Bjarte Brulands bragd

Holocaust i Norge, med undertittel Registrering Deportasjon Tilintetgjørelse, opptar 846 sider, av disse et 92 siders noteapparat. Lista over «De deporterte og døde» fyller 26 sider. Emnet har opptatt Bjarte Bruland i over 20 år, fra hovedoppgave, via restitusjonssaken (medlem av Skarpnes-utvalget), og i diverse fagstillinger fram til arbeidet med boka kunne avsluttes våren 2017. Og hvilket arbeid! Man fatter det ikke før man har lest noen hundre sider, og knapt da heller. Her finner man den ultimate forståelsen av det verste kapitlet i den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945, så langt det er mulig å komme gjennom kildekritisk metode kombinert med over to tiårs økende innsikt. 

Og hvilket arbeid! Man fatter det ikke før man har lest noen hundre sider, og knapt da heller

Denne trangen til å forstå, forklare, ta forbehold, sannsynliggjøre, for deretter å konkludere «så nær opp til det faktiske som mogleg» (professor Magne Skodvin), er helt nødvendig innenfor et tema som i de siste 20 år har skapt store overskrifter, ofte på sviktende grunnlag og med manglende kunnskap om diktaturets grunnleggende iboende dødelige krefter. Brulands gjennomgripende innsikt kombineres med en historikers beste og viktigste verktøy: dokumentasjon så langt det er mulig ned til den minste detalj. Resultatet blir et monument reist over de mange tidligere navnløse og for de fleste ukjente jøder som ble offer for nazismens tillintetgjørelsespolitikk. «Kvart menneske er eit univers», sa Skodvin, og dette er Brulands ideal, ned til siste sandkorn i dokumentasjonens ørken, med sine oaser. At han har kommet ut av dette med helsa i behold, er et under.

Resultatet blir et monument reist over de mange tidligere navnløse og for de fleste ukjente jøder som ble offer for nazismens tillintetgjørelsespolitikk

Her finner du ikke mat for tabloide overskrifter – skyldige drosjesjåfører, generell norsk antisemittisme, regjeringen Nygaardsvolds likegyldighet, «norsk politi», «Hjemmefrontens svikt» – kun hva kildene forteller om det skremmende, lammende tyske maktapparatet, med sine norske medløpere, som hele tiden satte dagsorden. Denne dagsorden kunne man ikke forutse, nettopp fordi Berlin ikke hadde bestemt seg for hva som skulle bli de norske jødenes skjebne.

«Det finnes ingen ordre om å løse spørsmålet i Norge», skriver Bruland:

«Initiativet til å 'løse' jødespørsmålet i Norge var kommet som en følge av begivenhetene selv; altså at den økende motstanden, unntakstilstanden i Trondheim og hendelsene på Halden-toget gjorde en gjengjeldelse både ønskelig og mulig.»

Da faller påstandene om hva alle burde ha visst og skjønt som en stein til jorda. «Ingen visste hva neste dag ville bringe», skriver Bruland.

Det er betegnende at han finner det helt nødvendig og naturlig å vie et kapittel til redningen av jøder, til hjelperne. En passus herfra illustrerer hans grunnleggende holdning til temaet:

«Til en viss grad er også hjelpernes motiver belyst. Dette er ikke gjort for å felle noen dom over enkelte deler av motstandsbevegelsen. Altfor mange moralske dommer er allerede felt i forbindelse med hjelp til jødene høsten 1942. Prosessene som aktiverte noen – og kanskje førte til at andre ikke engasjerte seg – i hjelp til jøder og andre utsatte mennesker i krigstiden, var ofte svært kompliserte."

72 år etter krigen har vi fått en bok som er rystende, men objektiv; utmattende, men saklig; detaljrik, men med en overbygning av grunnleggende innsikt og forståelse. Bokhandlere: La Jo Nesbø få en pause, plasser Brulands bok på strategisk plass!

72 år etter krigen har vi fått en bok som er rystende, men objektiv; utmattende, men saklig; detaljrik, men med en overbygning av grunnleggende innsikt og forståelse