periode da tre P8 Poseidon maritime patruljefly fra US Navy opererte ut fra Andøya.
ANGREPET: Stortingets datasystemer ble utsatt for et omfattende dataangrep i 2020.Foto: Arne Flaaten, Forsvarets forum
Russisk aktivitet 2020
I august 2020 ble Stortingets datasystemer utsatt for et omfattende dataangrep.
I oktober samme år gjorde norske myndigheter noe så uvanlig som å attribuere angrepet til Russland. De anklaget altså åpent Russland for å stå bak angrepet. Kort tid senere gjennomførte Russland et vestlig tokt med to strategiske bombefly.
Disse flyene fløy helt ned til gapet mellom Island og Storbritannia før de returnerte langs norskekysten nordover igjen. Høsten 2020 opplevde også to norske fly av typen Orion P3C det som er blitt beskrevet som farlige hendelser mens de var på helt ordinære patruljer.
Det ene flyet opplevde et russisk jagerfly som både opererte farlig nærme, og foretok det som er beskrevet som farlige manøvrer, mens det andre ble belyst av laser fra et russisk marinefartøy.
Norge mente at begge disse hendelsene var brudd på INCSEA-avtalen (Incidents at Sea), men da Russland ble konfrontert med dette så delte de ikke den oppfatningen.
Russisk aktivitet 2021
I 2021 feiret den russiske marinen 325-årsjubileum og flere fartøyer deltok på Main Naval Parade i Østersjøen i juli. Dette året var det også deltakere fra andre nasjoner som for eksempel India.
Under returen til Nordflåtens baser ble det også denne gangen annonsert at de skulle gjennomføre store maritime og luftøvelser. På nytt ble fire store skyte- og øvingsområder annonsert utenfor Nordland og Troms. Sjef Forsvarets operative hovedkvarter uttalte at det var lenge siden man hadde sett en slik kombinasjon av fly, fartøyer og ubåter øve og trene sammen.
Statsministerens kontor rapporterte også at den russiske øvingsaktiviteten føyer seg inn i et mønster der Russland opererer og driver militær aktivitet hyppigere og lenger vest enn tidligere.
Også i 2021 ble det gjennomført en Zapad-øvelse.
Denne ble gjennomført i september og involverte også styrkene fra Nordflåten. Dette var en stor øvelse der det ble anslått at cirka 200.000 personer deltok. Store øvelser og samling av styrker som vi så i forkant av invasjonen i Ukraina har vi altså til en viss grad sett tidligere, uten at det har blitt gjennomført angrep.
2021 var også året da Russland overtok formannskapet i Arktisk Råd. Etter møtet mellom utenriksministrene fra de arktiske nasjonene i Tromsø (Barents ministerråd) møtte Russlands utenriksminister Lavrov statsminister Støre. Dagen etter ble det rapportert om en større russisk vestlig utflygning bestående av både strategiske bombefly og jagerfly.
Uken før Russland invaderte Ukraina ble det gjennomført en større marineøvelse, støttet av fly i Barentshavet. Dette er ikke uvanlig aktivitet som sådan, men tidspunktet denne ble gjennomført på er ikke vanlig.
For dette er en aktivitet som normalt finner sted på høsten.
Det som også er verdt å merke seg er at den russiske fregatten Admiral Gorshkov gjennomførte en skyting med det nye hypersoniske missilet Tsirkon fra en posisjon som var 150-200 nautiske mil vest for den russiske sektoren og godt inne i norsk økonomisk sone.
Det som gjør dette spesielt interessant er at posisjonen missilet ble skutt fra gjør at øvingsområdet til Cold Response er innenfor det som kan antas å være dekket av rekkevidden til missilet. Dette er et tydelig signal til Norge og Nato allierte som planlegger deltakelse på øvelsen, herunder en britisk hangarskipsgruppe.
Oppsummert kan vi fastslå at vi de siste fem årene har erfart styrkeforflytninger til grensen, simulerte fly- og missilangrep, forstyrrelser i GPS-signalene, marinefartøyer som navigerer nærme Nato-styrker og som gjennomfører skyteøvelser i nærheten av allierte styrker.
Dette er altså eksempler på det som kan sies å være normale aktiviteter.
Kan vi provosere Russland
Hva så med våre allierte? Har vi tilstrekkelig tillit til at de ikke finner på noe som kan oppleves som å være i konflikt med både Natos og vår egen strategi for Nordområdene? Er det en fare for at allierte kan opptre på en måte som kan provosere Russland ut over det Norge anser som hensiktsmessig?
Nå er det ikke noe poeng å gjøre dette til en diskusjon rundt de ulike strategiene som er utviklet de siste årene som angår Nordområdene eller Arktis. Men både USA og Storbritannia har relativt nylig publisert sine egne strategier for Nordområdene. Videre har Nato utviklet det de kaller en Regional Perspectives Report on the Arctic. Dette er egentlig ikke en egen strategi, men et dokument som understøtter øvrige dokumenter som er utviklet knyttet til alliansens utvikling.
Nato beskriver at man er tjent med at regionen fortsatt bør være gjenstand for begrenset militarisering for å opprettholde det tilsynelatende lave konfliktnivået. Samtidig erkjenner Nato at Arktis er et område med økt stormaktsrivalisering og de innser at mulighetene for misforståelser mellom de ulike aktørene kan resultere i økt konfliktnivå.
Nato lener seg også på at Arktisk Råd bør være den prioriterte arenaen for samtaler og dialog. De kan derfor sies å legge seg på samme linjen som Norge der det i vår egen strategi for Arktis også er fokus på lavspenning gjennom dialog og samarbeid. Med russisk formannskap i Arktisk Råd i den perioden vi nå er inne i anser jeg det på det nåværende tidspunkt vil være minimal, om ikke helt fraværende aktivitet.
Egen politikk
Storbritannia har gjennom sin strategi Global Britain in a Competitive Age utledet sin egen politikk for Arktis. De er ikke per definisjon en arktisk nasjon, men beskriver dette området som svært viktig i sin egen sikkerhets- og forsvarspolitikk. Britene har inntil relativt nylig ikke hatt noe særlig fokus på Arktis, men legger nå også vekt på at potensialet for konflikt har økt. Flere hevder at britene har hatt en «vent og se» politikk, og at de tilsynelatende vil støtte seg til USA og deres politiske linje og retorikk for regionen. USA, og mer spesifikt US Navy, ga i 2021 ut sin strategi for Nordområdene.
A Blue Arctic – A Strategic Blueprint for the Arctic kan i motsetning til både Norge og Nato sies å være en strategi som legger seg på en linje som er mer konfronterende og legger opp til å vinne «the day-to-day competition» relatert til avskrekking. Dette skal skje gjennom blant annet økt tilstedeværelse og sikre retten til å bruke internasjonalt farvann.
Såkalte Freedom of Navigation Operations er et begrep som først og fremst er brukt av amerikanerne knyttet til operasjoner i Sør-Kina Havet. Men de kan tenkes å bruke det også i andre geografiske områder, som for eksempel i Arktis. Samtidig gjør strategien det klart at dette skal skje uten å underminere tillit eller skape et mer økt konfliktnivå. Her er det med andre ord rom for å hevde at det foreligger en motsigelse.
I mai 2020 deployerte en maritim styrke bestående av US Navy og britenes Royal Navy inn i Barentshavet. Sjef FOH reagerte den gangen med at han ikke likte denne typen deployeringer, og mente at dette var aktivitet fra våre allierte som kunne føre til økt spenning.
I september samme år deployerte det på ny en maritim styrke inn i Barentshavet. I all hovedsak igjen bestående av fartøyer fra USA og Storbritannia. Men denne gangen deltok også den norske fregatten KNM Thor Heyerdahl. Dette ble selvsagt lagt merke til, for dette var første gangen en norsk fregatt deltok på en deployering øst av Varangerfjorden uten at det skjedde i forbindelse med en bilateral gjensidig aktivitet mellom Norge og Russland.
Svaret på det er åpenbart vanskelig å gi. Men selv om vi erkjenner at situasjonen i dag ikke lenger er normal, kan det som kan anses som normale reaksjoner og aktivitet fra Russland bli oppfattet og opplevd annerledes.
Det betyr at de kanskje må håndteres annerledes.
Sverige rapporterte nylig om at fire russiske jagerfly hadde krenket deres luftrom.
Norsk luftrom er stengt for fly fra Russland, men det er ikke utenkelig at dette forbudet kan utfordres.
Hvorvidt grensekrenkelser vil inngå i aktivitetene denne gangen vites selvsagt ikke.
Norsk luftrom er stengt for fly fra Russland, men det er ikke utenkelig at dette forbudet kan utfordres.
Det betyr at det kan forventes utflygninger, jamming eller «påvirkning» av GPS-signaler, etablering av skytefelt og gjennomføring av skyteøvelser, kanskje i provoserende nærhet til øvingsområdet til Cold Response. Kanskje kan man også forvente å se forflytning av Russiske styrker opp mot grensen mellom Russland og Norge?
Muligens kan vi også forvente en mer aggressiv tilnærming og manøvrering med dyktig bruk av sjøveisregler og navigasjon for å fremprovosere hendelser til sjøs kan heller ikke utelukkes. Kanskje bruk av maritime droner tett inn mot allierte fartøyer er noe som kan forventes. Ukontrollert droneaktivitet kan medføre at sikkerhetsbestemmelser medfører stengt luftrom for nasjonale og allierte styrker.
Farlige hendelser
Konsekvensene av en nedskutt russisk drone kan åpenbart få en enorm effekt i Russlands fremstilling av Nato som den aggressive parten. Alle disse aktivitetene er nok tenkelige, men ikke alle er like sannsynlige. Nå skal INCSEA-avtalen som ble undertegnet mellom Norge og Russland med nye tillegg så sent som i desember 2021 ha til hensikt å forhindre at farlige hendelser oppstår som følge av at norske og russiske militære skip og fly opererer i umiddelbar nærhet av hverandre. Men når folkeretten ikke synes å være gjeldende for Putin, er det vel lov å stille spørsmål om hvor høy prioritet INCSEA-avtalen kanskje har.
Jeg frykter nemlig at påstander om brudd på INCSEA-avtalen ikke akkurat har særlig diplomatisk effekt for tiden.
Det er en mulighet for at noen av våre allierte velger å sende fartøyer eller fly på utsiden av øvingsområdet til CR22 (Cold Response, red.anm) i tråd med nasjonale strategier.
Dersom man velger å gjennomføre en slik aktivitet er det viktig at den er godt gjennomtenkt.
Historier fra Putin
Vi har hørt mange historiefortellinger fra Putin og hans forklaringer om hvorfor de måtte gjennomføre militære operasjoner i Ukraina. Flere av disse historiene er ikke relevante for nordområdene. Men hva vil Putins historie være med tanke på at store styrker samles og gjennomfører trening og øving i Norge?
Hva blir hans opplevelse og beskrivelse av dette tatt i betraktning at han stadig vekk er på jakt etter argumenter som bygger opp under hans egen historie?
Det kan uansett være smart å tenke nøye gjennom hvordan man kan unngå å gi denne historiefortellingen om at Nato generelt og USA spesielt utgjør en trussel mot Russland.
Det jeg har gjort rede for her er selvsagt bare eksempler og det finnes åpenbart mange scenarier man kan se for seg bli utspilt under Cold Response. Spørsmålet er altså om vi har våget å gå langt nok på utsiden av boksen, altså utenfor det normale og forventede når vi nå er klar til å starte denne øvelsen?
Først da evner vi å legge planer for hvordan vi skal være forberedt på å håndtere slike eventuelle uforutsigbare og lite sannsynlige, men ikke utenkelige aktiviteter. Og først da er vi klar for Cold Response 22.
