Du vet aldri hvem som kommer til å drepe deg

Første nyttårsdag 2014 ble Patrick Karegeya funnet på rom 905 på det fasjonable hotellet Michelangelo Towers i Johannesburg. Huden hans var askefarget, ifølge et vitne.

Den rwandiske 53-åringen lå på ryggen på hotellsengen i en blå og hvitrutet skjorte. Blod fra nesen øynene og ørene hadde trengt tvers gjennom madrassen.

På badet fant politiet et blodig håndkle og gardinsnoren gjerningsmennene trolig hadde brukt til å kvele offeret sitt. Drapsmennene hadde forlatt hotellrommet med TV-en høyt på og et «Ikke forstyrr»-skilt på døren.

Drapet vakte oppsikt i Afrika. Karegeya var tidligere sjef for Rwandas utenlandsetterretning. I flere år var han en av president Paul Kagames viktigste og mest betrodde menn, men han hadde hoppet av og levde i eksil i Sør-Afrika. Fra utlandet jobbet han med å få på plass et rwandisk opposisjonsparti.

Noen dager etter drapet, snakket Kagame om Rwandas angivelige fiender under et bønnemøte. Han nevnte ikke Karegeya med navn, men det var åpenbart hvem han siktet til.

– Du kan ikke forråde Rwanda uten å bli straffet for det, sa presidenten.

– Hvem som helst, også de som fortsatt er i live, vil kjenne følgene. Det er bare et spørsmål om tid, fortsatte han.

Ved en annen anledning, da en reporter spurte han om Rwanda hadde noe med drapet å gjøre, svarte Kagame:

– Rwanda drepte ikke denne mannen. Det er et stort nei. Men jeg skulle faktisk ønske at Rwanda gjorde det. Jeg ønsker virkelig det.

Nå har historien om den drepte etterretningssjefen blitt bok, ført i pennen av den britiske journalisten og forfatteren Michela Wrong.

Etter drapet ble e-postboksen hennes fylt opp av meldinger. «Har du hørt om Karegeya?», spurte venner og bekjente. Alle i Øst-Afrika snakket om drapet, og den erfarne forfatteren, med flere prisbelønte bøker om Afrika på CV-en, skjønte at hun måtte skrive om livet hans.

Resultatet er boken «Do not disturb – A Story of a Political Murder and an African Regime Gone Bad», som publiseres i Storbritannia i april.

– Det var rett og slett en ekstraordinær historie, sier Wrong til Forsvarets forum.

I likhet med mange andre journalister i Øst-Afrika på 1990- og 2000-tallet, hadde Wrong møtt Karegeya før, både mens han jobbet i Rwanda og etter at han hoppet av.

– Han var utadvendt, vennlig og veldig, veldig morsom. Han likte kvinner. Og han likte å henge sammen med journalister. Det var alltid han som håndterte media for Rwandas regjering. Han var villig til å innrømme feil. Han var svært sympatisk, forteller Wrong.

Et varslet drap

Karegeya visste at noen var ute ham. Den tidligere etterretningssjefen hadde forlatt hjemlandet sitt åtte år tidligere, og Rwanda er ikke et land som lar motstandere av regimet leve i eksil i fred.

Flere ganger ble Karegeya varslet av venner, rwandere i eksil og i hjemlandet, som hadde blitt kontaktet av personer i det rwandiske sikkerhetsapparatet. Beskjeden de hadde fått var tydelig. Rwanda ville ha hjelp til å ta livet av Karegeya.

– De ringte folk i Sør-Afrika og sa «Du kjenner Patrick. Kan du sørge for at de blir drept?», sier Wrong.

Hun beskriver Rwandas etterretning som til tider svært uvøren. Én etter én ble folk i Karegeyas omgangskrets kontaktet og forsøkt rekruttert til likvideringen av ham. Ifølge Wrong var ikke rwanderne særlig nøye med utvelgelsen før de kontaktet potensielle samarbeidspartnere.

– De spurte seg ikke «Hvorfor skal denne personen drepe noen for meg?». Du må ha en grunn til å ta livet av noen. Det er ikke nok å ha muligheten til å gjøre det du blir spurt om, sier hun.

Resultatet var at de som ble spurt om å drepe Kayegera umiddelbart ble dobbeltagenter på vegne av eksilrwanderen. De tok opp telefonsamtaler med rwandiske agenter og forsøkte å lokke frem innrømmelser, med tanke på å motarbeide Kagames regime.

Patrick Karegeya og Paul Kagame hadde en lang historie som brødre på slagmarken. Sammen hadde de bidratt til å styrte to regjeringer. Karegeyas familie var opprinnelig fra Rwanda, men hadde bodd nabolandet Uganda i flere generasjoner. Familien hans var tutsier, det tradisjonelle aristokratiet blant kinyarwanda-folket.

Flertallet av kinyarwanda-befolkningen er hutuer. Mens tutsiene var overklassen som eide kveg, var hutuene fattigere og dyrket jorden. I 1959 utførte hutuer flere massakrer på tutsier og mange flyktet til utlandet.

Blant dem var familien til Kagame, som endte opp i Uganda, sammen med tusenvis av andre tutsi-flyktninger. I likhet med Rwanda, var politikken i Uganda på den tiden preget av vold og turbulens, med brutale despoter som Idi Amin og Milton Obote.

På begynnelsen av 1980-tallet deltok Kagame, Karegeya og mange andre eksil-rwandere i geriljakrigen mot diktatoren Obote. Kampen ble vunnet, og geriljaleder Yoweri Museveni ble innsatt som Ugandas president i 1986. Han sitter fortsatt - 35 år senere.

Tutsiene i hæren hans hadde derimot ikke vunnet sin egen kamp. De hadde ikke gitt opp drømmen om på vende tilbake til hjemlandet sitt. I 1990, mens Museveni var i utlandet, krysset en gruppe soldater fra Rwandan Patriotic Front (RPF) grensen til Rwanda og startet det som skulle bli en fire år lang geriljakrig.

Folkemordet

I april 1994 ble et fly med presidentene i både Burundi og Rwanda skutt ned mens det var på vei til å lande i Rwandas hovedstad Kigali. Det ble starten på det rwandiske folkemordet, der mellom 500.000 og én million mennesker, hovedsaklig tutsier, ble drept av hutuer.

Under ledelse av Kagame, inntok RPF hovedstaden Kigali og stanset folkemordet. Kagame tok makten og gjorde Rwanda til en suksesshistorie. Landet har mindre korrupsjon enn nabolandene, høy økonomisk vekst og er det landet i verden med høyest andel kvinner i parlamentet.

Det er den offisielle versjonen, og en fortelling Rwanda gjør sitt beste for å fremme.

Det er derimot en annen side av historien, som er sjeldnere å høre. Det er fortellingen om Kagames økende autoritære styre og regimets forsøk på å slå ned all politisk opposisjon, også utenfor landets grenser.

Wrong forteller at hun var en av dem som lot seg rive med av eventyrfortellingen om Rwanda da hun dekket kontinentet som korrespondent for Financial Times. Arbeidet med boken beskriver hun som å vase gjennom en tåke av usikkerhet.

– Jeg tror at Kagame og hans folk har vært veldig flinke til å selge et narrativ som Vesten omfavnet. Rwanda er føniks som reiste seg fra asken. Mer en halvparten av parlamentsmedlemmene er kvinner. De har et vellykket vaksinasjonsprogram. Vesten bestemte seg for at de ikke brydde seg om resten av politikken: valgfusk, sensur, knebling av opposisjonen og likvideringer, sier forfatteren.

En av politikerne som har skrytt av Kagame er statsminister Erna Solberg.

– Vi trodde vi i Norden var best i verden, men dere har slått oss. Rwanda har 64 prosent kvinner i parlamentet – det er verdensrekord, sa den norske statsministeren under et besøk i landet i 2014, ifølge NRK.

Wrong er svært kritisk til hvordan vestlige land svelger historien om Rwanda som en suksess.

– Det er utrolig naivt av vestlige regjeringer å la seg imponere, sier hun.

Forfatteren er også oppgitt over hvor lite verden bryr seg om drapet på Karegeya.

– Når Saudi-Arabia drepte journalisten Jamal Khashoggi i Tyrkia eller Russland forgiftet den avhoppede agenten Sergej Skripal i Storbritannia, ble det stort oppstyr. Men når Rwanda gjør det, sier man ingenting, sier Wrong.

Statssekretær i Utenriksdepartementet Jens Frølich Holte (H) skriver i en e-post til Forsvarets forum at Rwanda berømmes for å bidra til stabilitet, samt sin betydelige økonomiske og sosiale fremgang, men avviser at regjeringen har et ensidig bilde av landet.

– Norge har tatt opp vår bekymring for utviklingen når det gjelder politiske og sivile rettigheter, inkludert ytringsfrihet, skriver Holte.

Brutale henrettelser

Etter at Museveni kom til makten i Uganda, ble Karegeya en av hans etterretningssjefer. Fra huset sitt i den ugandiske hovedstaden Kampala hjalp han RPFs geriljakrig i Rwanda. I boka beskriver mange av Wrongs kilder brutaliteten til Kagame på denne tiden.

Også mot sine egne. Under geriljakrigen i Uganda, hadde Kagame ansvar for kontraetterretning, noe som førte til at han fikk kallenavnet Pilato, etter Pontius Pilatus, den romerske prefekten som dømte Jesus til korsfestelse. Mulige overløpere ble det gjort kort prosess med.

Det ble gravd et hull i bakken, og den mistenkte måtte knele foran gropen. Så fikk vedkommende et slag i bakhodet med en hakke. Offeret dør momentant og faller forover ned i hullet. Henrettelsesmetoden hadde to fordeler i en geriljakrig i jungelen: Den lager ikke mye lyd og man sløser ikke bort ammunisjon.

Tidligere geriljasoldater beskriver Kagame som lite sentimental når det gjaldt andres liv. Under et møte i huset til Karegeya i Kampala, skal Kagame ha sagt til vertens mor: «Hvis folk får vite at vi møtes her, kommer jeg til å drepe deg.»

Etter at Kagame kom til makten i Rwanda, ble Karegeya en av hans mest betrodde menn. Da Rwanda invaderte Den demokratiske republikken Kongo to ganger på 1990-tallet, var Karegeya sentral. Han ledet den såkalte «Kongo-desken», et system for å smugle ut Kongos naturressurser og selge dem videre fra Rwanda: gull, diamanter, tømmer og koltan.

Men på et tidspunkt kom Karegeya i unåde. Han mistet jobben, ble arrestert og dømt til 18 måneder i fengsel. Da han slapp fri, advarte en venn i militæret ham om at ville bli drept hvis han ble værende i Rwanda. En kamerat kjørte Karegeya til den ugandiske grensen, der han tok seg over grensen til fots.

Karegeya har senere fortalt at han kranglet med Kagame når det gjaldt invasjonen av Kongo i 1998, drapene på journalister og Rwandas manglende respekt for innbyggernes rettigheter.

Norsk diplomatvenn

Arild Øyen, den norske diplomaten som fikk Joshua French ut av fengsel i Kongo, kjente Karegeya godt. Han beskriver en mann med svært høy selvtillit. Ifølge Øyen fortalte Karegeya at han rømte til Uganda mens Kagame var på besøk i samme land, som en demonstrasjon på at han var sluere og smartere enn den rwandiske presidenten.

Øyen møtte Karegeya første gang i 1999, da han var Norges ambassadør til Uganda, med sideakkreditering til Rwanda. Under et besøk i Kigali, bodde han på Hotel Milles Collines, kjent fra filmen «Hotel Rwanda». Øyen hadde blitt tipset om at Karegeya var en mann som det var verdt å prate med, så han ringte.

«Er det du som er venn med presidenten?» spurte spionsjefen over telefonen. Han mente Ugandas president, som Øyen kjente godt.

«Skal vi møtes?», spurte Øyen.

«Ja, jeg er nede i resepsjonen», svarte Karegeya.

– Der står Patrick med et bredt glis. Han drar meg mot utgangen, skjøv en Kalasjnikov til side og dyttet meg inn i baksetet, forteller Øyen.

Han fikk aldri noen forklaring på hvorfor Karegeya var på Hotel Milles Collines, men han ble tatt med på en kafé, der de satt og pratet en stund.

Fellen

I Sør-Afrika fikk Karegeya en stund beskyttelse av sikkerhetstjenesten, men valgte selv å slutte å leve under konstant oppsyn.

– Han fortalte meg at han ikke holdt det ut. Jeg tror at han hadde for mye selvtillit. Han visste hvordan Kagame jobber. Hadde lite respekt for ham og trodde at han selv var smartere, sier Wrong.

Rwanda la mye arbeid i overtale folk i kretsen rundt Karegeya til å ta livet av avhopperen. Til slutt fant de en person som var villig til å være Karegeyas judas. Apollo Gafaranga var en ung og flashy forretningsmann fra Kigali. Han kjørte en Porsche Cayenne, gikk i dyre klær og oppførte seg som en playboy.

Karegeya kjente han fra tiden som etterretningssjef. Da hadde Gafaranga vært en nyttig informant, som fortalte Karegeya hvem i hovedstadens forretningsmiljø som kritiserte myndighetene. Etter at Karegeya dro i eksil, fortsatte Gafaranga å fore sin gamle venn med informasjon, og besøkte ham flere ganger i Johannesburg.

Julen 2013 kom Gafaranga på et av sine besøk. Han fortalte Karegeya at han ikke kunne bo hjemme hos ham, fordi han skulle møte flere noen forretningsforbindelser. Han ba i stedet Karegeya bestille rom til ham på Michelangelo Towers.

Nøyaktig hvordan drapet skjedde er uklart. Nyttårsaften ble Karegeya lurt opp på hotellrommet til Gafaranga. Den åpnede vinflasken som ble funnet på rommet ble antagelig drukket av Karegeya, siden Gafaranga er muslim. Vennene til Karegeya har spekulert i om det kan ha vært sløvende midler i vinen, som gjorde det lettere å kvele ham etterpå.

Tre personer som bodde på rommet rett over gangen forlot både hotellet og Sør-Afrika i løpet av kvelden 31. desember. De ble hentet av en bil med diplomatskilter som tilhørte Burundi, før de fløy ut av landet. Gafaranga fløy til Kigali morgenen etter.

Drapet på Karegeya er ikke oppklart. Rwanda nekter for å ha noe med forbrytelsen å gjøre. Vennene og familien hans er derimot ikke i tvil om at det er regimet i Kigali som står bak.

Karegya selv begynte å bli nervøs mot slutten. Øyen, som da var Norges ambassadør til Algerie, snakket med ham bare noen dager før han ble drept.

– Han trengte hjelp. Han ville at jeg skulle hjelpe ham å komme til Algerie, sier Øyen.

Karegeya valgte likevel å leve uten beskyttelse. Da en venn sa at han burde være mer skeptisk til Gafaranga, svarte Karegeya med en linje fra en rwandisk sang: «Du vet aldri hvem som kommer til å drepe deg.»