– Manglende sikkerhetspolitisk ryggmargsrefleks

I de åpne trusselvurderingene vektlegger de hemmelige tjenestene en økning i etterretning, spionasje, investeringer og oppkjøp fra land vi ikke har sikkerhetssamarbeid med.

Hvor omfattende er dette problemet og hvem har ansvaret for at Norge handler i tråd med egne nasjonale sikkerhetsinteresser?

Denne teksten sto først på trykk i Dagsavisen.

To ulike eksempler fra henholdsvis Bergen og Hasvik kommune i Finnmark er interessante å merke seg, og hinter om at staten ikke alltid er enig med seg selv om hva som oppleves som en trussel mot sikkerheten og ikke.

Kom på banen

De siste par månedene har det vært stor oppmerksomhet rundt salget av Bergen Engines, et selskap som forsyner Norge og allierte land med motorer og generatorer til både sivile og militære kjøretøy. Da det ble klart at en av de potensielle kjøperne var det russiskeide Transmashholding Group, kom opposisjonen, spesielt Arbeiderpartiet og Senterpartiet, raskt på banen.

Les også:

– Kunnskapsmiljøer i krysspress

Nærings- og fiskeridepartementet mente imidlertid at salget var en transaksjon mellom sivile kontraktører og la seg ikke nevneverdig borti dette. Utenriksdepartementet hadde blitt orientert om salget fra nåværende eier, Rolls-Royce allerede 15. desember. Etter tre uker fikk de svar fra UD om at salget ikke ble omfattet av eksportkontrollregelverket. I mellomtiden hadde det ikke blitt gjort noe arbeid på saken i andre departementer. Da forsvarsministeren ble konfrontert med saken, bagatelliserte han først de mulige konsekvensene, men nyanserte etter hvert uttalelsene under nye spørsmålsrunder fra pressen og opposisjonen. Justis- og beredskapsdepartementet på sin side har kommunisert tydelig at salget vil kunne representere en trussel mot nasjonal sikkerhet og salget ble derfor stoppet i slutten av mars.

Flere saker i gråsonen

Bergen Engines-saken har fått massiv offentlig omtale, men det er også en rekke andre saker som befinner seg i gråsonene og kan utgjøre farer. Isolert sett trenger ikke hver enkelt transaksjon utgjøre noen stor risiko, men ser man dette i sammenheng med andre hendelser og avtaler, kan det tegne seg nye risikobilder.

Eksempel to er hentet fra Finnmark. Mange russiske minnesmerker fra 2. verdenskrig har de siste årene vært ønsket, planlagt eller blitt satt opp i ulike deler av Troms og Finnmark, blant annet på Mårøya, på Varangerhalvøyas høyeste punkt og i Persfjord.

Mønsteret er verdt å merke seg, de geografiske plasseringene er strategiske. Det er kanskje ikke tilfeldig at Russland gjør slike fremstøt nå.

I 2017 ble Hasvik kommune i Finnmark kontaktet av Kulturdepartementet for å sondere muligheter for opprettelse av et minnesmerke fra andre verdenskrig hvor seks sovjetiske piloter omkom i flystyrten ved Andotten 17. juni 1944. Hasvik kommune stilte seg positive og jobbet tett med videre utarbeidelse av prosjektet i samarbeid med den russiske ambassaden, men fastholdt hele veien at det forutsatte statlig godkjennelse. Hasvik kommune sendte flere brev til Kulturdepartementet hvor de forespurte nasjonale retningslinjer for lignende type hendelser, og fikk til svar at det ikke fantes. På forespørsel om skriftlig godkjenning av prosjektet tok det Kulturdepartementet nesten ett år å svare, og svaret lød: «..at man fra sentrale myndigheter ikke har motforestillinger mot at et slikt nytt krigsminnesmerke reises..».

Bergen Engines og et krigsmonument i Hasvik kommune i Troms og Finnmark. Hva har disse sakene til felles?

Begge saker vitner om en stat som har vist seg noe motvillig til å legge føringer for hvordan ulike hendelser, med potensiell sikkerhetspolitisk betydning skal behandles av næringsliv og lokalpolitisk ledelse.

Bergen Engines-saken viser med all tydelighet at departementene definerer situasjonen veldig forskjellig og at det er uenighet om hvorvidt dette i det hele tatt utgjør en sikkerhetsmessig risiko. Det vitner kanskje om manglende sikkerhetspolitisk ryggmargsrefleks på sentralt forvaltningsnivå, og burde være til ettertanke.

Få gode svar

Saken i Hasvik kommune illustrerer flere ting; her har et kommunestyre gått grundig til verks, etterspurt retningslinjer fra sentralt hold om hvordan de skal håndtere situasjonen og bedt om statlig ryggdekning for å gå videre med prosjektet. Responsen har vært sendrektig og ikke gitt særlig mange gode svar.

Les også:

– Vi må utvikle bedre metoder

I en tid hvor PST beskylder kunnskapsinstitusjoner, lokale bedriftsledere og andre for å være naive, er det nærliggende å etterlyse en mer omforent sikkerhets- og situasjonsforståelse mellom departementene, at samtlige departementer blir skolert i den nye sikkerhetsloven som ble vedtatt i fjor, og at lokale og regionale aktører får noen flere nasjonale retningslinjer som kan gi støtte i vanskelige valgsituasjoner.

Spesielt viktig er dette når de i ettertid risikerer å bli utsatt for så skarp kritikk fra sikkerhetsmyndighetene.

Viktig for Norge

Samarbeid med både Kina og Russland er viktig for Norge. Kina fordi det utgjør verdens største kapitalmarked, Russland fordi de er vår varige nabo og fordi vi deler mye felles historie, spesielt i nord. Både folk-til-folk samarbeid og gode handelsrelasjoner med Kina er viktig for Norges diplomati og økonomi. Det er ikke slik at alle fremstøt fra land vi ikke har sikkerhetssamarbeid med bør leses inn i en sikkerhetspolitisk rammefortelling. Når den sikkerhetspolitiske situasjonen har forverret seg så mye de siste årene og stormaktenes posisjoner er i endring, er det likevel behov for en reorientering om hvilke tiltak og samarbeid som vil gagne norske interesser, og hvilke som kan true vår sikkerhet.

For at totalforsvaret skal fungere og også i større grad verne oss mot hybride og sammensatte trusler trenger vi bedre koordinering og bedre informasjonsflyt.

Det er ikke mangel på beskyttelsestiltak, heller ikke mangel på sikkerhetslover. Utfordringen er at det ikke er tilstrekkelig kunnskap om det regjeringen kaller sammensatte trusler er og det finnes ikke et overordnet organ som i praksis koordinerer og setter disse ulike hendelsene i sammenheng.

Inntil da vil dikotomien mellom krig og fred vedvare: Det den ene vil påpeke som en potensiell sikkerhetsrisiko, vil den andre avfeie som brubyggende aktivitet eller «business as usual».