Ut av ensomheten

Dampen stiger fra det dust opplyste utendørsbassenget. Klokken er knapt blitt syv om morgenen. Solen har ikke stått opp ennå, det er mørkt og kaldt. To menn sitter og snakker blidt i en såkalt heittur pottur, eller badestamp, varmet opp til rundt 40 grader. Fra huset til NATOs liaison på Island, Geir Ove Øby, viser tydelige sykkelspor i snøen veien til badeanlegget. I lengebassenget er han i ferd med å avslutte morgenens svømmeøkt.

Tilsynelatende upåvirket av kulden som møter ham på overflaten, gir han en liten omvisning på stedet han oppsøker hver eneste morgen før jobb. Badestampene, saunaen, alt sammen temperert av Islands varme kilder.

– Badekulturen i Island er veldig sterk. Tegner du en sirkel på rundt ti kilometer rundt huset mitt, vil jeg tro du finner fem eller seks offentlige bad, sier Øby, tydelig bitt av badebasillen.

– Du svømmer i snøstorm og sitter i heittur pottur etterpå.

Dagen før har Øby ønsket velkommen og invitert på middag i huset sitt i Alftanes, et lite tettsted like utenfor Islands hovedstad Reykjavik. Det er snart seks år siden han takket ja til jobben som Natos mann på Island, og tok med seg samboeren, Ann-Elise (55), og sin yngste datter, Helle (20), for det som skulle være et fire år langt utenlandsopphold på vulkanøya.

Planen var at de skulle bo her sammen.

– Så ble situasjonen litt annerledes enn vi hadde tenkt. 

Det er noen timer til middag, og Øby setter frem te og ferske, hjemmebakte boller. Innredningen er personlig, med en sofa valgt ut av yngstedatteren, tepper fra Afghanistan, pledd og duker vevd av samboer Ann-Elise, og spisestuestoler fra Krogenes.

Da han flyttet til Island, var det viktig at han fant en god plass å bo, et hjem. Når du flytter fra hjemlandet ditt, langt fra familie og venner, må du sørge for å ha tilhørighet til noe. Derfor bestemte han seg raskt for å kjøpe, ikke leie.

– Forsvaret har noen begrensninger på kostnadsrammer, størrelser og litt sånn forskjellig, men forutsatt at du eier boligen selv, kan du få dekket 75 prosent av forventet leiekostnad, såfremt du får det innvilget.

Denne boligen var ikke billig, og han kranglet litt med banken for å få midlene til å kjøpe den. For å komme helt i mål måtte han selge unna ting han ikke egentlig hadde tenkt å selge, og da gikk det akkurat.

– Men da har vi lånt helt opp til pipa, smiler han.

– Noe som går bra så lenge du kan betjene lånet. Det er deilig ikke å ha en landlord som driver og forteller deg hva du må gjøre og som plutselig skal inn og fikse noe. Her bestemmer jeg alt selv.

Han reiser til Norge så mye han kan, og Ann-Elise kommer ofte til Island. Seks måneder etter at de to flyttet til Island og Alftanes, fikk sønnen hennes, Aksel, kreft. Ann-Elise flyttet hjem for å være sammen med ham.

På et tidspunkt trodde legene at Aksel hadde blitt frisk. Så kom sykdommen tilbake. 27. januar i år, døde han. Aksel ble 26 år gammel.

– Dette har vært en lang prosess, der du går gjennom forskjellige faser, sier Øby.

– Det er håp, det er fortvilelse, og etter hvert skjønner du at det beste er at han får slippe å ha det sånn mer, selv om det er forferdelig.

Den dagen Aksel døde, var Øby hjemme. Aksel var også hjemme, og hadde blitt så glad for å se Øby da han kom hjem. Øby og Ann-Elise har vært sammen i 14 år, og Øby hadde altså vært en del av Aksels liv siden han var tolv år gammel.

– Vi hørte på pusten hans at det var i ferd med å skje noe. Han døde i løpet av dagen.

Øby og samboeren deler en kristen tro. Denne troen har hjulpet dem med tapet av Aksel.

– Men i går kom det noen venner av Aksel som skulle kjøpe bilen hans. Jeg snakket med Ann-Elise på telefonen etter at de hadde vært og hentet den. Da gråt hun.

Stillingen han ble ansatt i, som NATO-liaison, finnes ikke lenger. Den har endret navn til Plans Coordinator. Arbeidsoppgavene har inntil videre blitt videreført. Som del av det operasjonelle hovedkvarteret NATO i Brunssum JFCBS, har han i hovedsak ansvar for å formidle innholdet i NATO sine planer og aktiviteter til islandske myndigheter.

Han holder også hovedkvarteret oppdatert på Island, med spesielt fokus på deres beredskapstiltak og planer.

Øby er NATOs eneste representant på Island, og har dermed ingen kolleger lokalt på øya.

– Jeg har bare ansvar for meg selv. Av og til er det ensomt, men så er det andre perioder hvor det skjer ting hele tiden. Jeg har møtt mennesker her som jeg aldri ville møtt ellers, som presidenter, statsministre og forsvarssjefer. Visepresidenten til USA, Mike Pence, har jeg stått og snakket med. Folk kommer ikke så tett på Mike Pence, vanligvis.

Øby har hatt en lang karriere i Forsvaret. Han har gått befalsskolen, vært troppssjef i kanontroppen i Bardufoss, vært med i oppstarten av Telemark Bataljon, vært kompanisjef for Hærens våpentekniske fagskole, og vært med på etableringen av Forsvarets logistikkorganisasjon – FLO. Et høydepunkt i karrieren var da han i FLO fikk ansvaret for å koordinere og gjennomføre forhandlingene når alt av forvaltnings- og driftspersonell i Forsvaret skulle samles i én organisasjon.

– Vi var 90 stykker i organisasjonen da vi startet. Jeg ledet forhandlingene, som tok rundt en uke, og da vi var ferdige var vi blitt til 8900 ansatte, sier han.

Øby har også hatt flere opphold i Afghanistan. Siste gangen som Director ANDSF Ops (Afghan National Defence Security Forces) som del av CJOC i NATO RS HQ, hvor han enkelt forklart hadde ansvar for å koordinere pågående operasjoner med afghanske sikkerhetsstyrker.

– Det var intenst, og en del av det vi gjorde fikk vi tett på oss.

– Et halvt år var nok?

– Ja, det var nok.

Etter Afghanistan søkte han seg til NATO. Han søkte to stillinger, en i Portugal og en på Island. Stillingen i Portugal ble trukket, og dermed ble det Island, det eneste av NATOs medlemsland som ikke har et eget forsvar.

– Det har jo en historie. Island var jo ikke noen selvstendig stat da andre verdenskrig startet, under krigen kom det styrker hit, og amerikanerne ble igjen etter krigen. I 1951 skrev USA under på en avtale hvor de forpliktet seg til å forsvare Island, forklarer Øby.

– Island ble servert en løsning. “Vi trenger et forsvar, men nå har amerikanerne sagt at de skal gjøre det.” Da slapp de å etablere det selv. Samtidig står det jo ganske tydelig i NATOs artikkel tre at alle medlemslandene skal bidra.

Artikkel tre sier at “statene enkeltvis eller i fellesskap ved stadig og virksom selvhjelp og gjensidig støtte skal opprettholde og utvikle evnen til alene eller samlet å motstå væpnede angrep”.

– Det har Island signert på, men utover avtalen med USA gjør de lite, sier Øby.

– Det blir lagt merke til selvfølgelig, og noen nasjoner reagerer veldig sterkt på det.

Han forklarer at det i en stor del av befolkningen på Island er en veldig stolthet knyttet til at landet ikke har et forsvar.

– Men befolkningen er sammensatt, og det er flere som synes at dette er veldig, veldig feil.

Han forteller om Arnór Sigurjónsson, tidligere Director General for Defence Directorat i Utenriksdepartementet på Island. Rollen han hadde kan sammenlignes med den som forsvarssjefen har i Norge. I fjor kom Sigurjónsson ut med boken “Icelandic Army” – hans egen anbefaling om hvordan man kunne etablere en hær på Island.

– Han har gått befalsskolen på infanteri i Trøndelag, krigsskolen på Linderud, tjenestegjort i Landsdelskommando Nord-Norge i Bodø og vært i Libanon under norsk kommando. Han kan alt om forsvar og hvordan vi har organisert dette i Norge. Han kjenner NATO veldig godt, sier Øby.

– Det var den mannen med størst integritet, mest erfaring, og som hadde mest kompetanse på området, som mente at: “Her må vi gjøre noe”, men på Island gikk regjeringen ut og slo hardt ned på det som i Norge ville blitt en stor debatt. “Dette er ikke et tema”, sa de, “dette kommer ikke til å bli diskutert”. Så var det dødt.

Øby tok til Facebook og kommenterte at han syntes det var trist at debatten ble lagt død.

– Da ble jeg kalt inn til Utenriksdepartementet, hvor jeg fikk beskjed om at dette hadde ikke jeg noe med.

Han gjør en sammenligning med bevisstheten rundt krig han selv har vokst opp med.

– I Norge sier vi “aldri mer niende april”. Jeg husker da jeg var ung speidergutt i Råde. Arne Grimstad, som var sjef for Milorg i Rygge, Råde og Moss, var speiderlederen vår, begynner Øby.

– Vi ble indoktrinert med hvordan de hadde holdt på under krigen. Vi satt rundt leirbålet mens han fortalte historier om hvordan han hadde lurt tyskerne. Han fortalte om lastebilen han kjørte, og hvordan han sa til tyskerne at det var poteter han fraktet, mens den egentlig var fullastet med våpen. Han hadde pistolen under frakken og var klar til å skyte hvis noen ville inspisere.

Det som skjedde på Island under andre verdenskrig, var en helt annen historie, forteller Øby.

– Levesettet fortsatte som før. Det var full sysselsetting, masse forsyninger og materiell som kom inn, og økonomien økte med 40 prosent. Islandsk økonomi blomstret! Så det er et helt annet bilde for islenderne, enn hos dem som slåss under vinterkrigen i Finland eller på ulike fronter i Norge.

Øby har lest forsvarsbudsjettet til USA, som jo har signert en avtale om at de skal forsvare Island militært, om det skulle bli nødvendig.

– Men hovedbudskapet til USA er at de kan bare kjempe en major conflict om gangen. Må de engasjere seg i Stillehavet, har de ikke kapasitet til å bidra en plass til. Det er det de skriver i forsvarsbudsjettet sitt.

Presidentkandidat Donald Trump har ved flere anledninger kommet med uttalelser som har ført til spekulasjoner om hvorvidt han vil forsøke å trekke USA ut av NATO hvis han vinner valget i høst. Han har blant annet pekt på at flere medlemsland ikke bruker to prosent av BNP for forsvar, som er en av forpliktelsene i NATO-traktaten. I et intervju i mars sa Trump imidlertid at USA ikke ville forlate NATO, hvis de europeiske landene “play fair”, ifølge den amerikanske avisen Politico.

– Det er nok mer i det han sier enn bare vås. I USA er det allerede en underliggende holdning om at deres land bidrar mye, og at det må tas en runde på hvor mye de skal bidra i forhold til andre.

Øby kan forstå USAs holdning om at alle NATOs medlemsland må oppfylle forpliktelsene de har signert på. Og dermed kommer han tilbake til Islands begrensede bidrag.

– Sånn sett er det utfordrende å ha den rollen jeg har her. Du har ikke så mange å spille ball med, og du skal ikke kritisere, men samtidig skal du prøve å fortelle hva andre gjør som det kanskje forventes at de også gjør. Det er utfordrende. De tenker på en annen måte.

Øby understreker at NATO har planer for forsvar på Island, og at NATO vil forsvare Island.

Han går til kjøkkenet for å begynne på middagen. Tidligere har han nevnt at han er glad i å bake. På de seks årene han har bodd på Island, har han ikke kjøpt et eneste brød. Han åpner kjøleskapet og viser frem syltetøyet han har laget av bær plukket i Norge.

– Du kan ikke ta med bær til Island, så du må koke det i Norge for å få lov til å ta det med inn.

 Rabarbra er det visst flust av på Island, så det har han plukket her – og laget syltetøy av det også.

– Jeg lager ingefærshot også, vil dere smake på den?

Han heller kruttsterk ingefærshot i to glass.

Øby er opptatt av god helse. Han har tre barn, to døtre og en sønn, og barna lærte tidlig å lese på innholdsfortegnelsen når de ble sendt på butikken for å handle. De skulle blant annet se etter palmeolje.

– Det er noen småting jeg har fått for meg, og en av dem er et palmeolje tetter blodårene. Det vil jeg ikke at skal skje med meg, så da unngår jeg palmeolje, for eksempel.

Han lager middag til seg selv hver dag. Det hender at han kjøper seg en burger eller pizza, men det er helt unntaksvis.

– Jeg tenkte at jeg skulle servere fisk i dag. Jeg håper dere liker det?

En pakke torskefilet hentes fra kjøleskapet. Øby skryter av tilgangen på fersk fisk her på Island. De fleste matbutikker tilbyr god fisk. Han skal servere torsken med kokte poteter, asparges, gulrøtter og sandefjordsmør. Han takker ja til litt kjøkkenassistanse.

Øby har tre barn, Vilde (26), som er utdannet fysioterapeut, Trym (23), som studerer for å bli lege, og Helle (20) som er i førstegangstjenesten. Helle ble boende tre år på Island sammen med pappa før hun flyttet tilbake til Norge. Med det var plutselig livet med hjemmeboende barn over.

– Det blir et savn, sier Øby.

– De har alltid vært der, hele tiden, og plutselig så ... Jeg har fortsatt en god dialog med dem alle. Vi snakker regelmessig på FaceTime.

Han synes det er rart med dem som ikke velger å få barn. For Øby er det selve livet, den beste avgjørelsen han har tatt.

Øby har vokst opp i det han kaller et stabilt hjem, og selv om han selv har flyttet mye rundt og hatt ulike stillinger innad i Forsvaret, mener han ikke at han har vært mye borte fra barna sine. Og han har alltid vært opptatt av å skape stabilitet for dem.

– Hva er stabilitet, mener du?

– Forutsigbarhet. Barna mine vet at når jeg sier noe, da blir det sånn. Det er stabilitet, svarer han.

– Hos meg vet de at det er middag på bordet hver eneste dag.

– Du er opptatt av å stille opp for dem?

– Ja, og det er det største savnet, at jeg ikke får vært der og hjulpet dem. Selv om jeg vet at jeg bidrar, så skulle jeg gjerne vært der enda mer.

– Hvor er hjemme for deg?

– Der jeg har sengen min.

Han har funnet frem et kort. Det er en invitasjon til middag hos Islands president, Guðni Thorlacius Jóhannesson. På innbydelsen står menyen, tre retter. Øby forteller at han har vært på middag hos presidenten flere ganger, både i offisiell og uoffisiell sammenheng. Denne gangen, da han ble invitert, var middagen utelukkende for ham selv og familien hans. Øby fløy Ann-Elise, Trym og Helle til Island for å ta dem med på middagen.

– Det var hyggelig. Vi hadde gode samtaler og en veldig fin tone. Han er en fin kar, presidenten. Han løper også litt, og så har han vært i svømmehallen innimellom. Du vet hvor han bor?

Øby reiser seg, går bort til terrassedøren og åpner den.

– Ser du den gården der borte, sier han og peker mot noen større bygninger som står alene på en slette noen hundre meter unna.

Der bor presidenten.

– Snorre Sturlasson eide også den gården, smiler Øby.

– Går du inn i kjelleren der, ser du fundamentet fra den gangen.

I år går engasjementet hans på Island ut. Da skal Øby pensjonere seg.

– Det er litt tidlig, det er det. Men da har jeg kun to og et halvt år hvor jeg kan jobbe i Forsvaret før jeg må gå av. Det er litt vanskelig å skulle begynne med noe nytt for en så kort periode.

I utgangspunktet var jobben på Island en fireårsbeordring, men da han som skulle komme etter ham ikke kunne komme likevel, ble Øby spurt om å fortsette.

– Det takket jeg ja til, men jeg sa at jeg kunne være i to år til, fordi jeg visste at jeg da kunne velge å slutte litt før tiden.

Det kan tenkes at han velger å begynne å jobbe igjen etter en stund, men først vil han prøve pensjonistlivet. Om han gleder seg? Det er litt både og.

– Du får en frihet, og du får mulighet til å organisere deg på en litt annen måte, i stedet for å være bundet til akkurat det du får betalt for å gjøre.

– Men så er det også litt …? Vemodig..?

– Det er veldig vemodig.

Det trenger ikke å bli kjedelig. Øby har nok å henge fingrene i. For 30 år siden kjøpte han en stor tomt i Grimstad. Den har han nå delt i flere tomter, hvor han bygger hytte til seg selv, og flere han skal selge. På Eidsvoll har han et hus fra 1911, som krever litt oppmerksomhet, i tillegg til boligen han deler med Ann-Elise i Asker. I Råde har han en mor på over 80 år som han har lovet å hjelpe med vedlikehold av huset. Han vil ikke at hun skal flytte fra huset hun har bygget og trivdes i.

Så er det barna, som han vil tilbringe tid med og stille opp for.

– Jeg tror at jeg vil ha nok å fylle dagene med, selv om det blir en stor overgang.

Det seks år lange oppholdet på Island er det lengste han har vært på ett sted siden han begynte å jobbe. Når du flytter så ofte på deg som det Øby har gjort, etablerer du gjerne ikke de dype vennskapene. Det er familien som venter på ham hjemme.

– Det er dem jeg først og fremst gleder meg til å komme hjem til. Det er dem jeg savner mest. Fire år gikk greit, og to år til, det går det også, sier Geir Ove Øby.

– Men lenger enn seks år ville blitt for lenge.