Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
– For en idrett som dette sitter mye av utholdenheten i hodet. Man må mentalt forberede seg på at det er langt, og være innstilt på at det vil være bølgedaler. At man på et punkt vil havne i kjelleren, sier liaisonoffiser Stig Laursen.
Annonse
Tips oss:
Har du tips eller innspill til denne eller andre saker? Send oss en e-post på: tips@fofo.no eller ta direkte kontakt med en av journalistene.
I 13 grader og regn står han ved startstreken av sommerens lengste løpetur: Oslo til Bergen.
Sammen med samboer Marit Strengen (47), nestkommanderende i FSAN, skal han løpe 500 kilometer på vei til Vestlandet.
Forskningsprosjektet de deltar i er ledet av Forsvarets sanitet. Det skal se på blant annet kjønnsforskjeller, intensitet og utholdenhet-innsats og hvilken belastning dette har for kroppen over veldig lang tid.
Kvinner versus menn
Strengen forteller at innenfor denne typen idrett er det ofte slik at når løperen kommer over 150 kilometer, blir kjønnsforskjellene utjevnet.
– Det kan like gjerne være en kvinne som en mann som vinner. Under 150 kilometer er det som regel menn som vinner fordi de klarer å holde et høyere tempo, basert på resultatlister, forteller hun.
– Man tenker at dette er overførbart til Forsvaret, legger hun til.
Laursen tror at det vil være interessant for Forsvaret, hvor kvinneandelen har gått opp.
– Det er spennende fordi at vi er to stykker som løper samme distanse over flere dager, med samme intensitet og omtrent samme kroppsvekt. Kanskje vil disse tallene gi indikasjoner på selektering eller hva man ser etter også i Forsvaret, sier han.
Av alle som skal løpe, skal omtrent halvparten være med på FSANs forskningsprosjekt. Utover de fire fra Forsvaret er de andre løperne som deltar sivile.
– Løpet i seg selv og forskningen er helt frivillig, så dette er noe vi gjør på vår egen fritid og betaler for selv, forklarer Strengen.
I forkant har de tatt en hel drøss med prøver.
– Vi har vært gjennom en full kroppsscanning med blodprøver, målt blant annet oksygenopptak, muskelmasse, fettprosent og beintetthet, forteller Laursen.
Ved målstreken i Bergen skal de måles på nytt.
Minimum en mil
– Har dere noen treningstips til en løpetur som dette?
– Det som er vanskeligst er vel kanskje det å løpe sakte nok, slik at man løper med overskudd hele tiden. Man må trene på å ta det ro i både oppover og nedoverbakker så man ikke ødelegger muskulaturen og blir utslitt med en gang, forteller Laursen.
– Å ha rutiner med å faktisk drikke og spise etter klokka. Selv om du hverken er sulten eller tørst, er det viktig å holde næringsinntaket og energien oppe, legger Strengen til.
De er enige i at å trene målrettet mot det du skal gjøre er en selvfølge.
– For oss er en kort løpetur gjerne minimum en mil. Vi er ikke akkurat sprintere, sier Laursen.
Sikkerheten først
Deltakerne har maks ni og en halv dag på å komme frem. Det er lagt opp fem stopp underveis hvor løperne kan skifte, få i seg mat, dusje og hvilt seg.
– Det er ikke verdens undergang om man mister ett minutt eller bruker seks eller ni døgn på å komme i mål, sier Strengen.
– Vi ser ikke på dette som en konkurranse, men som en ekspedisjon og en mulighet til å være med på noe vi liker å gjøre sammen, forteller hun.
Alle som løper til Bergen må løpe i lag på to eller tre på grunn av sikkerhet, og fordi det ofte blir stor spredning mellom lagene etterhvert i løpet.
– Man skal kunne ta vare på hverandre der ute og om den ene på laget må bryte, så får ikke den andre fullføre løpet heller, forklarer Laursen.
Dopapir og seigmenn
– Hva har dere med i sekken?
– Man skal ha med seg minst mulig, men nok til at man klarer seg selv ute, sier han.
– Det er selvfølgelig avhengig av været, men samtidig så kan du ikke gjøre noe med det, så da må man pakke for alle årstider. Alt fra dunjakke, lue og votter til shorts og lett regnjakke. Man skal klare seg selv, selv om det blir vinter på fjellet eller grisevarmt, sier han.
Blant de obligatoriske og nødvendige tingene har de også pakket med seg litt næring.
– Det aller viktigste er sukker. Så energidrikk, sjokolade og seigmenn er med, sier Strengen.
– Og dopapir! legger Laursen til.
Team Harstad
Det andre løpelaget fra Forsvaret er nordlendingene oberst Espen Hamre Arntzen (55) og infanterist og pensjonert oberstløytnant Torstein Svendsen (57).
– Med bakgrunn fra Forsvaret tror jeg man har gode forutsetninger for dette løpet. Både utholdenheten, men også det med å klare seg under ulike typer forhold ute. Og selvfølgelig i kombinasjon med lang livserfaring da, forklarer Arntzen.
– Mange av oss er jo «godt voksne» løpere, legger han til.
Svendsen gikk av med pensjon 1. mai og legger en lang karriere i Forsvaret bak seg. Han sier ikke så mye når Forsvarets forum møter han, men løpepartner Arntzen er derimot ivrig etter å dele kollegaens tidligere idrettsbragder.
– Har du fortalt at du har vunnet fire ganger gull fra Veteran-VM i friidrett?, skyter han inn fra sidelinja.
– He he, nei, kommer det blygt fra Svendsen.
Til tross for at han er godt vant med å klare seg selv i ulike terreng og under de fleste forhold, virker han litt betenkt på løpeturen til Bergen.
– Jeg begynner jo å lure på hvordan vi kan være gale nok til å gjøre dette, sier han.