I frontlinjen mot pandemien: – Drev feltsykehus i Kabul

Krevende, spennende og utfordrende, er det tre ordene styrkesjef Therese Killi Hansen bruker for å betegne de seks månedene hun nettopp har gjennomført i Afghanistan. Hun tar seg litt tid under medaljeseremonien til Forsvarets forum mellom hjemmehelter, generaler og stortingsrepresentanter.

Killi Hansen har vært styrkesjef for den første rotasjonen av norsk medisinsk- og ledelsespersonell som drifter feltsykehuset ved flyplassen i Kabul (HKIA). Oppdraget går over 18 måneder og den første kontingenten dro ned i vår.

– Etter planen skulle dere drive et traumesykehus, noe som er krevende nok i seg selv. I tillegg har dere drevet med smittevern og behandling av pasienter med Covid-19. Dere har ikke fått leave (permisjon, journ.anm.), og velferdstilbud har vært stengt, sa statssekretær Tone Skogen i sin tale til soldatene, og fortsatte.

– Men den kirurgiske beredskapen har dere opprettholdt gjennom hele oppdraget. Dere har behandlet traumepasienter og reddet liv, sa Skogen, og la til at kontigenten har vært krevende på alle plan.

Hun takket dem for et særdeles vel utført oppdrag.

Knapt sett traumepasienter

De skulle ta over driften av feltsykehuset 1. april. Bare to uker i forveien innførte statsminister Erna Solberg de strengeste tiltakene i Norge i fredstid. Dermed ble det veldig annerledes enn de så for seg:

– I utgangspunktet skulle vi ned å drive et rolle 2-sykehus i Nato-forstand og drive med skadebegrensende kirurgi, og det har vi også gjort, men i svært liten grad. Vi har jo knapt nok hatt traumepasienter, sier Christian Medby, som er Senior medical officer til Forsvarets forum.

Det sier også sjef for Forsvarets sanitet, generalmajor Jon Gerhard Reichelt.

– Det endret seg en god del, vi fikk en pandemi på kjøpet. Når man først har meldt inn en avdeling til et sånt oppdrag, er jo det både en politisk dimensjon og en militær dimensjon, så man kan ikke trekke seg igjen og si at det ikke passer, forklarer han.

Før bidraget skulle reise, ble de først satt to uker i hjemmekarantene og så en uke i isolasjon. Pandemisituasjonen var fortsatt i de innledende fasene, og det var rift om ressursene.

– Da vi kom ned til sykehuset og fikk oversikt over hva vi hadde av smittemateriell, så begynte vi å bestille opp. Det var ikke så enkelt å få tak i det fra Norge, for Forsvaret har ikke lagret så mye smittevernmateriell på sine lager og sykehusene hadde jo behov for sitt, sier Killi Hansen.

De fikk tilført mer personell underveis, sier hun. Fra starten var de 26 personer, men ble etter hvert 36.

Internasjonal dugnad

USA var en nyttig samarbeidspartner når det gjaldt utfordringene med materiell. De sendte det norske teamet 30.000 smittevernfrakker.

– Vi er veldig imponert over amerikansk logistikk. Fra de bestemte seg for at vi trenger smittevernutstyr, til det på en måte bare ramlet inn 40 konteinere, gikk det veldig kort tid, sier Medby.

Soldatene opplever en slags internasjonal dugnad til sykehuset i Kabul. Britene bidro med koblinger til uttak som settes i veggen for å gi pasientene oksygen. De hadde bare 10 slike koblinger og trengte 100. De fikk de av britene.

– Det var vanskelig å få tak i, for hele verden trengte plutselig det, sier de to.

Tsjekkia stilte med testmateriell, Australia med PCR-maskinen som kan påvise viruset.

Strenge begrensninger og smitteutbrudd

Selv om det var livreddende traumebehandling de ble sendt til Afghanistan for å bidra med, ble det lite av det. Rett før de dro inngikk Taliban og USA en avtale som la en demper på voldshandlingene. 29. februar signerte de to partene avtalen, som innebærer at USA skal trekke flere tusen soldater ut av Afghanistan.

– I hele den perioden vi har vært her, så har det vært svært lite angrep på Nato og amerikanske styrker, sier Medby.

En annen faktor som gjorde at traumebehandlingen ble redusert, var veldig høy terskel for å ta inn afghanske skadde. Dersom en afghaner skulle behandles inne i leiren, skulle det besluttes på tostjernes generalnivå.

Til tider var anslagsvis 50-60 prosent av befolkningen i Kabul smittet av koronaviruset. Derfor måtte også lokalt ansatte være inne på leir hele tiden.

– Så leiren var nesten hermetisk lukket?

– Det var et forsøk på å lukke den hermetisk. Andre leirer ble jo hermetisk lukket. Men fordi denne har en flyplass, er det ikke mulig å lukke den fullstendig, sier Medby.

Nasjoner som skal sende inn personell til andre steder i Afghanistan, bruker gjerne leiren i Kabul som transittleir. Dermed ble det også umulig å holde den hermetisk lukket.

Styrkesjef Killi Hansen trekker frem et eksempel på hvordantransitten kunne gjøre det utfordrende: En nasjon skulle etter planen innom leiren i fire timer før de skulle hjem. Men luftrommet ble stengt, og de måtte være der i 30 dager. De mente at de ikke hadde Covid-19 blant sine folk og isolerte seg selv i en bygning de fikk tildelt.

– Enden på visa var at de var smittet og smittet ned hele kontigenten sin, sier Killi Hansen.

Så fikk en av soldatene i denne gruppen blindtarmbetennelse og måtte på sykehuset. Soldaten testet negativt for koronaviruset, men tolkene hans brakte viruset inn på sykehuset.

– Vi hadde totalt sett elleve norske som var smittet under kontingenten. På det verste var vi ti stykker som var i isolasjon, sier Medby. Han og Killi Hansen nikker til hverandre og slår fast at det var en krevende periode.

– Det var 14 dager som var litt rufsete, sier Killi Hansen.

107 dager i isolasjon

De behandlet Nato-personell og personell fra koalisjonsstyrkene. I leiren er det cirka 4000 mennesker, i tillegg skal det norske bidraget være sykehus for alle basene i nærheten av Kabul. Det innebærer potensielt over 40.000 pasienter.

På det verste hadde de 600 av de 4000 menneskene i leiren i karantene. Og over 200 var i isolasjon.

– Disse skulle ha mat, klær skulle vaskes og sengetøy. Det er så mye logistikk, sier Killi Hansen. Fordi de skulle være innestengt var det noen andre som måtte løse de oppgavene.

– Alle fikk medisinsk test og sjekk hver dag. Det er ikke sånn som i Norge at du drar hjem og blir der til symptomene er over, sier styrkesjefen.

Man måtte ha to negative tester for å slippe ut av isolasjonen.

– Med den konsekvensen at vi hadde noen som satt så lenge som 107 dager i isolasjon.

– Fordi testene viste positivt?

– De var fortsatt positive, bekrefter Medby.

Selv om man tester positivt, er man ikke nødvendigvis smittsom. I slutten av juli ble det endret til at de som fikk påvist smitte satt i isolasjon i 21 dager.

Hjemmeheltene

Kontingenten tok over feltsykehuset to uker etter at statsminister Erna Solberg i mars innførte de strengeste restriksjonene i Norge i fredstid. Under medaljeseremonien var det flere barn av soldatene som mottok hjemmeheltmedaljen. Killi Hansen tror likevel at det var de med foreldre i risikogruppen som følte det mest krevende å dra fra Norge i en så uvanlig situasjon.

– Da vi kom til Afghanistan lå fortsatt alt av kommunikasjonsmateriellet igjen i Nederland. Så vi hadde ikke internett da vi kom dit. Det slet personellet med. De fikk ikke tatt kontakt med sine pårørende, sier styrkesjefen.

Det slutter Medby seg til:

– Det var helt klart en ekstra belastning med at det var mye usikkerhet rundt hva som skjedde i Norge og hvordan det gikk med de der.

Ingen «leave»

Selv om planen var at de som var i Afghanistan i seks måneder skulle ha to «leave»-perioder, skjønte de allerede før de dro at det ikke kom til å skje.

– Amerikanerne vi tok over for, fikk heller ikke lov til å dra hjem. Så de ble stående i to til tre måneder lenger, fordi helsepersonell ikke fikk lov til å dra fra leir, sier styrkesjefen.

For nordmennenes del ble det nesten umulig å gjennomføre hjemreiser fordi de som skulle hjem først måtte ha ti dager karantene i Norge og så 14 dager skjerming før de kunne dra tilbake til Kabul. Det var dermed bare et par stykker med spesielle behov som fikk dra hjem.

Strenge regler i hverdagen

De norske soldatene måtte gå med munnbind på konstant, med mindre de var på sitt eget rom, og holde to meters avstand. De måtte minimere nærkontakt og holde seg i kohorter.

– Egentlig alt som var hyggelig og sosialt var forbudt, sier Medby.

– Nå har dere vært der i seks måneder, ikke fått dra hjem og hatt ganske strenge retningslinjer for liv og røre. Hvordan er det å komme hjem?

– Det er godt, sier de to.

Likevel sier de at det er flere som kunne tenkt seg å dra ned på et slikt oppdrag igjen. Skryten for jobben de har gjort, har vært motiverende, sier Killi Hansen.

– På folkene våre ser du at det er et mangfold både i alder og bakgrunn. Og den blandingen av høy kompetanse – det er folk her med 30 års erfaring i feltet sitt – og norsk dugnadsånd og pragmatiske løsninger, har gjort at de har berget seg godt gjennom dette, sier sjefen for Forsvarets sanitet, Jon Reichelt.

Han sier Nato og andre har meldt tilbake at de er imponert over innsatsen til det norske bidraget.

– Men de har fått tøyd seg veldig.

Killi Hansen og Medby sier at oppdraget har vært helt spesielt.

– Vi har vært med på en historisk begivenhet i verden. Det har ikke skjedd noe lignende siden spanskesyken, sier Medby.

Killi Hansen sier at det er rart å se folk på gaten i Oslo med munnbind, da tenker hun automatisk at hun har glemt sitt eget.

– Jeg får litt klump i magen fordi jeg har glemt det.