Nyheter:
Ni år etter Kebnekaise-ulykken: Slik var leteaksjonen
Fem norske offiserer mistet livet da flyet deres krasjet i Kebnekaise-massivet.
Denne artikkelen er over syv år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne reportasjen sto på trykk i magasinet F i nr. 4, 2012. Artikkelen ble første gang republisert på forsvaretsforum.no i forbindelse med femårsmarkeringen etter ulykken.
15. mars er det ni år siden den fatale ulykken. Forsvarets forums fotojournalist Christian Nørstebø fulgte redningsarbeidet i døgnene etter ulykken.
***
Kebnekaise fjellstue, lørdag 17. mars 2012.
Klokken er litt over fire på lørdagsmorgenen. Sikten er endelig bedre. Inne på hytta gjør soldater og rednings- mannskaper seg klare til å fortsette søket etter Hercules-flyet «Siv» som forsvant for drøyt halvannet døgn siden. Det ligger utstyr og kart over alt. Stemningen er rastløs.
Fredagskvelden ble brukt til å planlegge søkene, for å utnytte perioden med godt vær maksimalt. De første lagene er ute like over klokken fem om morgenen. De er soldater fra Marinejegerkommandoen og Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando og svenske spesialsoldater. Med seg har de også lokale guider.
Fra lufta er det sett vrakdeler mellom nord- og sørtoppen av Kebnekaise, og nå skal det søkes fra alle kanter rundt Sveriges høyeste fjell. De har har vært i nærheten av området flere ganger, men været har vært for dårlig til at de kunne ta seg inn.
– På det verste måtte vi lene oss ned fra skuteren for å sjekke om vi det hele tatt beveget oss fremover, sier en av spesialsoldatene. Han forteller at de har kjørt utfor skavler og skrenter som var umulige å se.
Ti helikoptre er klare
Hercules-flyet skulle opprinnelig hente spesialsoldatene i Kiruna på torsdag ettermiddag. Sent samme kveld var de første soldatene på plass i Kebnekaise fjellstue, rundt syv mil vest for Kiruna. Nå er det de som må finne flyet.
Det står ikke på ressurser. Over ti helikoptre er klare til å fly inn i området. De første til å ta av, er to skredeksperter.
– Vi skal se på områdene rundt det mulige havaristedet, på begge sider av fjellkjeden. Vi har også sett oss ut en plass for å gjøre en stabilitetsvurdering av snødekket, sier Jo Gunnar Ellevold, nestkommanderende ved Forsvarets vinterskole.
Han har med seg Kalle Kronholm fra Norges Geotekniske Institutt.
De returnerer etter drøyt en time. Den foreløpige vurderingen er – kort sagt – at det er rimelig sikkert på vestsiden, mens skredfaren er betydelig på østsiden.
– Vi må redusere risikoen ved å eksponere så få som mulig. Hvis noe skal undersøkes, holder det å sende én mann. Det er også viktig å holde god avstand på patruljer slik at ikke flakene belastes unødig, rapporterer Ellevold og Kronholm.
I beredskap
Inne i hytta står sju soldater og tester elektroniske skredsøkere. De er i beredskap og skal rykke ut hvis det går et skred.
– Vi håper for så vidt på en «kjedelig» dag innendørs, sier de.
Ut over dagen kommer det meldinger om flere funn. Fra luften kan man også se stedet der flyet traff fjellveggen på vestsiden. I tillegg til at delene har spredd seg opp og over på østsiden, har sammenstøtet utløst et skred som har spredd vrakdeler nedover et stort område på vestsiden. Håpet om å finne overlevende svinner etter som rapportene kommer inn. De aller fleste vrakrestene er veldig små. Mannskaper finner også levninger.
Snø og stormer
Trond Olofsson er innsatssjef i redningstjenesten i Kiruna. Han flys med helikopter til havariområdet.
– Jobben med å hente ned deler og få klarhet i hva som har skjedd, kommer til å vare i lang, lang tid. Det vil falle mer snø og komme flere stormer. Det er et vanskelig område å jobbe i, sier han. Redningstjenesten fra Kiruna har reist hjem. Nå fortsetter arbeidet med å finne vrakrestene og levningene av mannskapet.
– Nå som de er bekreftet døde, er vi veldig opptatt av å gjøre jobben videre med verdighet. Alle skal vite at nordmenn har fulgt ofrene fra de ble funnet og helt til de overleveres til de pårørende, sier en av de norske spesialjegerne.
***
Halvannet år senere
Arlanda, 22. oktober 2013:
Havarirapporten fra den svenske Statens Havarikommisjon legges frem på en pressekonferanse. Den konkluderer med at en rekke ulike brister i sikkerhetsrutinene førte til ulykken. Forsvaret oppsummerer rapporten slik:
Hercules-flyet ble klarert for nedstigning av flygeleder i Kiruna til et nivå som ligger utenfor det svenske Luftfartsverkets kontrollerte luftrom. Dette var et nivå som ikke ga tilstrekkelig avstand til terrenget, og dermed førte til at flyet kolliderte med fjellet Kebnekaise.
Flygelederen som satt alene i tårnet i Kiruna, hadde lite erfaring, særlig med innflygninger fra vest, der flyet kom fra. Manglende radardekning i området gjorde at flytrafikktjenesten heller ikke kunne følge opp og lede flyet.
Det norske Luftforsvaret hadde ikke gode nok rutiner for å forhindre at luftfartøyene går under laveste, sikre flygenivå. Havarikommisjonen fant også mangler i rutiner når det gjelder planlegging og oppfølging av flyoppdrag.
Systemet TAWS, som er Hercules sitt bakkeanti-kollisjon- og terrengvarslingssystem, viser ved taktisk flygning ingen terrengdata nord for 60 breddegrader. Systemet har fungert som det skal, men i og med at det ikke har hatt terrengdata å vise til, har ikke systemet varslet om kollisjonsfare.