Balansekunstneren

«Er det bare et TV-program eller får vi faktisk gjennomgå på ekte?»

Spørsmålet stiller skuespiller Carl Martin Eggesbø da han blir spurt om å være med på sesong to av realityprogrammet «Kompani Lauritzen». Eggesbø ville vite om det faktisk var så tøft som det så ut på TV. Og jo, det var det. Han takket ja, og mener at det i ettertid kanskje var enda hardere enn det som vises på TV.

– Jeg elsket at det var tøft, sier han.

– Det var en forutsetning for å være med.

Eggesbø sto til slutt igjen som sesongens vinner.

– Det fremstår kanskje litt eplekjekt å si det, men det kunne vært hakket tøffere, hvis jeg skulle gått ordentlig i kjelleren.

Selv mener den «Kampen om Narvik»-aktuelle skuespilleren at det særlig er én stor forskjell på å leke soldat på TV, og det å spille soldat i storfilmen «Kampen om Narvik».

– Det er mer som står på spill i filmopptaket. Det er en sann historie som skal formidles, sier han.

– Og det gir en annen smak i munnen.

Klokken er 09 en torsdag morgen, men fortsatt er det tidlig for skuespiller Carl Martin Eggesbø. Han sitter på espressobaren Fuglen i Oslo sentrum. Frokosten er en stor blings og sort kaffe.

Nå for tiden starter ikke arbeidsdagene hans før i 11-tiden. Det er da han møter opp på Det Norske Teatret for prøver til stykket «Berre verdas undergang», hvor han spiller hovedrollen. Premieren for «Kampen om Narvik» er blitt utsatt hele tre ganger. Filmen handler om det berømte slaget om Narvik i 1940, og Eggesbø har hovedrollen som den fiktive karakteren «Gunnar Tofte», familiefaren som må gjøre seg til soldat og forsvare byen sin mot tyskerne. De første to gangene ble premieren utsatt på grunn av pandemien. Den tredje premieredatoen var satt til 18. mars, tre uker etter at Russland gikk til krig mot nabolandet.

Eggesbø forteller at det ble vurdert frem og tilbake: Var det nettopp nå folk skulle få se denne filmen, som et innblikk og en påminnelse i hva krig faktisk er – eller var det feil tidspunkt? De landet på det siste.

– I mars ble det for tett på. Noen ganger skal man se på Dagsrevyen i stedet for å gå på kino, sier Eggesbø.

Ny premieredato er 25. desember i år. Eggesbø synes det føles veldig riktig at filmen kommer nå.

– Det som skjedde i Narvik er en veldig viktig del av vår krigshistorie. Og så er tematikken dessverre veldig aktuell akkurat nå.

Dialektutfordringen

Sommeren 2020 lar en fremmed mann seg provosere av skuespilleren på fest. De har kommet i snakk, mannen kjenner til Eggesbø fra før. Han vet at skuespilleren har østnorsk som sin egentlige dialekt, men nå sitter altså Eggesbø her og snakker nordnorsk uten å gjøre en mine av det. Mannen tror at Eggesbø kødder med ham. At han på en eller annen måte blir gjort narr av. Men sannheten er at han var midt i innspillingsperioden av storfilmen «Kampen om Narvik» hvor han skulle snakke nordnorsk.

– Han ble veldig provosert. Jeg skjønner det litt. Dialekt er veldig nært, sier Eggesbø. Når han forteller historien i dag, drøyt to år senere, ler han av hele greia. Av hvordan han gikk og snakket nordnorsk med alle han kjente, selv vennene sine fra hjembyen Oslo.

– Jeg bare insisterte på det, følte at dette måtte jeg gjøre. Jeg måtte få det inn i kroppen. Målet var at det skulle føles godt å snakke nordnorsk, sier han.

– At det skulle bli en del av meg.

Han synes at der stort å få være med på å fortelle en slik historie.

– Som skuespiller var det en stor utfordring, en veldig vanskelig oppgave. Jeg skulle sette meg inn i tiden, tankesettet, dialekten ... Den karakteren er på mange måter ganske langt unna den jeg er, samtidig som jeg måtte holde fast i det som faktisk var nært meg. «Gunnar Tofte» er ingen spesialsoldat, forteller Eggesbø.

Han har ingen spesielle forutsetninger som gjør ham spesielt rustet til å delta i kamphandlinger.

– Det er nok litt sånn som det ville vært hvis jeg skulle blitt kastet inn i samme situasjon som han. Jeg prøvde å ha med meg det.

Han tror at nettopp dette er et viktig poeng med filmen.

– Dette var vanlige gutter, fra alle mulige slags kår og bakgrunner.

Den kvinnelige hovedrollen i filmen spilles av Kristine Hartgen, som er fra Tromsø. Det samme er regissør Erik Skjoldbjærg. Det hjalp da Eggesbø skulle få dialekten til å sitte.

– Jeg har også bodd i Tromsø selv, mens jeg spilte «Peer Gynt» mot nettopp Kristine Hartgen, så jeg hadde Tromsø-dialekten litt innabords.

Men han innrømmer at det å lære seg en ny dialekt var veldig krevende. Og at det var grunnen til at han også snakket nordnorsk på privaten.

– Folk ble vant til det etter hvert, ler han.

– Og de fleste syntes bare det var artig.

«SKAM-Eskild»

Han har sagt det hele livet, både til seg selv og foreldrene, at det er skuespiller han skal bli.
– Det er et kick, nesten som å hoppe i fallskjerm, å stå på en scene foran hundrevis av mennesker du ikke kjenner. Gjennombruddet sitt fikk han samtidig som han begynte på Teaterhøgskolen i Oslo. I NRK-suksessen «SKAM» spiller Eggesbø karakteren «Eskild Tryggvason», den eksentriske og frittalende kompisen som av vennene blir sett på som en slags guru for all sin klokskap. Det ble laget fire sesonger av «SKAM», som hadde premiere på NRK i 2015. Senere har det blant annet blitt laget en amerikansk versjon av serien. – Det var veldig plutselig at jeg kom inn i det, begynner han.

– Jeg ble ringt opp en mandag, etter at noen hadde tipset om meg til rollen. Jeg hadde spilt improteater på Det Andre Teatret og var visst «oppdaget» der. Tirsdagen etter var jeg på audition, torsdagen fikk jeg rollen og på mandagen uken etter hadde jeg min første opptaksdag, forteller han. Eggesbø savner rollen som «Eskild».

– Det var ... Det var en gøy tid, smiler han.

Eggesbø gikk fra å være en ukjent mann i starten av 20-årene, til kjendis over natten.

– Jeg slet litt med å skjønne det. Jeg fortsatte liksom å insistere på at jeg var en helt vanlig person, og tror kanskje at jeg avviste noen som prøvde å komme med et litt hyggelig kompliment eller ta et bilde eller ... Jeg skjønte liksom ikke at det ... Det skulle på en måte ikke jeg gjøre.

Han kan jo selv kjenne på det, når han har sett en serie eller en forestilling. Hvis han har hatt en stor opplevelse, vil han gi noe tilbake til dem som har gitt ham den.
– Så det å ta imot det og gi folk den muligheten, det er viktig. Det har jeg lært med tiden, men det var veldig overveldende i starten. «SKAM» ble jo et nasjonalt og internasjonalt fenomen. – Forventet folk å møte en «Eskild» når de traff deg?

– Ja, jeg tror det. Han er på en måte en ekstremitet av meg, som inspirerer folk veldig. Han er mye mer modig, heftig og frempå enn hva jeg kanskje er. Jeg ser opp til «Eskild».

«Eskild!» kunne folk rope etter ham på gaten. Men så kom sesong 2 av «Kompani Lauritzen», hvor han var en av deltagerne. Da begynte folk å rope: «Eggesbø!»

Han ler.

– Det er godt å kjenne at jeg også kan gjøre andre ting som gjør inntrykk på folk.

Mobiliserer krefter

Det var kaldt. Store deler av «Kampen om Narvik» ble spilt inn under den nordnorske vinteren, og under opptakene var han kledd i en ekte militær uniform fra 40-tallet, med superundertøy under.

– Det var så sykt kaldt, forteller Eggesbø.

– Og til en del av filmen måtte jeg tynnes ut, rett og slett.

– Du måtte slanke deg?

– Jeg måtte slanke meg til en av filmens viktige scener. På mitt laveste hadde jeg en fettprosent på 2,3. Det er usannsynlig lavt, kroppen skrur forbrenningen ned til et minimum og jeg ble kald så fort jeg sto stille.

– Hvor godt tåler du smerte og kulde?

– Jeg er ganske sart når det gjelder akkurat det. Jeg blir veldig fort kald og kan begynne å sutre litt. Men alt endrer seg etter premissene, hvis situasjonen er skarp nok, si det er om å gjøre å holde ut lengst for å få til et eller annet, da er jeg god på å mobilisere motivasjon. Da blir jeg en hard nøtt.

– Har du en sterk psyke?

– Jeg tror at jeg har en ganske sterk psyke. Hvis jeg mener at det er verdt det, kan jeg mobilisere kreftene jeg trenger. Når det var pause mellom opptakene pakket han seg inn i varme klær. Hjemme skrudde han opp varmen, gikk rundt med gensere og tepper og tok varme dusjer.

– Men å holde på i fjorten timers dager ute, det var ganske tøft, synes jeg.

Men, legger han raskt til.

– Uansett hvor tøft det var for meg, så var det skuespill. Mens jeg holdt på så tvang jeg meg til å tenke tilbake på hvordan det kunne ha vært i virkeligheten. Det satte ting veldig i perspektiv.

Det er noe av det som er mest vanskelig med å være skuespiller, synes han. At du går så hardt inn for å sette deg inn i hodet til karakteren du spiller, samtidig som du skal leve i virkeligheten utenfor settet.

– Du går så intenst inn i rollen du spiller, og prøver å sette deg inn i følelsene og omstendighetene til karakteren, og så er tagningen slutt og så er det kaldt, «på med jakke», inn og ut mellom fiksjon og virkelighet, forteller han.

– Og målet, slik jeg ser det, er å gjøre fiksjonen til virkelighet for deg selv, så det er en litt schizofren oppgave, for å si det sånn. Og over tid er det stressende for kroppen, forteller Eggesbø.

– Du blir jo berørt av materialet når du jobber sånn, både fysisk og psykisk. Og det tror jeg ... Er det noe vi kan få til med denne filmen, er det å bringe historien nærmere de som ser på, så den ikke skal føles som et støvete historisk dokument. Vi viser frem personer av kjøtt og blod, sier han.

– Som kunne vært deg og meg.

Ingen endestasjon

Nylig flyttet Eggesbø tilbake til Oslo med samboeren etter å ha tilbrakt to år i Trondheim, hvor han jobbet på Trøndelag Teater. Han er født og oppvokst i Oslo, men det er ikke utelukkende uproblematisk for ham å ha flyttet tilbake til en leilighet midt i sentrum av hovedstaden.

– Jeg synes det er fint å bo i Oslo, men jeg savner Trondheim. Å ha bodd i en litt mindre by for så å komme hit ... Nå bor jeg midt i byen og går til fots til jobb på teateret hver dag, og de to kilometerne er veldig hektiske, med reklame og folk overalt, ler han.

– Jeg skulle ofte ønske jeg hadde en skogsvei å gå til og fra jobb. Oslo er ikke nødvendigvis endestasjonen.

Eggesbø har lyst til å bo litt andre steder også. Under studiene var han på utveksling i både Italia og Amsterdam. Han liker å reise og oppleve nye steder.

– Jeg er en veldig sosial person, men trekker meg ofte tilbake til meg selv. Når han ikke jobber, er Eggesbø det han selv kaller for en «prosjektigangsetter»

– Det har blitt sånn at jeg ofte baker brød. Jeg holdt på med surdeig en stund, og så ble det kombucha og fermentering, og i en periode hadde jeg akvarium med fisk. Da fiskene døde, var jeg på en måte ferdig med akkurat det, forteller han.

– Jeg tror jeg er i en fase av livet hvor jeg lærer meg å prioritere og forstå hva som faktisk er gjennomførbart. Men jeg har lyst til veldig mye og har et høyt indre tempo.

Balanse

Eggesbø kan ikke huske noen gang å ha «binget» en TV-serie, altså å ha sett alle episodene i ett strekk. Det er derfor han liker så godt å trene. Det blir en form for meditasjon, å holde kroppen i gang er viktig for ham. Han liker å løpe, drive med yoga – og tabata. Tabata er en intens treningsform hvor du trener både styrke og kondisjon. Det var Jakob Oftebro som lærte ham det.

– Jeg spilte lillebroren til Jakob i «Den Største Forbrytelsen». Jakob skulle spille en profesjonell bokser og måtte trene mye på opptak.

Filmen er basert på forfatter Marte Michelets bok med samme navn, og handler om deporteringen av norske jøder under andre verdenskrig. For å få inn noen effektive treningsøkter under innspillingen, trente Eggesbø og Oftebro nettopp tabata.

– Jeg får veldig mye igjen for å være fysisk aktiv. Enten jeg står på scenen eller bak kamera så er kroppen mitt viktigste verktøy, så det handler i hovedsak om å bli mer til stede i kroppen.

Et annet prosjekt han er i gang med, er å strikke en vest som han tenker å ha på seg på premieren til «Kampen om Narvik». Å strikke lærte han seg på skolen, og så har han fått hjelp med det mer avanserte ved å se på YouTube.

– Blir du ferdig med dette prosjektet, da?

– Ja, jeg det blir jeg nok. Jeg håper det i hvert fall. Jeg må bare komme i gang.
Eggesbø ler av seg selv.

Alt handler om balanse, sier han.

Han forteller at han under dette intervjuet, hver gang han har sagt noe, har han hatt lyst til å si det motsatte. Sosial, ikke sosial. Bo i Oslo, ikke bo i Oslo.

– Det er symptomatisk for meg, sier Carl Martin Eggesbø.

– At jeg er nysgjerrig på alt.