Kutt i idretten

​God fysisk form har alltid vært viktig for utførelsen av soldatyrket. Lukian (ca. 150 år e. kr) har beskrevet hvordan fysisk trening ble diskutert i antikkens Hellas:

«Og alt dette er, som eg fyrr sa, ei gagnleg fyrebuing til herferd òg; for der kan det verta turvande at ein vandelaust kann lyfta upp ein såra ven og bera han ut or striden, eller òg knipa ein fiende og koma dragsande med han høgt uppi vêret!"

De av dere som forstod nynorskoversettelsen anno 1926 fra Det norske samlaget, ser at intet er nytt under solen. Makkerbæring er jo fortsatt et viktig fysisk arbeidskrav for dagens soldater, uansett gren og stilling.  

Lite forskning. Men hva vet vi egentlig om det fysiske arbeidskravet for dagens norske soldater? Faktisk ganske lite, i hvert fall i form av tradisjonell forskning. En undersøkelse fra 2014 viste at mange norske offiserer og vervede hadde relativt lave krav i daglig tjeneste hjemme, men at kravet økte under internasjonale operasjoner. Personell i Hæren rapporterte noe høyere krav enn de fra andre grener. Å løfte tungt var det vanligst forekommende arbeidskravet. Internasjonalt er det gjort mer på området. Det er for eksempel på det rene at infanterister bærer atskillig tyngre i dag enn tidligere.

Samtidig er det åpenbart at det fysiske arbeidskravet varierer mye mellom ulike type tjenester. I noen tjenester er fysisk form viktigst av helsegrunner, i andre tjenester påvirker det direkte evnen til jobbutførelse.

Samtidig; utdanningsreformen i Forsvaret er inne i sin siste fase. Vi får snart vite hvilke konsekvenser en innsparing på 500 millioner kroner vil ha for kvaliteten i Forsvarets utdanning, og for Forsvaret forøvrig. Et av de fagområdene som opplever store kutt er militær idrett og trening. I dag har vi 25 stillinger knyttet til det idrettsfaglige feltet innenfor Forsvarets høgskole; fordelt på (tidligere) Norges idrettshøgskole/Forsvarets institutt (NIH/F) og idrettsoffiserer ved befals- og krigsskoler. Fra august vil antall hoder kuttes fra 25 til rundt åtte. Dette kommer på toppen av en halvering av antall idrettsoffiserer i Forsvaret sett under ett, fra årtusenskiftet til i dag.

Fra å være et robust fagmiljø på ni personer, vil vi fra høsten være to.

Forutsetningen for utdanningsreformen var økt militært-sivilt samarbeid og danning av robuste fagmiljøer. I strid med dette ble NIH/F i innledningsfasen av reformen flyttet fra Norges idrettshøgskole og ned til Akershus festning. Fra å være et robust fagmiljø på ni personer, som også kunne dra veksler på ekspertise og forskningsfasiliteter på idrettshøgskolen, vil vi fra høsten være to. Dette vil blant annet gå ut over oppfølgingen av Forsvarets fysiske testsystem og seleksjon, samt faget militær fysisk trening (MFT). Mens det før typisk var tre eller fire idrettsoffiserer ved hver krigs- og befalsskole, blir det i ny struktur én eller to. Så hvor ble det av det sivile samarbeidet og de robuste fagmiljøene? Min sambygding Øystein Sunde er kanskje nærmest svaret gjennom hans sang og tilsvar til moderne offentlig forvaltning: «Sånn er'e bare». Hvorfor kuttes fagfeltet militær idrett og trening kraftigere enn resten av Forsvarets høgskole? Igjen; «sånn er'e bare».

Fysikkens lover. Det store kuttet innen militær idrett og trening kan kanskje skyldes en formening om at fysisk form ikke bidrar nok til operativ evne. Men er det riktig?

Hva som bidrar mest til utvikling av gode soldatferdigheter, og derav god operativ evne, er et komplekst spørsmål. En studie ledet av Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har imidlertid nylig vist at fysisk form totalt sett var den beste prediktoren for militær prestasjonsevne under førstegangstjeneste. 

Hvorfor kuttes fagfeltet militær idrett og trening kraftigere enn resten av Forsvarets høgskole?

Blant over 3000 vernepliktige var det de fysiske testresultatene på sesjon som best samsvarte med tjenesteuttalelsen fra førstegangstjenesten. Mental kapasitet betydde også noe for den militære prestasjonsevnen, men brigader Fauskes påstand om at hodet er den viktigste muskelen støttes ikke av studien. FFI-studien inkluderte et bredt utvalg av soldater – også de som utførte mindre fysisk krevende tjenester. Fysisk kapasitet er derfor viktig for «gjennomsnittssoldaten», ikke bare de med mest fysisk krevende tjeneste.  

Mange andre studier viser en sammenheng mellom fysisk form og evnen til å løse spesifikke militære fysiske oppdrag. Så i sum er konklusjonen klar; god fysisk kapasitet øker operativ evne. God fysisk kapasitet på våre soldater kommer imidlertid ikke av seg selv; den sikres gjennom god seleksjon og god fysisk trening. En studie vi gjennomførte på sesjon viste at kondisjonen hos norske menn er redusert med åtte prosent siden 1980-tallet. Denne uheldige utviklingen behøver ikke bety så mye for Forsvaret, forutsatt at man klarer å plukke ut de beste til tjeneste. Men da må også fagmiljøer og ressurser knyttet til fysisk seleksjon opprettholdes, noe som utfordres av utdanningsreformen.

Dessuten, med innføringen av allmenn verneplikt øker kvinneandelen i Forsvaret. Dette er på mange områder positivt, men det er et faktum at kvinner har ca. 30-40 prosent lavere muskelstyrke og ca. 20 prosent lavere kondisjon, sammenlignet med menn (tall fra sesjon).

Allmenn verneplikt og ny militær ordning medfører derfor økt behov for idrettsoffiseren og for treningsrelatert kunnskap.

Kvinnelige soldater har også dobbelt så står risiko for belastningsrelaterte skader, hvilket er knyttet til deres lavere fysiske kapasitet. Samtidig er ny ordning for militært tilsatte nettopp innført. Her er et av målene økt ståtid på personellet; gjerne utover 35 års alder. Det er også et faktum at kondisjonen reduseres med rundt én prosent hvert år etter fylte 20 år, så sant ikke mengden og kvaliteten på treningen økes og kompenserer for aldersforfallet. Allmenn verneplikt og ny militær ordning medfører derfor økt behov for idrettsoffiseren og for treningsrelatert kunnskap. Bare slik kan vi sikre skadefrie soldater med tilstrekkelig fysisk kapasitet. Men antallet idrettsoffiserer er altså sterkt kuttet over flere år. Vi har i dag langt flere soldater per idrettsoffiser i Forsvaret, sammenlignet med antall elever per gymlærer på videregående skoler. Er det riktig?

Helsegevinst. Et relevant spørsmål er om de sterke kuttene innen militær idrett og trening egentlig gir en økonomisk innsparing for Forsvaret som helhet. Det er svært godt dokumentert at soldater i god fysisk form er sjeldnere skadet enn de i dårligere fysisk form. Skader har naturligvis negative konsekvenser, både operativt og økonomisk. Data fra Finland viser også at militært personell i dårlig fysisk form har om lag 50 prosent høyere sykefravær enn de i bedre form.

De sterke kuttene blant de som skal sikre kvaliteten på fysisk seleksjon i Forsvaret, samt kuttene hos de som forvalter den fysiske treningen under tjeneste, kan derfor vise seg å bli kostbare. Et problem med mange reformer er vel at akutte besparelser og fremtidige kostnader ikke fremkommer på samme Excel ark. Da blir det vanskelig å regne riktig.

Utfordringene for de som er satt til å kutte 500 millioner må naturligvis anerkjennes. Har man ikke råd til å kjøpe ny bil, ja så må man kjøpe brukt, selv om dette i lengden gir økte servicekostnader og totalt sett blir dyrere. Likevel, og med en viss grad av galgenhumor, er det igjen passende å sitere Øystein Sunde: 

Kjøp billig verktøy, så blir du snytt,

sånn er'e bare.

Det ender bare med at du må ut og kjøpe nytt,

sånn er'e bare.

Så når bilen din ramler ned av billig-jekken,

og du ligger under med brukket bekken,

da er'e for seint å sparke selger'n i hekken,

sånn er'e bare.