_POP4128_demian_vitanza_©tp_POP4128_demian_vitanza_©tphttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/_POP4128_demian_vitanza_©tp.jpghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=586Forfatter Demian Vitanza har skrevet boken «Dette livet eller det neste.» Foto: Tine Poppe.

– Fremmedkrigere fremstilles endimensjonalt

Forfatter Demian Vitanza mener oppfølging av fremmedkrigere som returnerer til Norge blir viktig i tiden framover.

For ett år siden holdt Demian Vitanza skrivekurs i et norsk høysikkerhetsfengsel. Der møtte han en returnert fremmedkriger som ønsket å fortelle om livet sitt. I mer enn ti måneder har Vitanza besøkt fengselet og snakket med den innsatte i over hundre timer. Resultatet ble romanen «Dette livet eller det neste». Norskpakistanske Tariq forteller om oppveksten sin, radikaliseringen og tiden som fremmedkriger i Syria. Boka er en skjønnlitterær roman med elementer av fiksjon. I virkeligheten er kildepersonen bak Tariq dømt til åtte års fengsel for å ha deltatt i og støttet Den islamistiske staten (IS) og Nusrafronten i Syria.​

Romanen til Demian Vitanza handler om en Syriafarer.

Endimensjonal fremstilling. Ønsket om å forstå var utgangspunktet for at Vitanza valgte å skrive ned historien til fremmedkrigeren. Angrepet på utestedet Bataclan var fremdeles ferskt i minnet til Vitanza da han begynte med skrivekurs i fengselet.

– Jeg har aldri likt enkle svar og tror ikke at verden er svart-hvit.

Han mener portrettene som har kommet fram av fremmedkrigere i media er litt for endimensjonale.

– Det hjelper oss ikke å forstå hvorfor noen drar, hva som er problemet og hva det eventuelt sier om Norge. Som mange andre nordmenn var dette et tema jeg hadde tenkt mye på, og vært både nysgjerrig på og redd for. Jeg ønsket å forstå det fra innsiden. Du kan kanskje si at boka er et forsøk på å komme bak statistikken vi har om fremmedkrigere.

– Hva mener du med endimensjonal fremstilling?

– Fremmedkrigere fremstilles gjerne som dumme, hjernevaskede unggutter som bare vil ha action. Det er riktig at det ikke er de med de høyeste skolekarakterene som drar. Og de som drar er ofte gutter som har lav terskel for å kaste seg ut i ting. Det blir likevel en mangelfull forklaring. Statistikken viser at mange av de som drar mangler far og har kriminell bakgrunn. Samtidig er religion alltid et element for de som drar. Men disse tallene sier ikke nødvendigvis så mye om hvorfor de tenker som de gjør. Jeg oppfattet for eksempel kildepersonen bak Tariq som empatisk. Ønsket om å hjelpe, slik han ser det selv, er en sterk driver og blander seg med et raseri. Empati og sinne kommer ikke nødvendigvis fram gjennom statistikk. ​

Jeg lurte ikke bare på hvorfor noen velger å dra. Men også hvorfor de velger å ikke bli.

–Fant du noe svar på det?

– Ja og nei. Jo mer jeg leste, gjorde research og snakket med Tariq, jo mer komplekst ble svaret. Det var alltid mer. Hver gang jeg trodde jeg hadde forstått det, fantes det fortsatt nye svar.

Vitanza tror at én forklaring handler om personlige sår:

– Det dreier seg om å forsøke å reparere noe inne i seg selv. Disse personlige sårene knytter man til en større kontekst ute i verden. Som Syria. Så blir religionen bindeleddet.  Når man ikke lenger greier å skille mellom sårene der ute og sårene inne i seg, tar man brå avgjørelser. Vi har alle strategier for å håndtere sorg, for eksempel. Noen prøver dop, andre ender opp med kriminalitet og vold, slik Tariq gjorde. Så finner noen religion. Da har du en blanding av ekstremisme og idealisme som er farlig. Til slutt underbygger all informasjon du finner din egen tankespiral. Du mister evnen til å se problemet fra flere sider.

Slik beskriver romankarakteren Tariq starten på sin egen religiøse vekkelsesprosess i boka: 

« Jeg hadde vært på alle festene, prøvd alt som var av dop, seddelbunken var så tjukk at den ikke fikk plass i lommeboka engang, jeg hadde damer nok om jeg ville, men alt var bare tomt. Tjue år gammel, deltidsjobb på Maximat, småkriminell, på vei mot ingenting. Gratulerer Tariq. Jeg hadde prøvd å pøse på med flere striper, flere drinker, men tomheten ble bare større og større. Og i den tomheten begynte frøet å spire. Helt uventa. Det var som å hoppe av et tog i fart. »​

​​

Fengselsradikalisering. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) jobber for å unngå at norske fengsler blir en rekrutteringsarena for fremmedkrigere. I sin trusselvurdering for 2017 skriver PST blant annet at:

« Fengselsradikalisering er et fenomen som vil få økt betydning i Norge i 2017. Flere personer sitter i dag fengslet som følge av den nasjonale etterforskningsinnsatsen mot syriafarere. Flere vil bli straffeforfulgt for brudd på de norske terrorbestemmelsene i 2017. Dette innebærer at det over tid til være stadig flere personer i norske fengsler som har spilt en rolle i det ekstreme islamistiske miljøet i Norge, og som i tillegg har operativ erfaring fra utlandet.»

De skriver videre:

«Det er sannsynlig at ekstreme islamister vil opprettholde sin overbevisning i fengsel og forsøke å radikalisere andre. Vi har allerede sett slike radikaliseringsforsøk, blant annet rettet mot personer som er fengslet for grov vold.»

Du kan lese hele rapporten her.

​​Frykter jihadistisk ekkokammer. Demian Vitanza har ikke inntrykk av at intervjuobjektet hans ønsket å rekruttere andre i fengselet. Forfatteren mener likevel det er viktig at returnerte fremmedkrigere får tett oppfølging. SAMTALER: Forfatter Demian Vitanza (bildet) har intervjuet en fremmedkriger i fengsel, som har det fiktive navnet «Tariq» i romanen « Dette livet eller det neste.»  Foto: Tine Poppe.

Han utdyper:

– Det må finnes et frirom for samtale, som verken er en domstol eller et politiavhør. Jeg tenker at litteraturen kan være et slikt sted. En psykolog eller prest et annet.

– Hvorfor er det viktig at fremmedkrigere har et slikt frirom?

– Hvis det eneste stedet du kan snakke ut om krigserfaringene uten å fordømmes er blant IS-sympatisører og andre fremmedkrigere, kommer man til å ende opp med jihadistiske ekkokammere. 

Det er i alles interesse at de får bearbeidet sine krigsopplevelser og traumer før de slippes ut av fengsel. 

– Jeg tror også at opplevelsen av å bli lyttet til er viktig for re-integrering og av-radikalisering. Du blir ikke mindre radikal av å snakke med folk som mener det samme som deg selv.

Romankarakteren Tariq sier i boka at han ikke har noe ønske om å drive rekruttering. Men dersom han hadde ønsket det, ville det ikke vært vanskelig å påvirke andre, forteller han: 

«Det skal de ha ros for, fengselsvesenet. De følger med. Og det har de god grunn til, for fengselet er fullt av folk som er nysgjerrig på IS. Folk som sympatiserer. Det hadde ikke vært vanskelig å rekruttere folk om det var det man ville. Fordi de hater. De hater politiet, det hater foreldra sine, de hater staten, de hater det vestlige samfunnet. Først og fremst hater de seg selv. De føler de aldri er bra nok. Så vil de gjøre noe godt, men vet ikke helt hvordan. Du må huske at fengselet er et åndelig sted. Man blir liten av å sitte inne på cella, og når man er liten, åpner man opp for noe stort. Man søker Gud. Det er lett å få folk til å be. De trenger den roen som religion og bønn kan gi. »

Bearbeiding av krigstraumer. Vitanza mener at fremmedkrigere i fengsel burde ha muligheten til å snakke om opplevelsene sine med folk som har kunnskap om krigstraumer. Han stiller også spørsmål ved om apparatet rundt tilbakevendte fremmedkrigere er stort nok.

I fjor høst kom en mentorordning for disse på plass. Fremmedkrigerne har ellers det tilbudet resten av innsatte får gjennom Kriminalomsorgen.

– Jeg forstår at man ikke ønsker å bruke ressurser på folk som har brutt norsk lov og som ikke er enig i de norske verdiene. Men samtidig er det et sikkerhetsperspektiv i dette, som vi er nødt til å ivareta. En ting er hvor radikaliserte de er når de kommer tilbake til Norge. Et annet moment er at flere kommer hjem med krigstraumer. Det bør vi ta på alvor, for det er ingen god miks. 

De må rett og slett ha muligheten til å snakke med folk som vet hva det å være i krig vil si. Spesielt hvordan det kan påvirke deg psykisk og mentalt. 

–Min kilde har egentlig klart seg bra. Krigens brutalitet og vennenes død fikk ham til å modne, og han har fått et mer nyansert verdensbilde. Men det er ikke gitt at det går den veien for alle.

 

 

Vitanza-DemianVitanza-Demianhttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Vitanza-Demian.jpghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=589Demian Vitanza (f. 1983) **Norsk forfatter og dramatiker. **Aktuell med romanen « Dette livet eller det neste.» **Har gitt ut romanene «urak» og « Sub rosa» **Har jobbet med "Papirløse fortellinger" på Nationaltheatret Foto: Tine Poppe.

​​ 

Plastposen i gymmen. I romanen blir Tariq spurtmye om sin egen radikaliseringsprosess. Selv opplever han den selv som en glidende overgang.

Forfatter Demian Vitanza, som intervjuet personen bak Tariq, sier det slik:

– Han hadde mange av de samme vestlige referansene som meg, samtidig som han hele tiden har følt seg litt utafor. Det kan handle om småting som ikke virker viktige der og da, verken for ham eller de rundt. Til slutt blir alle disse småtingene en stor sum.

Tariq forteller i romanen hvordan han og kompisene er de «som kommer med plastpose i gymmen.»

" Jo, jeg skulka, men ikke så mye. Mest gymmen. Du vet, de andre kidsa kom med freshe treningsbukser og gymbagene sine, mens jeg gikk rundt med en forbanna plastpose. Muttern hadde sikkert råd, men ho skjønte ikke kodene. Sånne små ting blir store."

I fengselet møter Tariq en av disse kameratene igjen. Men kameraten er fengselsbetjent og har greid seg bra. Han kom inn på toppidrett, minnes Tariq, og sier:

«Jeg legger ikke skyld på noen. Men i ettertid ser jeg at ting kunne vært annerledes om jeg hadde kommet meg inn på et bra spor. Én pluss én, pluss én, til slutt hadde jeg ingenting å tape.»

Vitanza har valgt å kalle boka en skjønnlitterær roman. Flere elementer i boka er fiksjon.

– Har du vært redd for å framstå som et mikrofonstativ for en jihadist og ekstremist?

– Jeg registrerer ar det er noen som mener det. Men da tror jeg ikke de har lest boken skikkelig. Han renvasker ikke akkurat ryktet sitt i boka. Fyren er dømt, så han har lite å vinne på pynte på historien selv også. Jeg viser hvordan han sympatiserer med brutalitet og vold, at han har vært småkriminell og at han er feig i enkelte situasjoner. Boka er et forsøk på å grave bak statistikken. Ikke på å forsvare handlingene hans.

– ​Hva synes du var det vanskeligste å forstå?

– At man vil dø. Det strever jeg veldig med å forstå. Det å ville bli martyr og å tro på det.

​ 

 

 

Publisert 14. februar 2017 13:06.. Sist oppdatert 20. februar 2017 14:36.