Fra totalforsvar til en helhetlig sikkerhetsstrategi

Vi ser nå en endring i beredskapstenkningen for å møte sammensatte, grenseoverskridende kriser, gråsonehendelser og ikke minst krigstrusler. Både Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen har bedt om en mer helhetlig tenkning rundt et totalforsvar som kan virke avskrekkende mot alle typer eksterne trusler. 

En mer effektiv modell for avskrekking kan realiseres gjennom en helhetlig samordning av alle samfunnets sivile og militære responskapasiteter inn mot en helhetlig sikkerhetsstrategi, der Forsvaret gis et større ansvar.

Trident Juncture 2018 gav mye ny innsikt

Det siste tiåret har vi opplevd en endring i forestillingen om samfunnssikkerhet kontra statssikkerhet. På sivil side har vi tidligere først og fremst hatt en forståelse av samfunnssikkerhet som et sivilt anliggende rundt politi og øvrige sivile beredskapsetater. 

I Forsvaret har en hatt et ditto avgrenset statssikkerhetsfokus med et lite terskelforsvar og fokus på militære utenlandsoperasjoner i samarbeid med militære allierte. 

Etter 22. juli og Russlands aggresjon i Ukraina har et tettere samvirke sivilt-militært stått i fokus, og vi har fått modernisert totalforsvarskonseptet fra den kalde krigen. 

Øvelse Trident Juncture i 2018 gav oss mye ny innsikt når det gjelder sivilsamfunnets rolle inn i militære operasjoner og behovet for en overordnet styring av sivile og militære beredskapsressurser.

Bredere trusler og store gråsoner

Nå står vi ovenfor et bredere sett av trusler og store gråsoner, der skillet mellom samfunnssikkerhet og statssikkerhet er i ferd med å viskes ut. Det blir blant annet uklart når det gjelder det overordnede ansvaret for å utvikle en helhetlig beredskap. Dette betyr at vi må tenke nytt når det gjelder både beredskapskonsepter og styring. 

Med Sverige og Finlands ønske om et tettere forsvarssamarbeid og deres medlemskap i Nato, har vi fått et nordisk perspektiv på samordning av sivil og militær beredskap. Totalberedskapskommisjonen vektla at en kunne lære mye av Finland når det gjelder helhetlig beredskapstenkning. 

I Finland tok man allerede i 2003 et langt steg videre fra den gamle totalforsvarstenkningen da en innførte en «helhetlig sikkerhetsmodell» tilpasset «alle» typer trusler (comprehensive security). 

Finnene har beholdt sitt omfattende mobiliseringsforsvar og har raffinert det militære forsvarets koblinger inn mot sivilsamfunnet og det brede settet av trusler, blant annet gjennom et kontinuerlig informasjonsarbeid, en klar ansvarsfordeling og koordinering av oppgaver, og ikke minst gjennom å gi næringslivet en sentral rolle i beredskapen.

I Sverige har den nye regjeringen utnevnt en egen minister for sivilt forsvar. Denne er plassert i forsvarsdepartementet for å sikre den sivil-militære samordningen. Nå diskuterer man i Sverige bistand fra forsvaret knyttet til ekstrem gjengkriminalitet. Dette kan sees som enda en dreining i Sverige når det gjelder bruk av forsvarets ressurser når det gjelder et bredere sett av grenseoverskridende, samfunnsundergravende trusler.

Kronikk

Det viktigste Hæren har sett fra krigen i Ukraina

I USA har en også tatt inn over seg det nye trusselbildet gjennom å utvikle en integrert avskrekkingsstrategi. Det dreier seg om å avskrekke med hele arsenalet av militære og sivile verktøy i alle deler av krisespekteret, fra gråsonetrusler til høyintensitetskrig. Strategien innebærer en styrking av sivilsamfunnets offensive kapasiteter når det gjelder å stå imot storskala trusler, inklusive politisk og økonomisk press, og evne til å kunne slå tilbake fra sivile aktører sin side, blant annet med informasjonstiltak og økonomiske og politiske maktmidler.

Norge sliter med å finne formen

I Norge sliter vi med å finne formen, kanalisere ressurser og fordele ansvar når det gjelder sivilt-militært samvirke. Forsvarskommisjonen er særdeles kritisk til eksisterende totalforsvarstenkning og hevder at satsingen fremstår som «lite helhetlig» og «fragmentert». 

En hevder at: «Et totalforsvar som skal håndtere alle typer kriser med økt utholdenhet, vil kreve en mer helhetlig satsing, herunder større langsiktighet og økonomisk forutsigbarhet». Med manglende helhetlig tenkning, målretting og samordning, og med et økende sett av gråsoneutfordringer og akutte trusler, er spørsmålet om ansvar særdeles viktig. 

Hvis vi fra sivil side ikke evner å samordne og styre innsats over sektorgrensene, er spørsmålet om ikke forsvarsdepartementet og Forsvarets etater, som i Sverige, må få et bredere ansvar for å sikre helheten i totalberedskapen? 

Bør vi få en minister for totalforsvaret også i Norge? Bør langtidsplanen for Forsvaret bygge på en helhetlig avskrekkingsstrategi som inkluderer prioriteringer både sivilt og militært? 

Bør Forsvaret bidra mer når det gjelder å bygge fellesressurser, med kanalisering av midler til konkrete satsinger og fagekspertise?

Forsvarskommisjonen er inne på dette når de vektlegger at Forsvarets ressurser er avgjørende også når det gjelder trusler mot samfunnssikkerheten og uttrykker at « Dette bør i større grad tas hensyn til i vurderingen av fremtidige oppgaver».

Mer sammensatte trusselbilder

Vi står i nord ovenfor svært dramatiske og sammensatte trusselscenarier, fra både nasjoner og andre organiserte trusselaktører. Vi ser konturene av et ekspansivt, tsarlignende velde i Russland med revitalisering av Sovjetunionens territorielle ambisjoner, og et Kina mektig nok til etter hvert kunne ta økonomisk og politisk kontroll over naturressurser og virksomheter i hele Arktis. Og en har støttespillere som Nord-Korea og Iran med på laget. 

Store grenseoverskridende miljøutfordringer danner i tillegg et urovekkende bakteppe som kan svekke samfunnet og fungere som en trusselmultiplikator. Dette gir oss et ekstremt sammensatt trusselbilde som virkelig vil sette vårt totalforsvar på prøve. 

Listen over utfordringer ut fra disse scenariene er lang som et ondt år; risiko for å miste kontroll med våre ressurser i nordområdene, regionale, etniske og økonomiske konflikter med ringvirkninger over landegrensene, en fornyet risiko for atomvåpen på avveie, grenseoverskridende forurensing, migrasjon av store folkegrupper, bølger av økonomisk kriminalitet, økonomisk press, bredskala cyberangrep, og mer utspekulerte forsøk på å undergrave demokratiske verdier og splitte samholdet i vesten. 

Mark Galeotti gir en god beskrivelse av dette uoversiktlige trusselbildet i sin bok «The weaponizing of everything. A field guide to the new way of war».

Fremtidens totalforsvarstenkning

Hvilke implikasjoner har en utvikling av totalforsvaret inn mot en helhetlig sikkerhetsmodell som Finland eller en integrert avskrekkingsstrategi som USA? Slike strategier vil kreve sterkere lut i vårt totalforsvarsarbeide. Det vil kreve en mer proaktiv, offensiv og helhetlig tenkning rundt trusselbilder, risikonivå og respons, samordnede planverk, og investeringer i sivil beredskapssektor som også holder i krig. 

Det kreves et ekstra fokus på samfunnets situasjonsbevissthet, mobiliseringsvilje og egenresponsevne. Og det kreves ikke minst helhetlig styring og kontroll.

Totalberedskapskommisjonen har prøvd å bidra til slik tenkning gjennom å foreslåen samlet nasjonal beredskapsstrategi som skal gi en mer helhetlig retning både inn i både langtidsplan for Forsvaret og i den foreslåtte langtidsplan for sivil beredskap. 

En foreslår også en mer integrert styringsstruktur på sivil side mellomnivåer og sektorer som fortsatt preges av silotenkning og uklar ansvarsfordeling.

Konsekvenser for Forsvaret

Fremtidens totalforsvar basert på en integrert avskrekkingsstrategi krever brobygging mellom sivil og militær beredskap på en mye bredere basis enn i dag. Og det kreves en klar ansvarsplassering. Det kreves staber med en bred forståelsesramme, og det kreves et bredt perspektiv på videre satsing når det gjelder investeringer i beredskapsressurser. 

Selv om Justis- og beredskapsdepartementet og dets etater har et stort ansvar, er det Forsvaret som sitter på det meste av spisskompetansen i den øvre delen av krisespekteret. 

Forsvaret har også på alle nivå utviklet et finmasket samarbeidsnettverk inn mot sivilsamfunnet som kan utnyttes bedre. Spørsmålet er om ikke militære sjefer og deres staber bør kunne gis et bredere mandat, de nødvendige fullmakter, og stillingsressurser for å kunne ta hovedansvaret med å sy de sivile og militære sektorene sammen ut fra en helhetlig sikkerhetsstrategi? 

Sentrale områder der en allerede har et stort apparat er blant annet etterretning og situasjonsforståelse, et apparat for ivaretakelse av sivilbefolkningen og sivil infrastruktur, et apparat for kompetanseutvikling og innovasjoner, og en bred forståelse for samfunnsinformasjon. 

Taiwan-spesial kapittel 1

Her kan 3. verdenskrig starte

Med økte ressurser kan Forsvarets bidrag også gjelde investeringer i sivilsamfunnet gjennom målrettet rådgivning og spleiselag lokalt og nasjonalt, for eksempel når det gjelder infrastrukturutbygging, forsyningssikkerhet og helseberedskap. 

Ved å bidra med ressurser inn i sivilsamfunnet skapes gjensidig tillit, det utvikles motstandsdyktighet og det bygges robusthet i alle ledd. Det vil også bidra til at de sivile etatene evner å tenke helhetlig rundt sikkerhet og avskrekking.

Arbeidet mot en helhetlig, sikkerhetsmodell vil altså kreve at vi videreutvikler dagens totalforsvaroppsett. Det vil kreves en klarere ansvarsplassering og et mest mulig sømløst og transparent konsept for å ivareta både statssikkerheten og samfunnssikkerheten. 

Med en mer fleksibel bruk av Forsvarets ressurser inn i totalberedskapen kan vi sikre både en sterk styring, en helhetlig forståelse for de trusler vi står ovenfor og et målrettet beredskapsløft i hele krisespekteret.