Nyheter:

Bokanmeldelse: «Kister av sink»

Sovjetiske tidsvitner og sterke personlige betroelser.


Stemmene
til menige, offiserer og pårørende gjenspeiler både fortvilelse og bitterhet etter den sovjetiske krigføringen i Afghanistan, der flere tusen soldater falt i kamp og ble sendt hjem i kister. 

​​Forfatter og journalist Svetlana Aleksijevitsj fra Hviterussland forsto da hun skrev boken «Kister av sink», at det måtte gjøres gjennom samtaler og intervjuer. Hun hadde jo allerede skrevet «Krigen har intet kvinnelig ansikt» (sensurert førsteutgave i 1984), boken hun fikk Nobels litteraturpris for i 2014. Nå bruker hun samme metode i denne dokumentarfortellingen fra 1989, på norsk i 2015. Forfatteren holder sin stemme langt i bakgrunnen. Bare en sjelden gang stikker hun hodet frem med parentesbemerkninger: Han tier. Han begynner å gå omkring i rommet. Han setter seg brått.

Etter å ha forstått hva Afghanistan-krigen hadde påført store deler av befolkningen, var hun ikke tvil om hvilken oppgave som påhvilte henne. «Jeg vil ikke tie
... og jeg klarer ikke å skrive mer om krig», uttrykker Aleksijevitsj i innledningen. Dermed er det individene som er i fokus, ikke hvordan krigen utviklet seg eller bakgrunnen for den. 

En fortvilet mor innleder beretningene. Hennes sønn, som tjenestegjorde i Afghanistan, sitter i ​fengsel. Øksedrap var tiltalen. Straffen ble satt til 15 år. I retten var det bare advokaten som sa at de dømte en syk mann. Den gang fremstilte Sovjetunionen oppdraget som internasjonal tjeneste der de hjalp befolkningen med å bygge broer, veier og skoler. At døde soldater ble sendt hjem i sinkkister i hopetall, skulle det ties om. 

​Selv om fortellingene på rekke og rad lett kan oppfattes som gjentakelser, er det viktige vitnesbyrd fra sovjettiden, og disse har på sitt vis sin aktualitet i dag. Interessant er også siste del i boken, der søksmål og rettssak mot innholdet i boken blir referert.