De bratte fjellsidene i Indre Troms utgjør ofte snøskredfare, og Forsvaret lærte på den verst tenkelige måten hvor nødvendig denne utdanningen er.

Dødsulykke ble trigger

5. mars 1986 mistet 16 soldater livet i snøskred under en øvelse.

– Skredutdanning har høy prioritet. Vassdalen var triggeren for skredberedskapen og den skredutdannelsen vi har i Forsvaret i dag, sier major Morten Bie, som er snøskredvarsler i Brigade Nord.

Han står på en høyde og følger med på personellet fra Artilleribataljonen som arbeider i det fiktive skredområdet. Albert er en av fire vernepliktige som ligger gjemt i snøhuler.

Artilleribataljonen på Setermoen, Ingeniørbataljonen på Skjold og Stridstrenbataljonen på Bardufoss har ansvar for skredkunnskap i sitt område. Artilleribataljonen har øvd på skredsøk i en periode. Nå er major Bie kommet for å sette dem på prøve.

– Nå ser vi etter hvordan de organiserer seg, hvordan de starter søket, hvordan de prioriterer ressursene og sikkerheten til resten av personellet, forteller han. Blant annet er det viktig at ikke de som skal inn i skredområdet for å lete etter folk, selv blir skredofre.

Lunefullt påskevær

På høydedraget der Bie har etablert det fiktive skredet blåser det. Tjukke «lommetørkler» av snø går nærmest vannrett. Temperaturen ligger rett over null og snøen er kram.

– Hva må man passe seg for når det kommer til skredfare?

– Det været her: Vind og mye snø, og den temperaturen her gjør at det legger seg masse snø i levegger. Så lenge man holder seg unna 30 grader bratt, så er det greit. Er det over 30 grader må man vite hva man gjør.

Han forteller at snøskred er en risiko som nå vurderes i all Forsvarets aktivitet. Skalaen går fra 1-5, der 5 er farligst. Den kan sammenlignes med den sivile skredvarslingen på Varsom.no.

Selv om man har sjekket snøskredvarslingen før turen, kan det være greit å holde øyne og ører åpne underveis også, sier majoren.

– Det man kan se og høre etter, som er naturlig faretegn, det er hvis man går utenfor løypa og hører «whom» i snøen. Det er tegn på at det i snødekket er det vi kallet et vedvarende svakt lag, det er luftlag eller veldig porøse lag som kollapser, og det er det som gjør at det blir snøskred.

Andre tegn kan være at det skytes sprekker i snøen foran skiene eller at man ser at det går skred.

Panserhjerte

– Og hvis uhellet er ute, hva gjør man da?

– Da er det viktigste av alt å gjøre kameratredning, altså makkerne som er med, sier Bie.

Han slår fast at det er tre ting som må være med hvis man ferdes i skredfarlig terreng: Spade, søkestang og sender/mottaker.

– Har du de tre, så har du hvert fall mulighet til å bli funnet innenfor rimelighetens grenser. Man sier at 15 minutter eller mer begravet under snøen, da begynner oddsen å bli dårlig.

Hvis man selv er den som havner under snøen, er det ikke mye å gjøre.

– Snø veier så mye. En kubikk med snø, altså én ganger én ganger én meter, kan veie 500 kg. En kubikk med vann veier 1000 kilo. Får man 500 kilo på brytkassa, så kan man tenke seg at det blir tungt å puste.

– Det som skjer er at kroppen rett og slett blir sementert fast i snøen og så får du det som heter «panserhjerte», brystkassa klarer ikke utvide seg, så du får rett og slett ikke puste.

Snacks i snøhulen

Heldigvis slipper menig Kristiansen den skjebnen. Skredgruppa i Artilleribataljonen fant ham med sender/mottaker, stang og iherdig graving.

Han var forberedt på at han kunne måtte ligge i snøhulen i tre timer, og var utrustet med snacks og polarbrød. Det hele var over på to timer.

– Dette her gikk overraskende bra, sier han fra en beltevogn der han er blitt lagt inn til varming.

– Det gikk fortere å finne meg enn jeg trodde. Det var greit å komme seg ut derfra, slår han fast.