– Jeg prøver å leve etter slagordet «enten så går det bra, eller så går det over», sier kaptein Miriam Weierud. Debatten om seksuell trakassering i Forsvaret er ikke gått over ennå. Lederen for Militært kvinnelig nettverk tar en for laget og fronter kampen mot ukultur. Hvis journalister ringer, stiller hun.
– Når jeg tar på meg verv, er ansvarsfølelse en drivkraft. Som nettverksleder føler jeg meg forpliktet til å ta på meg utfordringer.
Hun sier selv at hun er uredd. At hun lytter til sin «indre stemme».
– Gjennom livet så langt har jeg opplevd en del ganger at mennesker rundt har forventninger til hvordan jeg skal være som person og prøvd å kontrollere meg. Mens jeg har blitt mer og mer bevisst på at jeg vil leve livet på egne premisser.
BESTemmer selv
«Hvem bryr seg» er et av favorittuttrykkene. Altså at folk rundt ikke skal få bestemme hva hun skal mene og gjøre. I Forsvaret er det i realiteten veldig mange formelle og uskrevne regler for hva man kan si og gjøre. Miriam Weierud har tatt opp temaer som andre kan synes det er enklere å tie om. De siste månedene har hun snakket om seksuell trakassering i blant annet Forsvarets forum, på NRK og TV2. Så ble hun invitert til forsvarsminister Frank Bakke-Jensen. Han ville gå i dialog om tiltak mot ukulturen. De siste ukene har hun også holdt foredrag hos Brigade Nord og blitt invitert til flere andre avdelinger.
– Jeg er mer introvert enn folk tror. Personlighetstesten på Krigsskolen gjorde det lettere å forstå meg selv. Men jeg tvinger meg ut av komfortsonen.
Miriam Weierud sitter på en kaféstol, for en gangs skyld er hun ikke kledd i militærgrønt eller treningstøy på dagtid, men en lyserosa fuskpelsvest. Fra vinduet kan vi skimte Slottsparken, der fotografen vil ta bilder. Snøen ligger som et tjukt teppe over hovedstaden. Denne vinteren er varslet å bli ekstra kald. Hun jobber til daglig i Bardufoss og er vant til mange minus – egentlig litt rart siden hun hater å fryse. Men «russerkulda» er ikke det hun er mest bekymret for. Klimaet innad i avdelingene derimot, det håper hun skal endre seg nå.
Endringer i anmarsj
– Årsskiftet ble et tidsskille, nå skjer det noe. Jeg har tro på at endringene kommer.
Hun lyser opp, ansiktet åpner seg litt ekstra når hun blir engasjert.
Kvinnelige militære har fått merke trykket lenge. Idet #Metoo-kampanjen gikk verden rundt og trakassering var på alle avisforsider, startet noen menn på nyåret i fjor en debatt om kvinner svekker Forsvarets stridsevne. De mer enn antydet at likestillingen hadde gått for langt. At verneplikt for begge kjønn mest var et hårete politisk prosjekt med tynn forankring i forskning på fysiske forskjeller. Da milliardfregatten Helge Ingstad kolliderte og senere sank like før 2018 var omme, ville enkelte legge skylden på kvinnelige militære om bord. Det kokte i kommentarfeltene. Flere av Forsvarets øverste ledere, inkludert statsråden og sjefen for Sjøforsvaret, rykket ut for å forsvare, for å si at kvinnekjønnet ikke er så svakt som noen vil ha det til.
Det blir etter hvert veldig irriterende når man til stadighet tar opp et problem og ingenting blir gjort.
Likestillingskampen i Forsvaret har ikke akkurat ligget i den mest radikale enden av skalaen. Ingen protesttog, paroler foran Stortinget eller brenning av BH-er. Vi snakker ikke om Kvinnegruppa Ottar her. Likevel har en del, blant dem enkelte kvinnelige militære, vært skeptiske til at kvinner skal ha en egen allianse. «Mensen-seminar» og «syklubb» er uttrykk kritikerne bruker
Trenger nettverkene
– Jeg har vært så heldig å få være med på å forme nettverket de siste ni årene. I starten var jeg skeptisk og ikke enig med alt.
Lederen mener det fortsatt vil være behov for et eget kvinnenettverk i lang tid fremover.
– I dag består Forsvaret av 88 prosent menn. Vi har en viktig rolle når det gjelder å spre informasjon om jobb- og karrieremuligheter, dele erfaringer, støtte og fremsnakke hverandre.
I Forsvaret var #Metoo et ikke-tema i mesteparten av 2018, fikk man inntrykk av. Det var nærmest helt stille. Miriam Weierud siterer gjerne Arnulf Øverlands velkjente linjer: «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».
Jeg prøver å leve etter slagordet «enten så går det bra, eller så går det over»
Lyrikeren Øverland ville advare mot likegyldighet i årene før 2. verdenskrig, at ingen skulle være passive til undertrykking. Nettverksleder Weierud tør å si i fra der andre tier. Om trakassering i ulike former. Om seksualisert ukultur.
– Det blir etter hvert veldig irriterende når man til stadighet tar opp et problem og ingenting blir gjort. Nettverket har prøvd å sette trakassering på Forsvarets agenda mange ganger opp gjennom årene.
Hun legger fra seg salatgaffelen og gestikulerer med hendene for å understreke poenget.
Når hæroffiseren skal lade opp, eller skal vi heller si lade om, drar hun helst til frisøren eller hudpleieren.
– En perfekt fridag inneholder gjerne ansiktsbehandling eller å få ordnet håret og deretter kafébesøk.
Liker bylivet
Hun sier hun elsker det urbane kaffe latte-livet. I Bardufoss, hvor hun er stabsoffiser samband, er det få kaffebarer. Derfor har hun fast plass på pendlerflyet fra nord hver helg. Utenfor den nærmeste kretsen er det muligens flere som forbinder henne mer med å slite på ski enn å slappe av på spa. Ja, altså ikke påsketurene fra familiehytta på Golsfjellet med kakao og Kvikk Lunsj, selv hun om også liker koseøktene. Hennes ultimate skiopplevelser er av typen som andre får lyst å kaste opp av bare ved tanken. Type 100 kilometer på ski om gangen i kamp mot både klokken, gnagsår, søvnunderskudd og eget humør. For å nevne noe.
Hun vokste opp på Konnerud utenfor Drammen, «der alle skimenneskene kommer fra».
– Så jeg har drevet med langrenn så lenge jeg kan huske.
En dramatisk episode den vinteren hun var to år, kunne satt en stopper for både gleden over friluftsliv og faktisk livet selv.
– Vi var på tur sammen med mange andre familier. Mens de andre var opptatt med å grille pølser, gikk jeg ut på isen og falt gjennom et pilkehull. Jeg kom meg opp igjen av vannet på egen hånd.
Astmaplager i oppveksten drepte heller ikke pågangsmotet.
– Legen mente fysisk aktivitet var bra behandling, og foreldrene mine utfordret meg til å være aktiv.
All fritid, helger og ferier var fylt opp med turer, orienteringsløp eller skirenn.
– Noen vil kanskje si at dette høres stressende ut. Men jeg liker å ha mye på agendaen.
– Man kan hvile når man blir gammal!
Trekker bildekk
På fritiden liker hun fortsatt å legge avgårde i skiløypa – gjerne med noe tungt på slep. En del militære, særlig Hærens, er trolig glade for å være ferdig med å slite ute i felt når de endelig havner på kontor. Miriam Weierud oppsøker derimot det slitsomme. For to år siden deltok hun på Expedition Amundsen, kjent som «verdens hardeste ekspedisjonsløp», for første gang og kom på tredje plass. I fjor slo hun sin egen tid og sikret seg andreplassen. Løypa går over Hardangervidda, Roald Amundsen fulgte den da han forberedte seg til sydpolekspedisjon. Miriam Weierud har tidligere forberedt seg ved å gå fra Oslo til Drammen med tung sekk, midt på natten, «fordi tenk om noen så meg? Det ville jeg tenkt var rart». Hun drar gjerne bildekk etter seg i en mil når hun trener.
Selv om det gjør vondt og hun lover seg selv minst hundre ganger at dette blir siste gang, velger hun ikke å lytte for mye til verken kroppen eller egne motforestillinger. Allerede i dusjen etterpå begynner hun å planlegge neste styrkeprøve.
– Jeg ble faktisk oppringt her om dagen og spurt om jeg ville være med på «Veteraner over isen» i august 2020, og det sa jeg selvfølgelig ja til!
Ikke bare bare
Miriam Weierud mener utvikling kommer nettopp fra å utfordre seg selv. I 2010 er hun krigsskolekadett på første året og spent foran det høytidelige og tradisjonsrike kadettballet. Kvelden før kom hun igjen fra en ni dager lang infanteriøvelse. Marsjstøvlene skal av, danseskoene på. Hærens krigsskole har i alle år hatt et takt- og tonekurs, med leksjoner i antrekk, korrekt hilsing, flaggregler, vinsmaking og spiseetikette. Som kvinne i gallauniform skiller hun seg ut i mengden, ikke bare fordi det er få kvinner blant kadettene, men først fra andreåret får man lov å bruke vanlig ballkjole. (Nå har hun 15 ballkjoler i skapet.) Hun har meldt seg frivillig til å holde herrenes tale og skal i ilden etter hovedretten. Med ordene til en rekke forskjellige diktere beskriver hun mannen og hans forhold til kvinnen.
– Det eneste dere kan som vi ikke kan, er å pisse i leirbålet, konkluderer hun, til latter og applaus fra 450 balldeltakere i Gamle Logen.
Hvis man feilet, var man satt i bås.
Krigsskolen var ikke bare bare. Selv om hun fint klarte å bære en mann på øvelse.
– Det veldig maskuline miljøet var ikke lett, jeg opplevde at det var vanskelig å finne meg selv og mitt lederskap der. Hvis man feilet, var man satt i bås. Jeg er et følelsesmenneske og kan ta til tårene når noe blir tøft.
Mye handler om å gripe mulighetene som dukker opp underveis, og at hun ikke gidder å konsekvensutrede alt før hun hopper. Weierud bare «gunner på».
– Særlig da jeg fikk muligheten til å dra på utenlandsoppdrag. I Kabul ble jeg bevisst på at livet virkelig er kort. Det handler om å ikke la sjanser gå fra seg. Jeg synes altfor mange sitter på gjerdet og venter på at noe enda kulere skal skje.
– Jeg fikk nettopp spørsmål fra en venninne om jeg vil dra til Svalbard i påsken. Da tenker jeg med én gang: Selvfølgelig skal jeg det! Så tar jeg eventuelle motforestillinger etterpå.
I Afghanistan
I 2016 kunne Miriam Weierud huke av enda en ny type utfordring på sin personlige «bucket list»: Et halvår i Afghanistan, sammen med Marinejegerkommandoen. Et av verdens aller voldeligste land de siste årene. I flere hundre ulike terroroperasjoner ble mange tusen mennesker drept dette året. Da tar man ikke en spontan tur rundt i byen, all bevegelse ut av leiren må planlegges ned til minste detalj før man kan dra avgårde, tungt bevæpnet, i pansrede biler. Men det er ikke faremomentene Weierud fremhever.
– Generelt følte jeg meg veldig trygg. Å få panikk i situasjoner hjelper overhodet ikke.
Leiren var som en annen verden, et lukket samfunn. Et utrolig enkelt liv, vi fikk servert mat, noen vasket klærne dine, du kunne trene to ganger om dagen.
Hun jobbet opp mot Female Engagement Team i Kabul. Lagene med bare kvinner gjør militære styrker i stand til å nå afghanske kvinner på en måte som menn ikke klarer grunnet religion og tradisjon.
– De afghanske kvinnenes utfordringer satte livet i Norge i perspektiv.
– En veldig sterk opplevelse var da vi så 500 unge jenter strømme ut av en jenteskole, det var vakkert å se så mange glade jenter som fikk gå på skole. Flere kvinner i internasjonale operasjoner står høyt på agendaen for både Nato og FN.
I mai i fjor snakket Miriam Weierud, på vegne av det norske nettverket, til UN Women Military Network i New York om sine erfaringer.
Generelt følte jeg meg veldig trygg. Å få panikk i situasjoner hjelper overhodet ikke.
Miriam Weierud og Militært kvinnelig nettverk så begge dagens lys i 1988. Det gjorde hun et poeng av da de i januar feiret 30-årsjubileum på Akershus festning og innledet med å vise et babybilde av seg selv på storskjerm.
Idet hun selv entrer 30-årene, nå i februar, er hun fortsatt redd for å gå glipp av noe.
– Jeg har i mange år hatt et veldig seriøst og planmessig liv, nå har jeg lyst å ta mer på sparket, være mer spontan.
Men foreløpig blir det ikke noen hæla i taket-feiring av rund dag. Alkohol og rangling går dårlig sammen med oppkjøringen til årets Expedition Amundsen.
Den har jo stått på planen siden hun deltok i fjor.
