Ukrainsk fabrikk
holder liv i norsk artilleri

Inne på et stort industriområde ligger fabrikken som produserer deler som er helt kritisk for at ukrainerne kan fortsette kampen mot de russiske styrkene. Slutter de å komme, slutter kanonene å virke. 

Før den russiske invasjonen lagde fabrikken sivile produkter. Krigen har imidlertid ført produksjonen i en helt annen retning, nå er det deler til artillerivogner som står på menyen.

Det var i overgangen mellom august og september i 2022 at fabrikken begynte å produsere de sårt tiltrengte delene.

Inne på fabrikken blir Forsvarets forum tatt imot av en slank mann i 30-årene med et fast håndtrykk. Han heter Artem og er produksjonsansvarlig.

 – Vi både modifiserer og lager egne deler til artilleri. Det er helt nødvendig for å holde liv i dem, sier Artem.

Av sikkerhetsmessige hensyn er både sted og personer anonymisert i artikkelen. Det er fordi fabrikken og industri som bidrar til den ukrainske krigsinnsatsen er ettertraktede mål for russiske luftangrep.

Tetteringer

Fabrikken har spesialisert seg på å lage tetteringer til den norske versjonen av artillerivognen M109. Tetteringen er viktig for vognens funksjon og slites raskt slik som artilleri brukes ved fronten i Ukraina.

 – Når tetteringen og andre deler på våpenet i vognene slites ut kan det få store konsekvenser. Blant annet kan flammer slå inn i vognen og skade mannskapet når det skytes, sier Artem.

I tillegg til å produsere egne tetteringer, behandler de metallet på en spesiell måte for å gjøre det mer hardfør. Det gjør at tetteringene skal tåle høyere frekvens og flere antall skudd enn originalen og at den er mer motstandsdyktig mot rust og korrosjon, som er et stort problem, ifølge Artem.

De har også laget et verktøy som gjør det lettere for artilleristene å demontere og bytte tettering.

– Det er til stor hjelp for gutta på bakken som bruker artilleriet. Livene deres avhenger av at delene fortsetter å komme, sier han.

På veggene inne i fabrikken henger krester og diplomer som tegn på takknemlighet fra avdelingene ved fronten. Det er tydelig at innsatsen settes pris på.

I tillegg til tetteringer lager de en egen avfyringsmekanisme til M109-vognene. I følge Artem er det vanlig at tennstempelet slites ut, så man ikke får avfyrt artillerigranaten.

Fordi de egentlig lager sivile produkter har de også måttet designe egne verktøy og metoder for å lage de spesifikke delene til det militære materiellet.

– Nå begynner vi å komme i balanse med tanke på produksjon og behovet på slagmarken, sier han.

Missilangrep

Fabrikken gjør hele prosessen selv, fra råmateriale til det ferdige produktet. Stålet de bruker må holde en viss kvalitet, og i dagens situasjon kan det være utfordrende å få tak i stål av høy nok kvalitet i Ukraina.

 – Når man er i krig dukker det stadig opp utfordringer man ikke møter ellers, vi må bare gjøre det beste ut av det og jobbe oss rundt de problemene som kommer. Slik vi jobber nå dekker vi våre egne kostnader. Vi har lite til ingen profitt. Dette blir på en måte vår krigsinnsats, sier Artem.

Krigsinnsatsen har ikke vært helt uten dramatikk for Artem og de ansatte ved fabrikken. Til tross for skjerpede sikkerhetsrutiner mistenker Artem at russerne allerede vet om at de nå produserer deler til militært materiell. For en tid tilbake ble fabrikk-området truffet av et russisk missilangrep.

Et missil ble avfyrt fra en ubåt i nærheten. Avstanden var så kort at angrepet ikke ble varslet og at luftvernet ikke rakk å reagere. Rundt 50 meter fra hovedbygget slo missilet ned. Eksplosjonen var så kraftig at nabobygget fylt med flere hundre tonn metall flyttet seg nesten 20 centimeter.

 – Heldigvis ble ingen alvorlig såret fordi missilet traff mellom natt- og dagskiftet. Én ble lettere skadet, sier han.

Skjuler seg for krigen

Inne på fabrikken er de ansatte i full sving. De repeterende lydene av maskiner runger gjennom den gamle bygningen. Krigen venter ikke.

Produksjonen som utføres ved fabrikken krever inngående kjennskap til maskiner, materialer og høy presisjon. Artem anslår at det tar rundt seks måneder å bli klar for kravene som stilles til dagens produksjon. Opplæringen av nyansatte står de for selv.

– Vi trenger høyt utdannet og kvalifisert personell.

I tillegg til denne prosessen er rekruttering en utfordring, ifølge Artem. 

 – De som ikke er i krigen i dag vil holde seg skjult for å slippe å dra. Blir de ansatt hos oss får staten vite om dem og da frykter de å bli kalt inn og sendt i krigen. Derfor sliter vi med å få tak i folk, sier han.

Noen ganger har det lykkes å «booke» ansatte, så de slipper å tjenestegjøre, men det er det ingen garanti for, forteller Artem.

Anton Kudinov bidro i felt til denne reportasjen.

Fakta om utfordringer med reservedeler:

Våren 2022 donerte Norge 22 artillerivogner av typen M109 til Ukraina. 

Da Forsvarets forum møtte 28. brigade, som er en av avdelingene som har mottatt de norske artillerivognene, opplyste de at over halvparten av de norskdonerte vognene ikke lenger kan brukes i krigen. 

Hoveddelen av feilene skal skyldes at kanonløpene er helt utslitt fordi de skyter mange granater, samtidig som de ikke har reserveløp.

Det er også store utfordringer med reservedeler fordi den norske versjonen av M109 har tysk-produsert våpen. Det skiller seg fra øvrige land, som den opprinnelige modellen fra USA, og dermed har noen «særnorske» deler. Det gjør at deler fra samme type vogn fra andre land ikke passer med den norske versjonen som flere ukrainske avdelinger har fått.

Det andre ukrainerne snakker om er en støtbunn. Det kan sammenlignes med støtbunnen i et sluttstykke på et håndvåpen. Støtbunnen har en tetteflate som tetteringen ligger inn mot og sørger for tetting av våpenet. Avhengig av typen krutt som brukes kan det bli mye kruttrester som setter seg på tetteflatene på både støtbunn og tettering. Da vil gassen kunne presse seg gjennom, noe som kan gi flammer og trykk som slår ut i stridsrommet der artilleristene står og opererer våpenet når det avfyres.

Les også: Krigen i Ukraina

Norskdonert artilleri ubrukelig over tid