Bitende rapport

Rapporten om Norges innsats i Afghanistan har fått oppsiktsvekkende lite oppmerksomhet.

Tove Gravdal<BR>Journalist i Morgenbladet​
Tove Gravdal
Journalist i Morgenbladet​

​Godal-rapporten, som etter min oppfatning er like viktig som Gjørv-kommisjonens rapport om 22. juli-terroren, fikk en del oppmerksomhet i juni, og så ble det stille. Nå skal den diskuteres i Stortinget 10. januar, men det er ingen planer om å skrive en stortingsmelding på grunnlag av rapporten, slik Stoltenberg-regjeringen gjorde med Gjørv-rapporten.

Godal-utvalget jobbet i halvannet år år og intervjuet 330 personer. Hensikten med rapporten er å lære av Afghanistan. Dessverre ser det dårlig ut for læringen. Utvalget skriver for eksempel at «det er tankevekkende at folkevalgte, medier og opinionen i relativt liten grad stilte grunnleggende spørsmål om innretningen av innsatsen» i Afghanistan.

«Børge Brende virker immun mot Godal-utvalgets advarsler»

I dag deltar Norge i en internasjonal koalisjon i kampen mot Den islamske staten (IS) i Irak og Syria. Da statsminister Erna Solberg redegjorde om denne operasjonen i Stortinget 15. november, var det påfallende at bare SV og Sp stilte grunnleggende spørsmål ved operasjonens formål og legitimitet. Hvorfor har vi ikke en bred debatt om Irak/Syria-engasjementet? Solberg innrømmet jo selv at vi ikke kan være sikre på at de syriske soldatene Norge trener i Jordan, vil være vennligsinnede i fremtiden.

Et annet klart læringspunkt fra Afghanistan er at store bistandsmengder som dyttes inn i svake styringsstrukturer, stimulerer korrupsjon. Likevel satser regjeringen, anført av utenriksminister Børge Brende, nå mye penger i såkalte sårbare stater. Hensikten er å stanse flyktningstrømmene til Europa ved å bedre levekårene i disse landene.

Men å få orden på sårbare stater tar flere tiår, og Afghanistan burde ha lært oss at bistandssatsningen snarere virker mot sin hensikt. Brende virker immun mot Godal-utvalgets advarsler. Det blir interessant å se om Afghanistan-rapporten i det hele tatt blir brukt som referanse i hans varslede strategi for innsatsen i sårbare stater.

TV-serien Nobel trakk frem mange av paradoksene i Afghanistan-innsatsen. Serien var fiksjon, men den var på mange punkter en realistisk fremstilling av Godal-utvalgets funn. Nobel-serien var god underholdning og ga innsikt i det som foregikk i Afghanistan. Men fiksjonsmakere kan ikke alene diskutere virkelighetens dilemmaer. ​