Minner til bruk og misbruk 

Mens tidsvitnene naturlig nok knapt lar seg høre lenger, så er det et interessant fenomen at den andre verdenskrig fortsatt skaper debatt. Vi blir ikke ferdig med Krigen med stor K. Og det er det heller ingen grunn til at vi skal bli. 

Dette store europeiske dramaet resulterte i fem års okkupasjon av vårt eget land. Men mer betydningsfullt er det å være bevvist på at siste verdenskrig var et gigantisk oppgjør om hvilke samfunnsverdier som skulle prege oss.

Og nettopp på dette frontavsnittet var tidsvitnene så viktige. Lenge etter at krigsdrønnene hadde stilnet. Gjennom flere generasjoner fungerte de som en insisterende påminnelse om den store krigen på Europas mørbankede kontinent. 

Kriger har det riktig nok vært mange av, men ingen av dem har som kampen mot nazismen også vært et ideologisk oppgjør: Nazismen måtte knuses for at demokratiet skulle få livsvilkår. Og det var dette tidsvitnene representerte. 

Derfor er det neppe noen overdrivelse å hevde at tidsvitnene fungerte som en vaksine mot at nazisme og antisemittisme igjen skulle få fotfeste her hjemme. Nå er denne epoken historie.

Og igjen blomstrer jødehatet mens høyreekstreme bevegelser styrker seg i mange europeiske land. Dette skjer parallelt med at det her hjemme blir stadig vanskeligere å få organisert turer for norske skoleelever til tyske konsentrasjonsleirer for å lære om det store industrielle folkemordet i Europas historie.

Dette skjer i en tid da norske jøder igjen føler frykt. Vår vesle jødiske minoritet opplever trusler og trakassering. Og det av én eneste grunn: at de er jøder. Det er en livsfarlig utvikling. Selvsagt for dem det gjelder, men også for oss som samfunn.

Rundt oss ser vi at demokratiet som samfunnssystem er under press, også i land som har rykte på seg for å være stabile demokratier. Det er slutt på æraen da det var demokratiene som var på frammarsj. Nå registrerer indeksene som måler slikt, det motsatte – altså demokratisk tilbakegang.

Det vil være naivt å tro at vi nordmenn er immune mot slikt. Men det gjør det enda viktigere å se hva av minnekulturen vi skal ta med oss til bruk i forsvaret av helt sentrale verdier. En minnekultur er i seg selv ingen garanti mot noe som helst. 

Men en bevisst minnekultur kan bidra til å bygge opp en sterkere mental beredskap mot farlige samfunnstrender. Og på dette området er vi ikke spesielt foroverlente. Det er selvsagt ikke snakk om pompøs heltedyrking og krigsglorifisering. 

Snarere om å formidle et innhold som støtter opp om verdiene som er nødvendig for et robust demokrati i en ulvetid. Dette er enda viktigere når vi ser at Putin-regimet helt skamløst misbruker oppgjøret med nazismen til å legitimere det brutale overfallet på Ukraina. For i Moskva dyrkes en stadig aggressiv nasjonalisme. 

Det drives frem en holdningsmessig ensretting under dekknavnet patriotisme. Slikt er en påminnelse om at krigsminner er også politikk. Og at historien ikke er statisk, men åpen for tolkninger som igjen kan brukes og misbrukes.

Vi går snart inn i et år da det er 80 år siden frigjøringen. Avstanden til okkupasjonsårene blir i tid ubønnhørlig større. Kanskje 2025 er en av de siste store markeringene av det som ble helt avgjørende for at Norge formet seg slik nå kjenner det.

Det bør gjøre oss enda mer bevisst på hvordan vi skal minnes. Og hva vi vil med en aktiv minnekultur. På hvert sitt vis inviterer høstens to filmer til refleksjon. De gjør inntrykk, ikke minst fordi det ikke er svart-hvitt-bildene som dyrkes. Snarere gråsoner som likevel viser frem holdninger som fortsatt har gyldighet.

Gunnar Sønsteby – Nr. 24 – reiste rundt på skoler over hele landet for å fortelle. Han avsluttet aldri holdningskampen. Og slik er han også portrettert i filmen som bærer dekknavnet hans. Vi ser ham møte nye spørsmål i en ny tid. 

Det stimulerer ham, selv når svarene ikke er så opplagte. Så kalte da også Gunnar Sønsteby seg for en «fanatisk demokrat». Den eneste form for fanatisme som er verdt å heie på. Også derfor har historien om ham fortsatt en egenverdi. For nesten umerkelig forsvant tidsvitnene ut av vårt samfunnsliv. 

Da blir det ekstra viktig å ha et bevisst forhold til hvordan vi som samfunn skal ta vare på verdiene som står igjen etter dem. For selv når fortellingene blekner, kan en sunn minnekultur være et bolverk mot autoritære krefter.

Gir millioner til restaurering av jagerfly fra 2. verdenskrig

Rekordpågang for reservistforbundet

Mangel på såpe og papir: – Hensynet til hygienen er ivaretatt