Kronikk

OPPTELLING: En rekrutt i en lettinfanteri-avdeling i Jammu og Kashmir teller troppens våpen etter at de har gjennomført en seremoni ved militærbasen sin, utenfor Srinagar.
OPPTELLING: En rekrutt i en lettinfanteri-avdeling i Jammu og Kashmir teller troppens våpen etter at de har gjennomført en seremoni ved militærbasen sin, utenfor Srinagar.

75 år med konflikt – India, Pakistan og atomvåpenets urovekkende trend

De to landene har ikke utarbeidet en tilstrekkelig atominfrastruktur, og derfra er veien alltid kort til at miskommunikasjon kan tvinge frem ulykker med utilgivelige konsekvenser.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Uenighetene mellom India og Pakistan til råderetten over regionene Jammu og Kashmir førte landene inn i krig i 1947, 1965, og 1971. Konflikten står i dag uløst; på samme sted som den gjorde ved sitt startpunkt for nærmere 75 år siden.

Det som derimot har endret seg er de militære midlene som landene har til disposisjon. Både India og Pakistan har siden 1998 vært å regne som to av verdens ni atommakter.

I et naboforhold hvor det brer seg stadig større usikkerhet og mistro er det verdt å stoppe opp å spørre: Hvilke garantier finnes det for at en fremtidig krise mellom India og Pakistan ikke vil ende i en atombasert trefning?

SKRIBENTEN: Jonas Utseth Peitersen er statsviter og stipendiat ved Oslo Nuclear Project.
SKRIBENTEN: Jonas Utseth Peitersen er statsviter og stipendiat ved Oslo Nuclear Project.

En feilaktig tro på rasjonelle aktører

India utviklet atomvåpen for å sikre seg mot atommakten Kina. Pakistan fulgte etter for å konkurrere mot et konvensjonelt sterkere India. Basert på tankegangen bak politisk realisme har teoretikere, som amerikaneren Kenneth Waltz, uttalt at spredningen av atomvåpen er med på å utelukke nye kriger.

Dette er effekten av atombasert avskrekking.

Atombasert avskrekking skal skape fred av frykt; Frykten for de alvorlige konsekvensene en ny krig vi måtte medfølge. Derimot viser India og Pakistans historie etter atomskiftet i 1998 at trefninger har fortsatt å forekomme.

Her spiller særlig ett faretruende aspekt en rolle vi ikke kan velge å overse: De to landene har ikke utarbeidet en tilstrekkelig atominfrastruktur, og derfra er veien alltid kort til at miskommunikasjon kan tvinge frem ulykker med utilgivelige konsekvenser.

En sikker atominfrastruktur vil kreve klare sikkerhetsrutiner. Sikkerhetsrutinene skal vise, for landene selv og omverdenen, at de er rustet for å sikre seg mot uhell, uautoriserte avfyringer, eller helt enkelt at våpenkapasiteter ikke står i fare for å bli stjålet. Atominfrastrukturen må med andre ord være plettfri, noe den aldri har vært for India eller Pakistan.

India og Pakistans atominfrastruktur viser utillatelige svakheter

I 1999 utkjempet India og Pakistan krig nummer fire i rekken, kjent som Kargil-krigen. Videre utover 2000-tallet har flere mindre grenseangrep, voldsbruk fra indisk politi i Kashmir, og Pakistan-sponset terror mot indiske mål holdt frem.

I 2019 fikk sistnevnte begeret til å renne over da India, i kjølvannet av et terrorangrep rettet mot indiske politistyrker, aksjonerte med å utføre luftangrep inne på pakistansk territorium nær byen Balakot.

Dykker vi ned i materien av krisene finner vi den urovekkende fellesnevneren som svekker antakelsen om effektiv avskrekking: I begge tilfeller var det klare mangler på sikkerhetsrutinene tilknyttet begge lands atomvåpen.

PÅ VAKT: Dette bildet fra 2016 viser indiske soldater på patrulje i Nowshera-sektoren.
PÅ VAKT: Dette bildet fra 2016 viser indiske soldater på patrulje i Nowshera-sektoren.

Pakistan kaotiske atomprogram - Kargil-krigen i 1999

I mai 1999 infiltrerte pakistanske bakkestyrker kontrollposter rundt landsbyen Kargil på indisk side av Kashmir. Etter noen uker med skyts fra artilleri og innsats fra bakkesoldater satte India inn luftstyrker for å snu kampene i sin favør.

Etter to måneder med en krig som i samlede tap krevde i overkant av et tusen menneskeliv valgte Pakistans statsminister å trekke styrkene tilbake. Samtidig som krigen ble utkjempet sto Pakistans atomkommando uferdig.

Ledelsen rapporteres å ha vært impulsiv og kaotisk, det eksisterte få eller ingen sikkerhetsklareringer på personell som behandlet våpnene, atomkomponenter ble transportert i sivile lastebiler og oppbevart usikret.

I en uheldig miks med de svake sikkerhetsrutinene var det pakistanske flyvåpenet eneste instans kapabel til å levere atomstridshoder. Videre var det et faktum at styrken var underlegne den indiske, som var seks ganger større. Underlegenheten i flystyrker ville gjort Pakistan avhengig av å avfyre atomvåpen tidlig, og derfor for tidlig dersom den impulsive ledelsen av atomstrykene, militæret, følte det nødvendig å kontre en indisk offensiv.

I 1999 var det derfor ikke effektiv avskrekking, men enkle tilfeldigheter som spilte inn.

En modernisering av indiske atomvåpen, men til hvilken pris? - Balakot-krisen 2019

Indias luftangrep mot områder nær Balakot var et forsøk på å straffe terrorcellen som sto bak et angrep mot indiske mål. I de påfølgende dagene førte trefninger mellom indiske og pakistanske luftstyrker til at et indisk fly ble skutt ned og en pilot ble tatt til fange.

På høyden av krisen truet begge landene med å avfyre konvensjonelle missiler mot strategiske mål, samtidig som India utplasserte kampklare atomubåter. Etter et par dager i fangenskap ble den indiske piloten frigitt etter internasjonalt press på Pakistan.

Moderniseringen av Indias atomstyrker har gjort atomkommandoen og sikkerhetsrutinene utilstrekkelige. Slik var det også i 2019. India hadde i 2019 desentralisert atomkommandoen.

For å garantere radiostillhet som et tiltak for å ikke avsløre atomubåtenes posisjoner ble avfyringsautorisasjoner forhåndsdelegert til ubåtkapteiner. India oppbevarte også fullt operasjonelle landbaserte våpensystemer på strategiske plasseringer som et tiltak for å øke atomberedskapen.

For India kunne miskommunikasjon eller feillesinger av etterretning tvunget frem situasjoner der våpnene ble avfyrt for tidlig. På lik linje med krisen i 1999 var derfor heller ikke krisen i 2019 sikret av effektiv avskrekking.

ØVELSE: Stridsvogner i den pakistanske hæren under en øvelse ved Khaipur Tamiwali i 2016.
ØVELSE: Stridsvogner i den pakistanske hæren under en øvelse ved Khaipur Tamiwali i 2016.

Konflikten står ovenfor åpenbare trusler

I dag har både India og Pakistan i overkant av 160 atomvåpen. Ingen av de to landene har akseptert ikkespredningsavtalen (Nuclear nonproliferation treaty, NPT). Frykten er nå at et nytt atomkappløp vil presse frem produksjonen av nye våpen og stadig nye usikre militære konfrontasjoner.

For Indias del antas det at produksjonen vil holde frem blant annet for å sikre seg mot atommakten på grensen i nord, Kina, der ferske satellittbilder viser det eksperter betegner som kupler som skjuler nye våpenkapasiteter i den kinesiske ørkenen.

For Pakistan vil en indisk opptrapping gjøre at historien fortsetter å gjenta seg: Konvensjonelt underlegent blir Pakistan med på kappløpet i et desperat forsøk på å opprettholde en form for stabilitet. Det løftes også frem et scenario hvor man med Taliban tilbake til makten i Afghanistan ser andre terrorceller vokse frem, som i et lengre løp kan ta seg inn over grensen og ta kontroll over pakistanske atomvåpen.

Nærmere 25 år etter India og Pakistans vending mot atomvåpen, viser landenes svake sikkerhetsgarantier at konflikten beveger seg stadig nærmere stupet. Det er derfor viktigere enn noen gang at verdenssamfunnet tar inn over seg utfordringene som fortsetter å vokse frem.

Det er på tide å legge mer press på atommaktenes utvikling for å stoppe et nytt atomkappløp.

Powered by Labrador CMS