Helikopterpiloten takker av etter 47 år 

I strålende sol og sommervær trasker snart pensjonerte kommandersersjant Esben Melby rundt på kjente stier som vekker mange minner. Det er gått 47 år og denne junidagen er han for første gang tilbake der alt startet. 

– Jeg husker godt at jeg stod på trappa på kaserna, og så bilen til mor og far forsvinne opp veien der. Da forstod jeg at nå var jeg alene, nå var det bare meg, forteller han til Forsvarets forum. 

28. juni 1977, 16 og et halvt år gammel flyttet Melby fra Lakselv i Finnmark til Halden for å gå Forsvarets gymnas.

Han forteller om et godt samhold blant elevene, undervisning på lørdager og opplesning av refselsesordrer ved oppstilling. Han minnes spesielt den gode maten de fikk, og medelever som brøt seg inn på kjøkkenet om natten, for en matbit etter en tur på byen. 

Flyskolen 

Ved å ta Forsvarets gymnas på den tiden, pliktet studentene seg til å søke befalsskole etterpå. 

– Dersom jeg ikke klarte å konkurrere meg inn der jeg hadde søkt kunne Hærstaben sende meg til en av deres befalsskoler, sier han. 

– Det var ikke jeg interessert i, jeg ville til Luftforsvaret, legger han til. 

Etter å ha fullført gymnaset på bare to år gikk ting raskt for den unge rekrutten. Først luftforsvarets befalsskole i Stavern, deretter plikttjeneste på Bardufoss flystasjon og hos 339 skvadronen forelsket han seg i helikoptre.

– Lysten min kom for alvor da jeg fikk prøvd meg hos 339-skvadronen og Bell-helikoptrene. Jeg visste at det var knallhardt å komme inn på flyskolen, så jeg tenkte egentlig at jeg ikke hadde sjans, forteller han. 

– Jeg hadde en skeptisk holdning til det hele, legger han til. 

Det var derfor ingen selvfølge at det var helikopterpilot han skulle bli. 

– En dag kalte sjefen meg inn på kontoret hans og «beordret» meg til å søke. Han hadde til og med begynt å fylle ut søknadene for meg, sier han og ler litt. 

Tordentalen 

Melby trosser egen tvil og søker, han stryker kun på én flyprøve og på sin 21-årsdag blir han tatt opp på flyskolen. I 1983 uteksamineres han fra den amerikanske militærbasen Fort Rucker i Alabama.

På sin første flytur som nyutdannet helikopterpilot får han en tankevekker. Han hadde akkurat blitt utsjekket på UH-1B helikopter, eller Bell 204 og fikk lov å slippe seg litt løs på egen hånd. 

– Det var under en vinterøvelse og jeg fikk lov å fly med passasjerer og gjøre noen oppdrag. Men så ble jeg litt for ivrig, da, og fløy rett i en tretopp, så noen antenner på nesa av helikopteret knakk, forteller han. 

Det gikk bra med den nyutdannede piloten, men han ble igjen beordret inn på sjefens kontor. 

– Der fikk jeg meg en god, gammeldags omgang kjeft, en skikkelig tordentale. Hendelsen satt en støkk i meg, det var en ordentlig tankevekker og jeg innså at jeg måtte tenke annerledes, forteller han.

En annen tid 

– En ting jeg noen ganger ser tilbake på er dette med ivaretakelse av personell. I 1977 var ikke Forsvaret noe gode på det, sier Melby. 

Han forteller om en av elevene på skolen som omkom i en fallskjermulykke på Rygge. Han fikk beskjeden på en søndag ettermiddag mens han selv satt som vakt som vaktkommandør. 

Han ringte selv til skoleledelsen for å informere om dødsfallet, og fikk til svar at det skulle håndteres neste dag. 

– Hadde det skjedd i dag, så hadde man trykket på alle de store røde knappene. Men man gjorde ikke det den gangen, det fantes ingen prosedyre på hvordan man skulle håndtere det, forteller Melby. 

Han legger til at enkeltpersoner i skoleledelsen var derimot mer opptatt av å refse folk. 

– Selv fikk jeg refs, 75 kroner i bot og subsidiært tre dagers vaktarrest for ikke å ha stått opp til reveljesignalet på en søndag, forteller han. 

Lynvisitten over russegrensa 

Oppdragene har vært mange og kontrastene store for Melby. Om bord i helikopteret har han hatt alt fra kongefamilien, høytstående sovjetiske militære ledere, statsministere og krigshelter. 

Han har fløyet ambulansehelikopter, ledet og utført redningsarbeid fra luften og hatt operasjoner ved større og mindre ulykker. 

Melby forteller med iver da han fløy et par kilometer for langt innover russegrensa i Finnmark ved et uhell, med både politimester og grensekommissær ombord. 

– Jeg husker jeg plutselig kunne se de røde og grønne grensestolpene til russerne på feil side av helikopteret. Og der skulle de jo ikke være! Herregud, jeg tror ikke jeg har fløyet så lavt i hele mitt liv tilbake til norsk side, forteller han. 

Liv og død 

Største del av karrieren har Melby tjenestegjort i Norge, men han har også et par internasjonale operasjoner bak seg. I 2011 var han stabssjef for Norges helikopterbidrag i Afghanistan (NAD). 

Et oppdrag han beskriver som utfordrende, fylt med mange sterke opplevelser og godt kameratskap blant de andre soldatene.  

Noen hendelser sitter sterkere i minnet enn andre. 

– Vi måtte ta en liv og død avgjørelse der nede, hvor jeg vet det gikk et liv tapt på bakgrunn av min beslutning. Avgjørelsen var godt forankret og jeg kunne ikke sette personellet vårt i fare, risikoen var altfor høy, forteller han. 

– Det kunne fort blitt en sånn hendelse man tenker for mye på i etterkant, men for meg er Afghanistan noe som er bak meg, det er ferdig prosessert. Samtidig kunne jeg heller aldri vært foruten de turene eller erfaringene jeg fikk der, legger han til.

Ikke minst fikk han bekreftet hvor godt vi har det i Norge. 

– Jeg stod på Gardermoen og husker at det var voldsomt uvant å se folk uten våpen. Men det jeg husker best var at landskapet var så grønt her. Jeg så frodige gressplener for første gang på mange måneder, forteller han. 

– Det var overveldende.  Jeg måtte faktisk ta inn de grønne plenflekkene i små porsjoner av gangen, bare for å bli vant igjen. Det tok en stund, sier han. 

Bardufoss 

Hele tjenestetiden har Melby hatt på Bardufoss flystasjon og han har vært med på det meste der. Omstillinger, navnebytter, sjefsutskiftninger og kjent på konsekvensene av dem. 

Stillingen som flytryggingsoffiser er den lengste sammenhengende stillingen han har hatt, en stilling han stod i, i elleve år. 

– De siste sju årene og fram til i dag har jeg vært i staben på luftvingen og jobbet med flyplassdrift, og har siden 1993 ved siden av alt annet, brukt mye tid på å sitte i ulike undersøkelseskommisjoner, forteller han. 

Melbys aller siste flytur var i 2009, hvor han la bak seg solide 5500 flytimer. 

– Nå har det heldigvis roa seg litt, men de første syv-åtte årene etter den siste flyturen, så savna jeg det å fly hver eneste dag. Jeg kunne tenke på det flere ganger om dagen. Savnet var stort, sier han. 

Gir seg ikke 

Forsvarets gymnas på Fredriksten er i dag blitt hotell, noe han synes passer han helt ypperlig. Sammen med kona Sølvi har de tatt turen for å gjøres stas på den kommende pensjonisten. 

Det var ingen tilfeldighet at reisemålet ble Halden. 

– Jeg tenker at når jeg våkner i morgen og er pensjonist her på kasernen min, på dagen for 47 år siden, da er ringen virkelig sluttet, sier han fornøyd. 

I dag er Melby trolig personen i Forsvaret med lengst tjenestetid og flest antall årsstriper på uniformen. Han har flere ganger fått lange, nysgjerrige blikk fra unge rekrutter. 

– Jeg har 15 stykker nå, så uniformen er jo helt sprengt, sier han. 

Men selv etter en så lang og tro tjeneste er han likevel klar på at det ikke er over for han og Forsvaret riktig ennå. Til høsten blir det nemlig pensjonistkontrakt. 

Karrieren i Forsvaret oppsummerer han slik: 

– Det er sikkert dager hvor jeg ikke har gledet meg like mye til å gå på jobb, men jeg har aldri gruet meg, sier Melby.

-- 

Forsvaret ønsker å svare på Melbys påstand om ivaretakelse av personell, og i en e-post til Forsvarets forum skriver pressevakt Aleksander Engborg Hage at Forsvaret ikke kjenner til den spesifikke hendelsen, men at de på generelt grunnlag kan si at ivaretakelse av ansatte og vernepliktige soldater har veldig høy prioritet. 

– I dag har Forsvaret gode prosedyrer for å håndtere slike hendelser, samtidig som vi alltid jobber for å lære av hva som har skjedd, slik at vi kan forhindre at lignende skjer igjen i fremtiden, skriver Hage.