Søndagspappaen

Ute på Shetland-Larsens brygge i Bergen blir det lagt ned blomster i stillhet. Ragni Tellnes er en av tilskuerne til seremonien, som holdes til minne om de norske krigsseilerne.

– Dette er utrolig sterkt. Minnene kommer så veldig, sier hun.

I hånden holder hun et eldre fotografi av en mann. Bildet er dekorert med to æresutmerkelser.

Én har oransje bånd. Krigsmedaljen, for fortjeneste av Fedrelandet under krig. Den andre har blått. Haakon VIIs Frihetsmedalje.

«Onkel Arthur»

Ragni Tellnes var fem år gammel da faren hennes kom hjem fra sin ferd på sjøen, og andre verdenskrig endte. Hun minnes fortsatt grønnfargen på de tyske uniformene.

Faren Arthur Hachvaag dro ut i begynnelsen av krigen. Han var én av rundt 30.000 sjømenn som ble sendt med uteflåten og rederiet Nortraship for å seile krigsfart for de allierte styrkene under krigen.

– Far var borte i mange år, og mor hadde ingen penger. Hun hentet trekken hos DBS én gang i måneden. Jeg tenker mye på henne. Det var trange tider. Han var jo en søndagspappa som ikke kunne komme hjem så ofte, og reiste mye ut også i årene etter krigen, sier hun.

Et av de sterkeste minnene om faren, som døde syv etter at han kom tilbake, handler om gavene han tok med seg.

– Det var stort. En dag kom han i klassen min og delte ut appelsiner. Ingen av oss visste hvordan vi skulle spise dem, så vi spiste jo skallet og det hele. Det smakte fryktelig, sier hun og ler.

For nabolagsbarna ble han «Onkel Arthur» som alltid hadde presanger.

– Men det er klart, da han kom hjem hadde han ikke god helse. Jeg bruker å si at han ga mer til Norge enn han fikk igjen, sier datteren.

I Krigsseilerregisteret kan man se hvor sjømennene og -kvinnene som seilte under krigen på- og avmønstret. Tellnes' far hadde vært på D/S Leo fra 1939 til 1941, da de fraktet is og tomgods utenfor Skottland.

Tapet av D/S Leo

I skipsloggen fra havaridagen står det følgende, signert skipsfører Ivar Eilertsen:

«Onsdag 19. mars.

Klokken 0.15 passerte Cape Wrath. Klokken 2.30 passerte Butt of Lewis, med S.V. ca. 12 nautiske mil unna der vi forlot konvoien i henhold til instruksjoner. Kursen videre var N. 52 V.

Klokken 8.50 passerte et britisk fly over skipet.

Klokken 9.45 kom et annet fly akterfra over fartøyet, og da det passerte, ble det skutt mot skipet med maskingevær og bomber ble sluppet. To eller tre bomber slo fartøyet fremover på fordekket. En bombe falt i havet like ved midtskips. Fartøyet ble kort tid etter liggende med fordekket oversvømmet i vannet og hadde tung slagside i babord.

Livbåtene ble med en gang bemannet og senket. Da alle mennene var kommet i båtene, 21 i alt, rodde de bort fra skipet. Flyet, som hadde tysk nasjonalmerking, sirklet rundt fartøyet et par ganger før det forsvant. Vi holdt oss i nærheten av fartøyet og så at den fremre delen av skipet gradvis sank dypere og ved 10.00-tiden reiste den etterfølgende delen av skipet seg og sto opp i vannet i ca. 3 minutter før hun forsvant.

Vi rodde rundt stedet hvor fartøyet hadde sunket og kom over redningsflåtene som vi tok forskjellige matvarer og klær fra. Motorbåten var knust og ble liggende med bunnen opp slik at vi ikke kunne benytte oss av den. Vi satte seil og styrte mot Hebridene. Alle skipspapirene og mannskapets papirer gikk ned med skipet, likeså alle de hemmelige konvoi-instruksjonene som lå i en lerretspose som det var festet et jernstykke til. Posten lå i kartrommet på brua.

Da havariet inntraff var været lettskyet med frisk nordvestlig vind med noe dønning. Ved 14.30-tiden ble mannskapet fra begge livbåtene hentet av H.M.S. «EKKO». Vi var omtrent 75 nautiske mil utenfor Butt of Lewis i nordvestlig retning da fartøyet sank.

Søndag morgen 23. mars ble vi satt om bord på depotskipet i Scapa Flow. Fortsatte mandag morgen til Thurso og fra der videre til Glasgow, hvor vi ankom tirsdag morgen.»

Ute og hjemme

Alle 21 på skipet overlevde. Det gikk knappe to måneder før Hachvaag mønstret på igjen. Denne gang på D/S Clio i Aberdeen i Skottland. Tredje påmønstring var D/S Bjerka, frem til krigens slutt.

– Han reiste mye til England og USA, minnes datteren.

Hva Arthur Hachvaag, som var i begynnelsen av 30-årene med familie hjemme, tenkte da han var ute på sjøen med konstant risiko for beskytning eller bombeangrep, kan man bare stille spørsmål ved.

Det som imidlertid er sikkert, er at Laksevåg heller ikke var uberørt av krigen.

4. oktober 1944 slipper 152 britiske fly 1432 bomber over Laksevåg. Målet er tyskernes ubåtbunker «Bruno» og Danzinger Werft i Nordrevågen. Bombene treffer ikke der. De fleste lander rundt 150 meter unna, og treffer blant annet Holen skole.

61 barn blir drept i infernoet. Totalt dør 193 sivile. Det hele tar 11 minutter.

– Vi skulle ikke snakke om det etterpå. Ikke hjemme og ikke på skolen, minnes Tellnes.

Dagsaktuelt

Ødeleggelser, traumer og umulige situasjoner. Under premieren på «Krigsseileren» i Bergen forrige fredag trakk både regissør Gunnar Vikene og ordfører Rune Bakervik paralleller til Ukraina-krigen i sine åpningstaler.

«Krigsseileren» har høstet gode kritikker, og portretterer livet som krigsseiler og farene ved det, men også tiden før og etterpå, og hvordan familiene hjemme hadde det mens de ventet i uvissheten om at deres kjære skulle komme hjem.

68 år før unnskyldningen kom

Filmen, med Kristoffer Joner i en av hovedrollene, tegner også et bilde av måten krigsseilerne ble behandlet etter krigen. Uten å avsløre for mye, er det ingen hemmelighet at mange ble forbundet med alkohol og bråk, og møtte liten forståelse for sin innsats og traumene de hadde fått under krigen.

Det var ikke før i 2013 at Norge ga en offentlig unnskyldning for behandlingen krigsseilerne hadde fått i etterkant av krigen.

Daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen uttalte da følgende:

– Ingen heder, ingen oppfølging og ingen forståelse for søvnløse netter og psykiske senskader. I dag vet vi at hjemkomsten er avgjørende for om senskader utvikles eller ikke. Den kunnskapen manglet simpelthen den gangen og det gjør vondt å tenke på.

Hun beklaget da også for de administrative hindrene krigsseilerne også møtte på i ettertid og mangelen på offentlig støtte.

– Når jeg ser filmen, tenker jeg at jeg får mye mer forståelse av hvordan det var for ham å komme hjem, men også hvordan det var for mor å få ham hjem. De hadde nok mye problemer med det. Jeg skulle ønske jeg kunne snakket med mamma og pappa nå, selv kun i én time. Jeg tror jeg ville forstått dem mye bedre, sier Ragni Tellnes etter premieren.