Borte bra, men hjemme best

​Gjennom de over 700 sidene kartlegger dagbladjournalisten Kristoffer Egeberg nøysomt utviklingen i det, som i mangel på et bedre ord kan betegnes for dødens triangel – forsvarsministeren, Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando. Bak maktkampene på maktens tinder får vi også levende beskrivelser av «Ola soldat» i utlandet. Det er kanskje soldatene, som Egeberg selv var en del av før journalistikken tok ham, som er bokas egenlige helter. 

Godt beskrevet. I det store og hele kommer Egeberg godt ut av å skrive den nære historien om våre utenlandsoperasjoner. Han er på mange måter en dokumentarist, som er god til å gjengi sine intervjuobjekter på rett måte og sted. Fordelen til Egeberg er at han har intervjuet alle gjenlevende forsvarsjefer, ministre, pluss et par sentrale offiserer. Det gir aktørene en mulighet til å komme med interessante tilbakeblikk etter at deres vedtak og innspill ble, eller ikke ble, satt ut i livet. Tidligere forsvarssjef Frisvold er nok den mest interessante, fordi han endelig får skyte inn en del tanker om tilstandene etter forsvarssjef Diesens omlegginger. 

Det er kanskje soldatene, som Egeberg selv var en del av før journalistikken tok ham, som er bokas egenlige helter. ​

Politikerne kommer også godt fram, og kommer med sin versjon om den evigvarende kampen mellom forsvarspolitikk og distriktspolitikk. Det er til syvende og sist politikerne som sender kvinner og menn i uniform til utlandet. Nettopp dette utlandet har gjennom årene endret seg dramatisk. Vi går fra rene blåhjelmoppdrag i Somalia i starten til full kamp i Afghanistan. Ironien er at det omtrent glemte oppdraget på Afrikas Horn, var omtrent like dramatisk s​om det en opplevde senere. Det er på mange måte preludiet av det som var i vente.   

Avisspråk. Å beskrive den dramatiske utviklingen som har vært i Forsvaret siden slutten av Den kalde krigen på en god og ryddig måte er ikke noen enkel sak. Egeberg løser det oftest på en avisliknende måte. Språket er temmelig rett fram, uten de store krumspringene. Det medfører at noen passasjer om det indre liv i maktkampen mellom de nevnte tre kan ta litt tid. Men det er mer pirk enn kritikk. Til slutt sitter vi igjen med et bilde av norske politikere, embetsverk og offiserer, som tenker mange gode og interessante tanker. Resultatet blir som regel det som kan kalles den norske modellen, løsninger som er litt her og litt der, og som gir liten langsiktig stabilitet. Det er uansett en bok som alle med interesse for forsvarspolitikk bør lese.