BUTSJA (Forsvarets forum): I 2022 ringer telefonen til Andrij. Han kjenner ikke igjen nummeret, men svarer. Det er ukrainske etterforskere. De har funnet liket av en ung kvinne i Butsja. De tror det kan være datteren hans. De sender ham bilder. De er ikke til å ta feil av – tatoveringene. Det er Karyna.

Nesten tre år senere viser Andrij vei inn i den lille blokkleiligheten. Den er nylig pusset opp for andre gang. Én gang før invasjonen og én gang etter. Da russerne kom, ødela de alt rundt seg, forteller han.

– De sprengte opp inngangsdøren min, raserte leiligheten og tok det de ville. Det har ingenting med krigføring å gjøre. De oppfører seg som ville dyr. Det er terror, sier han.

Før var leiligheten hjemmet til Andrij og den lille familien hans. Nå er det kun den tolv år gamle katten som holder ham med selskap.

– Han er også internt fordrevet. Han kommer egentlig fra Donetsk, sier Andrij om katten som ble med da de flyktet fra russerne.

Da russerne kom til Donetsk i 2014, ble livet vanskelig for Andrij og familien. Russiske soldater og separatister tok for seg og gjorde som de ville. Det ble ikke lenger mulig å holde dagligvareforretningen eller bilutleieselskapet i gang.

Russland invaderte Krym og deler av fylkene Luhansk og Donetsk i Øst-Ukraina i 2014.

– Butikken ble ribbet for varer, og bilene mine ble solgt som skrapmetall. Jeg forsøkte å klage til lokale myndigheter, men det var nytteløst, sier Andrij.

Andrij ble også stadig mer bekymret for at familien skulle havne i kryssilden av de pågående kampene i området.

Med 700 dollar til rådighet bestemte de seg for å flykte. Til slutt endte familien opp i en leilighet i byen Irpin i Kyiv fylke. Leiligheten var slitt og hadde det Andrij beskriver som «bestemorstil».

Til tross for stor usikkerhet om russernes intensjoner i Ukraina beroliget familien seg med at de var trygge i Kyiv, uansett hva som ville skje. De forventet heller ikke en fullskalainvasjon.

– I Donetsk var ikke russerne så ille. Det verste som skjedde, var at de tok penger, plyndret og mindre alvorlige ting. Det var umulig å forestille seg hva som ventet, sier Andrij.

Etter hvert som livet i Irpin gikk sin gang, var Andrijs datter Karyna blitt en ung kvinne. Hun søkte selvstendighet og ville ha mindre innblanding fra sine foreldre. Hun fikk seg jobb og flyttet til byen Butsja, ikke langt fra familiens leilighet i Irpin. Valget skulle vise seg å bli skjebnesvangert.

– Hun var en ekte tenåring og ville leve livet sitt uten vår innblanding. Hun ville ikke engang gi oss adressen sin, sier Andrij.

Om morgenen 24. februar 2022 annonserte Russlands president, Vladimir Putin, en «spesiell militæroperasjon». Kort tid etter ble Ukraina angrepet, og Russlands fullskalainvasjon var i gang. Krigen har påført begge sider store tap og rammer sivilbefolkningen i Ukraina hardt.

Det de aldri hadde forventet skulle skje, var nå i gang. Andrij snakket med venner andre steder i landet som fortalte om russiske angrep flere steder. De forsto alvoret og ringte til Karyna.

– Vi ville få henne ut av Butsja. I trygghet sammen med oss. Men hun tok hverken oss eller det som skjedde, på alvor, sier Andrij.

Kommunikasjonen med Karyna ble stadig vanskeligere, og snart var Butsja, byen der hun oppholdt seg, omringet av russiske styrker. Til Andrij forteller Karyna at hun angrer på at hun ikke hørte på ham fra første stund, og at hun ikke ble med dem.

– Jeg ba henne holde en lav profil og bevege seg minst mulig utendørs.

De russiske styrkene lot ikke de sivile skaffe mat og andre nødvendige varer, ifølge Andrij. Han anbefalte Karyna å holde motet oppe og forsøke å komme seg vekk fra byen så han kunne komme og finne henne.

– Det gikk rykter om at de sivile skulle evakueres til Belarus, fordi det var umulig å komme seg til Kyiv, sier han.

Andrij var urolig. Noen dager fikk han tak i datteren og andre dager ikke. Plutselig fikk han en overraskende samtale fra Karyna. Hun fortalte at hun var i russisk fangenskap for å ha «brutt» noen av deres regler, og at hun ble holdt i en form for brakke.

Så ble det stille fra Karyna. En hel uke går uten at familien får kontakt med henne. Andrij drar til politiet og forteller at datteren er forsvunnet. Der får han vite at det er lite de kan gjøre, og at det er umulig å finne ut mer om hva som har skjedd med datteren hans.

Andrij fikk tak i noen bekjente i Ukrainas sikkerhetstjeneste SBU, som sporet telefonen til Karyna. Den dukket opp i nærheten av Dniproelven og deretter rundt 10 kilometer fra Belarus.

Andrij ble lettet. Han trodde hun var i fangenskap og ble flyttet ut av de farlige områdene. Han beroliget seg med at det var grunnen til at de ikke fikk kontakt med henne. I det minste var hun ute av de mest utsatte stedene.

Kort tid etterpå fikk Andrij den skjebnesvangre telefonen fra etterforskerne, som fortalte at datteren hans var død.

Etter at Karyna ble løslatt fra russisk fangenskap, skal hun ikke ha funnet nøklene til leiligheten sin. Hun skal ha blitt sluppet inn hos et eldre ektepar, sovnet og siden forlatt leiligheten. Deretter ble hun observert i en bil. Ingen vet hvem som var i bilen sammen med henne.

Så skal Karyna ha blitt dumpet av russiske soldater i hagen til et eldre ektepar med skuddskader i området rundt underlivet.

En ung russisk soldat skal ha forsøkt å stoppe Karynas blødninger med hjelp av en stålsnor fra et tørkestativ. Mens hun lå blødende på bakken, skal også det eldre ekteparet ha forsøkt å gi henne førstehjelp.

Så kom en russisk overordnet til stedet der Karyna kjempet for livet. Han skjelte ut den russiske soldaten.

«Hvorfor hjelper du henne?», skrek han.

Så hevet han maskingeværet og fyrte av flere salver. Kulene rev gjennom Karyna og den eldre kvinnen.

Deretter nok en maskingeværsalve. Denne gangen mot den eldre mannen som kom ned trappen fra andre etasje. Alle tre døde av skadene.

Hendelsesforløpet er blitt gjenfortalt av en nabo som så det hele gjennom et vindu. Han gjemte seg i en boligblokk på andre siden av veien, noen meter bortenfor der drapene fant sted.

Likene til Karyna og det eldre ekteparet ble liggende ute i rundt ti dager før naboer fikk lov til å begrave dem. I en liten sidegate, i sporene til de russiske stormpanservognene, får de lokale lov til å lage en provisorisk grav. Der blir de liggende til de russiske styrkene trekker seg ut av byen.

Den eksakte dagen for drapet på Karyna vites ikke med sikkerhet, men det antas at hun ble drept rundt 16. mars, bare dager før hun hadde bursdag.

Karyna ble 22 år. 

– Hun var en glad jente som elsket livet. Hun ville leve, hun ville ha familie, reise og oppleve verden. Det fikk hun ikke, sier Andrij.

Han håper datterens tragiske historie viser hvilken grusom virkelighet som venter dersom russerne vinner krigen.

– Det som har skjedd meg, kommer til å skje med andre familier. Det som skjer her, kan skje i alle andre land. Også i Norge, advarer han.

 Anton Kudinov bidro i felt til denne reportasjen.