President Putins kjernefysiske dilemma 

I en tale til sitt nasjonale sikkerhetsråd uttrykte presidenten vilje til å vurdere bruk av kjernevåpen dersom Russland oppdager starten på et massivt, suverenitetstruende angrep med bruk av missiler, fly og droner mot sitt territorium.

Samtidig varslet han kjernevåpenstater som støtter en annen stat i å gjennomføre slike angrep om at de vil bli betraktet som deltakere i angrepet.

Signalene er ment som en advarsel til Vesten mot å tillate Ukraina å angripe mål dypt i Russland, herunder spesielt Moskva, med langtrekkende presisjonsvåpen.

Enhver trussel har to hovedingredienser; evne og vilje. Du må evne å gjennomføre hva du truer med, og du må ville det. Begge deler må oppfylles for at trusselen skal være reell. Russland har evne til å effektuere Putins trusler.

Landet har nok kjernevåpen, fra store strategiske systemer med interkontinental rekkevidde, til mindre slagmarksvåpen av ulike typer.

Da står det på presidentens og hans medløperes vilje. Målsettingen om å overleve som regime (og personlig), og å omstøte hva Putin i 2005 omtalte som det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe (oppløsningen av Sovjetunionen) gjennom å gjenskape middelalderens Kyiv-Rus-rike – et forent Russland, Ukraina og Belarus, lar seg vanskelig kombinere med bruk av kjernevåpen.

En re-introduksjon av slike våpen åtte tiår etter at de sist ble brukt over Hiroshima og Nagasaki vil bli møtt med massiv fordømmelse, også fra viktige venner og mer nøytrale stater. Sanksjonene vil bli overveldende og utålelige: Russland vil raskt forvitre.

Men bruk av kjernevåpen kan dessverre ikke utelukkes. Ett sted går det en rød linje der fornedrelsen blir for tung å bære for tidligere KGB-agent Vladimir Putin. Dersom han opplever en akutt trussel mot sitt eget styre eller liv, eller mot sitt ettermæle som god tsar*, vil kjernevåpen raskt kunne gjøres tilgjengelig for generalene.

I et slikt tilfelle, der Russland er så militært presset at det står om presidentens ære og liv, vil generalene med stor sannsynlighet benytte dem. De hviler på en tradisjon om at kjernevåpen kun er et meget kraftig våpen. Da blir spørsmålet hvordan.

Verden går ikke under om Russland bruker kjernevåpen i Ukraina. Det første stridshodet vil med stor sannsynlighet avsettes demonstrativt. Det vil si i et øde område uten å gjøre særlig skade. Signalet til Ukraina og omverden vil være et tydelig «stopp!».

På dette tidspunktet har Russland i verdens øyne og for praktiske formål allerede tapt krigen, men prøver febrilsk å begrense skadene.

Hvordan unngår vi at Russland tar i bruk kjernevåpen? Målet må være å hjelpe Ukraina til å gjenopprette status quo ante bellum, eller en situasjon de kan leve med og forhandle ut ifra, – ikke nødvendigvis besvare kjernevåpenspørsmålet.

Ved å signalisere og etterstrebe samme målsetting for Russland, en gjenoppretting av før-krigstilstanden (før 2014), eller en situasjon Ukraina kan godta å forhandle ut ifra, vil Putins røde linjer muligens kunne tøyes. Rokker de seg ikke, må vi tillate Russland å tape krigen. Selv om det koster.

Intuitivt forstår våre ledere slikt. De gjenkjenner situasjonen; de har valg å vinne, og en politikk å gjennomføre. Amerikanerne aller først og best. Spørsmålet de stiller seg, er hvilke veivalg Putin kommer til å ta.

Det vet bare Putin selv. I Russland er det han som bestemmer. Mest sannsynlig er det et stykke igjen før kjernevåpen introduseres i annet enn eskaleringsretorikken. Han ønsker en prominent plass i en multipolar verden, og ikke at Russland skal bli fryst ut til en evig tilværelse på den politiske Sydpolen. Den sjansen må vi være villige til å ta.

Vestens sikkerhetsbehov dekkes ikke av å hegne mot russisk bruk av kjernevåpen, men av at Ukraina ikke taper krigen. For å unngå det, må de våpen vi gir dem kunne benyttes der de produserer størst militær effekt, selvfølgelig begrenset av krigens folkerett. I mer detaljerte diskusjoner antar jeg at det sentrale Moskva ikke figurerer høyt på listen over slike mål.*

I Netflix-serien «The Last Czars» uttaler Dr. Marina Aleksandrova, professor ved The University of Texas at Austin: «En god russisk tsar skal produsere en mannlig arving. Det er jobb nummer én. Jobb nummer to er å erobre land. Mislykkes han med en av dem, regnes han ikke som en god tsar.». Serien er omdiskutert, men forestillingen om at imperiet blomstrer så lenge det ekspanderer, og motsatt, har dype røtter i den russiske folkesjelen, og påvirker i noen grad alle russiske statsoverhoder

Putin: Øker produksjonen av atomvåpen