Kjenner krigens beist

Kona vet hvor konvolutten er. På utsiden står det «Åpnes ved død». Inne i den ligger testamentet hans. 

De åpner en god flaske rødvin og takker hverandre for alt som har vært. Dagen etter reiser han ut for å tjenestegjøre i krig. 

– De gangene jeg har vært på vei til Afghanistan eller Irak og visst at jeg skulle til noe farlig, da har vi tatt farvel når jeg har dratt, forteller Terje Bruøygard. 

– Da blir det lettere. 

Det er en en påkjenning, selvsagt, å si farvel til dem du elsker, i visshet om at det kan være siste gang du ser dem. Men det er en større påkjenning ikke å gjøre det. 

Når Bruøygard skal ta beslutninger i en kampsituasjon, kan han ikke tenke på alt han ikke fikk sagt og gjort hjemme. Hodet må være klart. 

– Blir du lei deg da, når dere tar farvel? 

 – Selvfølgelig. Jeg blir lei meg når jeg snakker om det nå. 

Pendler til sjefsjobb i nord

Bruøygard tar imot Forsvarets forum på Bardufoss, hvor han siden 15. august har hatt sin arbeidsplass, da han tiltrådte som sjef for Brigade Nord. Han er fast bosatt på Hamar og pendler opp og ned hver uke. 

Bruøygard kom fra stillingen som sjef for planseksjonen ved Forsvarets operative hovedkvarter. Brigade Nord består av ni bataljoner, deriblant Telemark bataljon, hvor han har tjenestegjort i store deler av sin karriere.

Fra sin tid i bataljonen har Bruøygard tre opphold i henholdsvis Afghanistan og Irak, hvor han har ledet både norske og irakiske styrker i kamp. 

Det er før disse turene han har tatt farvel med familien sin. 

Utenlandsoppholdet som har definert ham mest, var da han var i Irak i 2017. Der var Bruøygard med på å frigjøre landet fra den militante islamistgruppen IS. 

– Jeg var med som del av en irakisk brigade da de slo IS militært. Da frigjorde vi landsby etter landsby, frigjorde folk som hadde vært okkupert i to år, i et helvetes regime. Måten de sto med flagg i gatene og klappet og jublet på da vi kom kjørende inn, det var en følelse som er så sterk at...

Da IS ble slått militært, var det kun én vestlig styrke som var der, og det var den norske, forteller Bruøygard. 

– Der fikk jeg på en måte stadfestet, sementert og definert hva det egentlig er vi holder på med. 

Rådgiver for irakiske sikkerhetsstyrker

Han har aldri sett så mye voldsbruk noe sted som på den turen til Irak. Mandatet hans var å rådgi irakiske sikkerhetsstyrker, som en del av dem. Altså var jobben hans i utgangspunktet ikke å slåss, som han kaller det. 

– Det var som i en krigsfilm, og det å stå på utsiden av en by og se på den irakiske brigadesjefen og si at «nå får du gå inn...»

– Ti tusen irakiske soldater gikk inn med stridsvogner, fly – det var helt surrealistisk. 

Han visste at irakerne kom til å ta tap, for IS sto i sterke stillinger. I forkant var han usikker på om hvorvidt irakerne kom til å gi seg om de tok tap. Det hadde han ikke trengt å være. 

– De første ble drept en halvtime etter at de startet angrepet, og jeg tror de mistet 13 stykker de første dagene. Men de hadde viljen. De skulle ha tilbake sitt eget land. 

Han husker at de sto utenfor en by de skulle gå inn i. Den ene militssjefen pekte på et hus og sa: 

«Det huset er mitt. Jeg mistet det for to og et halvt år siden, og siden har det bodd IS-folk der. Huset skal jeg ta tilbake».

Det klarte han. Bruøygard besøkte ham senere der. 

– Det var sterkt altså. 

– Det kommer sjelden noe godt ut av maktbruk, voldsbruk og krig, men noen ganger er alternativet verre. 

Han har aldri vært fremmed for å ty til vol for å forsvare det han tror på og er glad i. På barneskolen kunne han godt finne på å fyre opp til slåsskamp hvis noen i klassen hans ble mobbet. 

– Jeg har det i meg at jeg er villig til å bruke vold for en gruppe innenfor definerte rammer. Jeg har aldri vært en bølle, men jeg har alltid tenkt at jeg har vært villig til å forsvare det som har vært viktig for meg. 

Stoltheten i å løse oppdrag

Selve motivasjonen hans for å tjenestegjøre i krig har aldri vært de politiske resultatene av krigen. 

– Min motivasjon i Telemark bataljon var å bygge avdelinger som var så bra og så godt forberedt at vi kunne bidra i en konflikt hvor som helst i verden. Stoltheten og æren lå, og ligger fortsatt i, å løse de oppdragene som nasjonen gir oss, sier han. 

At Taliban endte opp med å vinne i Afghanistan, er ikke et personlig nederlag, til tross for at han har tjenestegjort i landet to ganger. 

– Det jeg har vært med på der, er blant annet å bidra til at flere jenter har fått gå på skole og fått utdanning. Så er det noen annens beslutning som har ført til at krigen gikk gærent. Det var aldri min jobb. 

I dag skal han for første gang holde brigadesjefens time for tre av avdelingene har er sjef for. Der vil han blant annet løfte frem hva de er en del av, soldatene i brigaden. Bruøygard er hellig overbevist om viktigheten av å tørre å snakke om det som er ubehagelig. 

– Vi er en del av en verdensomspennende stormaktrivalisering. Noen mener at det er en rivalisering mellom Russland og USA, andre mener at den er mellom Russland og Nato, mellom Vesten og Østen, den frie verdensorden... Det er en ganske stor verdikamp egentlig, der demokratiet dessverre er på vikende front, sier han. 

– Vi er nå i fremste linje for å forsvare demokratiet. 

Stoiker av natur

I mars starter Nato-øvelsen Nordic Response, der brigade nord spiller en sentral rolle. Øvelsen har tidligere vært kalt Cold Response, og holdes hvert andre år i Norge. Årets navn markerer det som blir den første felles Nato-øvelsen for Norden. Tusenvis av norske og allierte soldater skal sammen trene på å forsvare Norden. 

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen har tidligere uttalt at det vil bli stor militær aktivitet både til lands, til havs og i luften. Bruøygard vet at Russland vil følge med på øvelsen, fordi de alltid gjør det. 

– Vi tror ikke at Russland tror at vi forbereder et angrep. En del av styrkene som er sendt til Ukraina, kommer fra både den norske og den finske grensen, så det er ganske tynt i rekkene på russisk side. 

– Det betyr at de er temmelig sikre på at Nato ikke er aggressive. Og det har Nato aldri vært heller. Det har vært signalisert siden etableringen at Nato er en forsvarsallianse. 

Om urolighetene vi nå ser i verden gjør ham bekymret? Ikke nevneverdig. 

– Jeg er av natur stoisist. Det betyr i utgangspunktet at jeg ikke er så bekymret for det jeg ikke kan gjøre noe med, men jeg er veldig opptatt av det jeg kan gjøre noe med, sier han. 

– Vi lever i et av verdens beste land. Vi har demokrati, fri vilje, vi kan elske hvem vi vil, velge den karrieren vi ønsker oss, og tro på hva vi vil. Den friheten er jeg villig til å kjempe for. Det ligger i roten av mitt profesjonsvalg.

Han observerer at det er krefter, sterke krefter, verden over som ikke liker vår måte å tenke på. 

– Både Xi Jinping og Putin har sagt at de ønsker seg en annen verdensorden. Vi ser politisk polarisering  – det er kjempeskummelt å se disse autoritære kreftene. Jeg tror ikke at de neste ti-tjue årene bli en «free ride». Jeg tror at vi må kjempe for det vi tror på. Vil du ikke kjempe for det, så mister du det. 

Det er nettopp derfor det er så viktig, mener at, at de som jobber i Forsvaret står opp om morgenen og tenker: «Hvordan kan jeg bidra til at Norge bidrar til at Nato bidrar til at den verden vi like å leve i forblir sånn, også for våre barn?»

– Det er ganske store tanker. 

En snever forsvarsdebatt

Forsvaret av Norge er ikke en sak for Forsvaret, men for Norge, mener han. Altfor lenge synes han at debatten om Norges forsvar har vært for snever. Den har handlet om hvordan vi skal forsvare Finnmark, uten at det har blitt snakket om hvordan resten av landet kan bli rammet av en eventuell krig. 

– Etter den kalde krigen var tanken om krig i Norge bortimot urealistisk, så vi sluttet å pusse opp tilfluktsrom, vi lot være å tenke på medisinsk logistikk for en store krise eller hvordan vi skal skru om samfunnet vårt i tilfelle krig. 

– Finnene har aldri sluppet totalforsvaret sitt. Jeg mener de har tilfluktsrom til noe sånt som 95 prosent av befolkningen. De har et mobiliserbart forsvar på 230.000 soldater og 900.000 i reserve. 

Han bruker krigen i Ukraina som eksempel. Der er det ikke kun ved grenseområdene at krigen merkes. 

– Også Lviv blir rammet av missiler. Energi blir borte, sivile blir drept. Mitt poeng har lenge vært at for å unngå krig er det beste å forberede seg på krig. Da er vi mer robust som samfunn. 

Han understreker at Norge har blåst liv i totalforsvaret de siste ti-tolv årene, men langt fra tilstrekkelig. 

– Det er på en måte litt søtt og litt godt. Vi i Norge er nok salige naive. 

Han mener det er en folkelig oppfatning at det ikke er noen krise om ikke vårt eget forsvar er solid nok, fordi «Nato kommer jo». 

– Hvem er Nato? Vi er Nato. Skal vi virkelig, som en velutdannet, oppegående nasjon, mene at rumenere, portugisere og amerikanere skal komme til Finnmark og slåss når ikke vi vil det selv? Det er ingen andre i Nato som er bedre enn oss til å slåss i Norge. 

– Når det er sagt, har jeg veldig troen på utviklingen som Nato har gjort. Nå er det nyt planer, nye styrkemodeller og krav til nasjonene. Det er litt giv, og det føles meningsfylt å få være med på dette løftet. 

Denne dagen i Bardufoss, under brigadesjefens time, er det flere som benytter anledningen til å ta opp sine bekymringer rundt personell med Bruøygard. De har få og klarer i for liten grad å holde på folk over lengre tid. Bruøygard er enig i at tilstrekkelig med personell er en utfordring. 

– Problemet er ikke dem vi har, men dem vi ikke har, sier han. 

– Vi har for lite mennesker, for lite utstyr og for lite utholdenhet. Og antakelig har vi for lite kampkraft også. Vi har masse dyktige mennesker, men vi mangler også mange. 

Han forsikrer om at Forsvaret og Hæren allerede har begynt å jobbe med disse utfordringene. 

– Vi utdanner 300 lagførere og vi øker kvotene på Krigsskolen og Stabsskolen. Vi begynner å med folket. Så er det egentlig bare å fylle på krigslagrene våre, og det er lettere sagt enn gjort, for det tar lang tid. 

Eventyrlysten

Bruøygard har en lang, og ikke minst variert, karriere. Han har hatt en rekke stillinger i ulike avdelinger i både Forsvaret og Hæren, og han har også vært innom Forsvarsdepartementet. 

I tillegg har han hatt flere opphold i USA, hvor han blant annet har undervist ved US Marine Corps Command and Staff College i Quantico i delstaten Virginia. 

Han er drevet av en eventyrlyst, som han heldigvis deler med sin kone. De to har vært sammen i 30 år, snart gift i 25 av dem. Sammen har de to sønner, som begge har flyttet hjemmefra. De ble foreldre tidlig, og det var et ønske fra dem begge. 

Lise har aldri nølt når muligheten har bydd seg for et spennende skifte i livet, selv om det har betydd at hun har måttet si opp jobber og flyttt fra venner og familie. 

– Vi elsker å treffe nye mennesker og å møte et internasjonalt miljø, sier han. 

– Vi liker mennesker, og vi liker eventyr. 

– Er det ikke tøft å måtte starte på nytt hver gang? 

 – Jo, men vi er litt u-norske. Vi er de som banker på hos naboen og sier: «Hei! Vi har akkurat flyttet hit. Vil dere komme over på en kaffe?»

Nå skal de ha base på Hamar, i alle fall en stund. 

– Du er ikke trygghetssøkende? 

– For min del er det trygghet å ha en fast jobb. Og så ligger nok tryggheten min, styrken min, i kona og barna mine. Og i kontaktnettverket mitt med familie og venner. 

Han forteller om da han var i Irak og jobbet tett sammen med en fra USA og en fra Danmark. Sammen tok de mange beslutninger. Da de kom hjem til hvert sitt respektive hjemland, nevnte amerikanskere at de tre faktisk aldri hadde fått debriefet sammen. 

Bruøygard inviterte de to til Norge, og to uker senere var de samlet på Elverum. Amerikaneren hadde også med seg kona. 

– Fra fredag til søndag var vi sammen. Vi spiste og frakk, gikk turer og debriefet som familie, sier han. 

– Vi har fått venner for livet. 

– Du må ha litt tid

Han nevner også en episode med en av naboene sine. Bruøygard var kommet hjem fra Afghanistan, og de to kom i snakk. 

«Det har vært litt bustete der nede? Men du satt kanskje mest på kontor?» spurte naboen. 

«Njæ, det var liksom jeg som ledet det der nede...» svarte Bruøygard.

Naboen spurte hvordan det hadde vært, hvorpå Bruøygard sa at det kunne han gjerne fortelle om, hvis naboen hadde en time og ville bli med inn på en kaffekopp. Naboen ble med inn. 

– Dagen etter kom det en blomsterbukett med «Takk for innsatsen», forteller Bruøygard. 

Han er tydelig berørt når han forteller om dette. 

– Skal du først snakke om det, må du ha litt tid, sier han. 

– Du må ha litt tid. 

Selv har han stort sett håndtert dem godt opplevelsene hans fra krig. Det var likevel én opplevelse som krevde særlig mye av ham i månedene etterpå. 

Han er i Afghanistan under et oppdrag der Bruøygard og hans tropp skal forsvare en landsby mot Taliban. Han går ikke inn i alle detaljene han forteller, men han tar altså en beslutning om å angripe Taliban med helikopter, der åtte av Talibans menn blir drept. Noen dager senere dreper Taliban åtte fra landsbyen landsbyråd, som hevn. 

– Da tenkte jeg lenge på at det var åtte gamle, gode afghanere som hadde mistet livet på grunn av min beslutning. Noen måneder tok det, da dette var det første jeg tenkte på da jeg sto opp, og det siste jeg tenkte på før jeg la meg. 

Etter mange samtaler med både familie, venner og kolleger landet han til slutt i at han hadde ansvar for sine handlinger. Taliban sine handlinger måtte Taliban stå til ansvar for. 

– Men idet du er herre over liv og død, skal du ha et godt fundament å stå på. Hvis ikke kan det bli rotete etterpå, sier han. 

– Å ha et godt nettverk du kan snakke med, det er viktig for å bevare god mental helse. 

Han har opplevd at huset han har oppholdt seg i, har blitt bombet, riktignok ved en feil. Han har hatt kuler flyvende rundt seg og han har vært i områder i Irak med så mange miner at han knapt har visst hvor han kan plassere beina. 

– Jeg tror jeg har vært nærmere døden enn det jeg liker å tenke, sier han. 

– Vi fant så mange veibomber som var aktivert i Irak at det var nesten til å spille deg tullerusk. Det var død og fordervelse overlat. 

– Lise, er hun redd for deg når du er ute? 

– Ja, ja, ja. Kjemperedd. Spesielt når hun vet at det kriges mye. 

Nærmest døden i Norge

Den ene av gangene Bruøygard har vært nær å miste livet, var han på øvelse i Norge. Det var vinter, stjerneklart og minusgrader. Han var troppssjef for en stridsvogntropp og hadde kjørt troppen sin ut på et myrdrag. Selv hadde han kjørt vognen tilbake, før han la av gårde til fots inn i skogen for å møte tropen der han hadde satt dem av. 

Så går han gjennom isen. 

Vannet er iskaldt. Bruøygard forsøker å komme seg opp, men isen sprekker opp. 

Han vet at han bare har krefter til et forsøk til. Ingen i troppen regner med at han skal være tilbake før det har gått en halvtime. Han er alene. 

På andre forsøk kommer han seg opp. Det er så kaldt at klærne fryser fast i kroppen. Klissvåt, i minusgrader, går han til fots gjennom skogen til han møter på troppen sin. 

Han husker ikke mer før han våkner opp i en sovepose. 

– Det var kaldt, altså. 

Han kaller seg selv en god miks av kriger og akademiker. 

– Så høres nok begge deler pretensiøst ut, men jeg liker å lese, og jeg liker den praktiske utførelsen. 

Når han står og føler på usikkerheten, ser volden, føler på frykten og tenker at: «Dette er akkurat det teorien sier at jeg skal føle», for så å ta beslutninger basert på det han vet – da får han Nirvana-følelsen. 

– Jeg er glad jeg er såpass gammel, erfaren og belest at jeg kjenner krigens beist. Jeg kjenner det igjen og jeg behersker det. I Irak ble jeg beskutt av fiendtlige våpen og bombekastere, men vet du hva? Jeg ble ikke nevneverdig stresset. 

Det er kanskje den største usikkerheten for yrkesmilitære, mener han: «Hvordan vil jeg fungere i krig?»

– Men det er ofte sånn at hvis du fungerer i fred, sier Terje Bruøygard: 

– Da fungerer du i krig også.