To brødre, to historierTo brødre, to historierhttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/20161201OST_0631__.jpghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=393Freddy klarer seg bra, Lasse er fortsatt «i krigen.»

​​​​Fire brødre ble født i løpet av en femårsperiode på 60-tallet. Tre av dem dro ut i uten- landsoperasjoner for Forsvaret. 

I 23 år var en av brødrene ute på oppdrag hvert år.

– Det begynte med at jeg dro til Libanon i 1987, da jeg var 22 år. Så fulgte Lasse etter, forteller Freddy Bolle (51).

Lillebror Lasse Bolle (47) dro i 1988. Han ble der i tre kontingenter. Egentlig har han aldri helt kommet hjem. Verken fra Libanon eller de andre stedene han har vært.

– Sånn føles det, som om jeg fortsatt er der, i krigen. Om nettene, når marerittene står på som verst.

Han har diagnosen posttraumatisk stressli- delse (PTSD) og er ufør.

– Det rare er at jeg savner livet som soldat, hele tiden.

​Nesten ni av ti norske Libanon-veteraner har god, meget god eller utmerket helse i dag, ifølge en helseundersøkelse som ble lagt frem i høst. Det overrasket flere veteraner fra UNIFIL. Mange hadde nemlig en tøff tjeneste. 21 menn og kvinner mistet livet. En av to ble beskutt med håndvåpen, artilleri, rakettvåpen eller andre våpen. Og en av åtte har sannsynligvis en psykisk plage eller lidelse i dag, viser den samme undersøkelsen. I samfunnet for øvrig er tallet mellom 10 og 30 prosent.

UNIFIL-undersøkelsen ble utgitt i 2016, av Forsvarets sanitet, Institutt for militærpsykiatri og stressmestring, samt Institutt for militær epidemiologi.

Les UNIFIL-UNDERSØKELSEN HER

Lav forekomst. – Det er ikke så enkelt å sammenlikne resultatene med resten av den norske befolkningen, sier Jon Gerhard Reichelt, sjef for Institutt for militærpsykiatri og stressmestring (IMPS).

– Selv om mange har beskrevet seleksjonen til tjenesten i Libanon som mangelfull, var det en viss seleksjon. Man måtte ha gjennomført førstegangstjeneste og selv melde seg til tjeneste.

Han er en av ekspertene bak undersøkelsen og synes det er vanskelig å bedømme om antallet veteraner med psykisk lidelse er lavt eller høyt.

– Bare de antatt friskeste ble sendt ut, det kalles «healthy soldier effect». Da forventes en relativt lav forekomst av psykisk lidelse i ettertid. På den annen side ble mange av veteranene utsatt for såpass store påkjenninger at man må regne med en økt forekomst av psykisk lidelse i ettertid. Dersom begge deler stemmer, kan man kanskje vente at sykeligheten blant veteraner er på linje med resten av befolkningen. 

FREDDY: Alt begynte med barndommen, i følge Freddy Bolle.

– Vi brødrene konkurrerte hele tiden og var enormt spenningssøkende.

I Libanon ble utrykningsstyrken han var del av, angrepet med granater skutt fra panservogner. To norske soldater ble skadet.

– Det var kaotisk. To av dem jeg satt i kjøretøyet sammen med, fikk granatsjokk. En sliter fortsatt, forteller Freddy.

 

 

20161115OST_853720161115OST_8537http://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/20161115OST_8537.jpghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=121FREDDY BOLLE: – Måten vi bearbeidet på, var å drikke øl og prate. En del fikk nok i ettertid problemer som kunne vært unngått, sier Freddy Bolle.

​​

Granatsjokk var ordet man brukte for å beskrive akutte stressreaksjoner. Debrif var et ukjent begrep.

– Måten vi bearbeidet på, var å drikke øl og prate. En del fikk nok problemer i ettertid som kunne vært unngått.

Han bor i dag i Akershus med kone og to barn, eldstedattera har flyttet ut. I motsetning til lillebror Lasse nøyde Freddy seg med én tur til Libanon.

– Jeg ville prøve noe nytt, sier Freddy.

«Måten vi bearbeidet på, var å drikke øl og prate. En del fikk nok i ettertid problemer som kunne vært unngått»

Etter noen år hjemme bar det til Somalia, en av de mest krevende operasjonene han har vært i. En gang havnet eskortelaget
hans midt i en skuddveksling
mellom to klaner. 

– Folk lå skutt i gaten, andre løp, og mange skrek, forteller Freddy.

Han medgir at han bevisst har søkt de store utfordringene så ikke tilværelsen skulle kjennes «flat» eller uten mening. Derfor var det ikke vanskelig å takke ja til Forsvarets etterretningstjeneste da de sendte ham først til Bosnia og Kosovo på slutten av 1990-tallet, så til Afghanistan i 2002.

– Det er nok av «hårete historier», sier han og legger ikke skjul på at marginene var små, det kunne lett gått galt.

Freddys sjef i Etterretningstjenesten var lillebror Trond.

Trond Bolle, den yngste og mest erfarne av brødrene, ble drept av en veibombe i Afghanistan i 2010. Han utdannet seg til marinejeger.

– Siste gang jeg traff Trond før han dro til Afghanistan, fikk jeg en klem av ham, den første noen gang, forteller Freddy.

Tapet av Trond var tungt. Men også dette ville Freddy takle uten profesjonell hjelp.

– Jeg har aldri vært hos psykolog eller psykiater. Vil helst klare meg selv. Har generelt lite behov for å prate om tøffe opplevelser. Legger de i et «svart hull» langt bak i hukommelsen. Så langt har jeg jo klart meg bra.

 

 

20161125OST_048020161125OST_0480http://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/20161125OST_0480.jpghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=117LASSE BOLLE: – Der jeg bodde før, orket jeg ikke å ha fratrukne gardiner en gang. Det går litt bedre nå, men jeg må ha kontroll, sier Lasse Bolle.


​​LASSE: Lasse Bolle bor i Vestby, i et hus i enden av et åpent jorde. Et steinkast unna kan vi skimte granskog. Veteranen liker stillheten i landskapet. Men utsikten til trær som står tett i tett, kan være stressende. Han kan bli urolig for hva som skjuler seg.

– Der jeg bodde før, orket jeg ikke å ha fratrukne gardiner en gang. Det går litt bedre nå, men jeg må ha kontroll.

Fra første stund i Libanon var Lasse i skarpe situasjoner.

– Rakettene fløy over hodene våre, fra begge parter i konflikten, forteller han.

I underbevisstheten ligger alt fortsatt, selv om Lasse har problemer med å gjenkalle minnene. Men dette er sikkert, av alt han har opplevd, kunne én enkelt hendelse være tilstrekkelig til å gi psykiske senskader.

– Det er vanskelig å peke på en spesifikk situasjon. Jeg tror heller det er den konstante, årelange alarmberedskapen kroppen og hjernen var i, som har satt meg i den tilstanden jeg fortsatt ikke har kommet ut av.

Gire ned. – De psykiske plagene en veteran strever med skyldes ikke alltid én enkelt voldsom hendelse, men kan ofte være et resultat av å leve under vedvarende fare, forklarer sjefspsykiater Jon Gerhard Reichelt. Han har gitt ut «Håndbok i militærpsykiatri», der han beskriver plagene som konstante og årelange spenninger i kroppen.

​​– Vi ser det på soldatene. De kommer hjem med økt puls, det tar tid før den roer seg. Det er dumt hvis kropp og sinn er aktivert og du fortsetter å gjøre mye som passer med at du er gira. Jeg har sett folk dra rett fra internasjonale operasjoner til fjellklatring. De setter seg aldri ned. Da går heller ikke aktiveringen ned.

– Jeg prøver å instruere folk: «Reis på hytta, og kikk på solnedgangen i tre dager». Altså, ro deg aktivt ned. ​

 Kaoskontroll. Freddy Bolle mener det uforutsigbare livet i krigssoner har bidratt til at han har blitt god på å forberede seg mentalt.

Foran en stor utfordring som skal løses, tenker han gjennom ulike, potensielle scenarioer på forhånd.

– Jeg har alltid en plan A, B og C. Sånn blir jeg innstilt på å takle usikkerheten i det jeg går inn i.

Da han fikk trusler mot seg og familien fra ekstreme, norske islamister for noen år siden, bygget han om huset til et fort.

– Beskytterinstinktet og den militære bakgrunnen slo inn. Jeg forberedte familien, men heldigvis skjedde ingenting.

​Freddy Bolle

Freddy lærte også at han er god på å håndtere kaos. 

– I 1994 begynte jeg å jobbe med å hjelpe ungdommer som har fått en tøff start. Etter det siste oppdraget i Afganistan ville jeg bruke ressursene mine til det.

Sammen med to andre, deriblant broren Trond, startet han en privat barnevernsinstitusjon hvor han fortsatt jobber deltid. Der oppstår det stadig uforutsigbare situasjoner med frustrerte ungdommer som kan være utagerende.

– Jeg bruker ofte humor, det slår an. Det skal utrolig mye til for å få meg ut av balanse. Jeg har aldri eksplodert noen gang, sier Freddy.

– Jeg husker at du ble litt sint en gang for 22 år siden, det var vel sist det skjedde, skyter kona Eirin inn.

– Freddy er det mentalt sterkeste mennesket jeg vet om.

De har kjent hverandre siden tenårene.

Når han trenger å lade batteriene, liker han å ta med fiskestanga på fjellet, gjerne sammen med familien. I tillegg passer han på å skjerme seg fra å bli bombardert med inntrykk som vekker ubehagelige minner og assosiasjoner.

– Jeg unngår å se på TV-bilder fra krigen i Syria eller krigsfilmer.

Selv om Freddy har klart seg bra, er han opptatt av at han ikke er noe overmenneske.

Veteranforbundet Skadde i internasjonale operasjoner har samarbeidet med Forsvarets psykiatere om undersøkelsen. Etter en intensiv periode med jobbing, både i barnevernet og i utenlandsoperasjoner, ble han sykmeldt i åtte måneder. Det hadde blitt for lite hvile og for mye slitasje. Han var alltid i beredskap – uansett hvor han jobbet. Han og kona Eirin har også vært separert en periode. Freddy Bolle mener han selv fikk en liten midtlivskrise. Han forteller at han følte en tomhet i livet siden han ikke fikk dratt ut på nye oppdrag etter Afghanistan. Han takket nei til Tsjad og Irak på grunn av jobb i Norge. Men etter at broren Trond døde, ble de sammen igjen. 

– At Trond døde, var grunnen til at vi fant tilbake til hverandre.

Ville tilbake. Lasse Bolle var en dyktig soldat. Så god at Forsvaret, FN og Nato fortsatt hadde bruk for ham, igjen og igjen. Selv om tegnene på psykiske senskader var der tidlig, helt fra UNIFIL-tiden.

– Man blir en veldig god skuespiller, flink til å fremstå som velfungerende. Jeg var hos en psykolog etter en av turene til Libanon. En ung mann, som ikke visste hva et Kala- sjnikov-gevær var. Da blir det vanskelig å formidle hva man har opplevd i en krigssone, forteller Lasse.

Han fortsatte å verve seg.

– Det var jo helt frivillig. Allerede da jeg kom hjem fra første kontingenten min i Liba- non, ville jeg tilbake. Her i Norge opplevde jeg livet som ganske meningsløst, sier han.

– Opplevelsen av at jeg gjorde en forskjell i de operasjonene jeg deltok i, at bidraget mitt var viktig, ga en utrolig positiv følelse.

Etter tjeneste i Golfkrigen, Makedonia og Bosnia på 1990-tallet var Lasse elleve år i Heimevernets spesialstyrke, HVo16. Der var også Freddy. Så jobbet han en stund sammen med Freddy i barnevernet før det «smalt skikkelig», som han selv sier. Belastningen fra intense år var ikke mulig å takle uten faglig hjelp og medisiner.

Kvier seg. Å delta hyppig i utenlandsoperasjoner kan gjøre deg mer utsatt for å få psykiske plager, ifølge Reichelt.

– For alle militære, uansett rang og spesialisering, vil det være usunt over tid. Man trenger tilstrekkelig hvile og en periode i det sivile livet.

Psykiateren ser også at det kan oppleves som et tveegget sverd for militære å innrømme at de sliter psykisk.

– Det er ikke lett å gjøre karriere hvis du er syk, da havner du fort bak i køen.

– Forsvaret er en arbeidsgiver som stiller store krav til sine medarbeideres helse, siden de skal kunne dra i krigen. Samtidig forsøker vi så langt det går å hjelpe folk med psykiske plager. Det går jo ikke alltid, og da kan man måtte anbefale at veteranen har «gjort sitt» hva gjelder utenland- stjeneste. Vi ønsker ikke at vedkommende skal ta mer skade, ikke klare å gjøre jobben sin, eller være til fare for seg selv eller andre.

Han mener at menn generelt kvier seg mer for å søke helsehjelp.

– Soldater er trolig enda verre enn andre menn. Vi er jo ute etter menn og kvinner som er gode til å ta seg sammen. Men en bivirkning er at de som ikke klager, ikke går til legen før det er uunngåelig. Da kan de ha fått et kjempeproblem, sier Reichelt.

Til å leve med. Freddy Bolle synes det er meningsfylt å dele av sine erfaringer gjennom å holde foredrag. Han blir ofte kontaktet av veteraner med psykiske skader og synes det er viktig å støtte andre som sliter, selv om han ikke har fått problemer.

– Menneskesinnet er komplisert, ingen har noen garantier, heller ikke jeg, for hva som kan skje. 

Lasse er del av veteran-MC-klubben Legacy Vets. 

​Lasse Bolle

 

Han sliter med konstant angst, mareritt og dårlig søvn, men har klart å

bli medisinfri.

– Jeg trivdes ikke med pillene. De gjør at man blir følelsesmessig helt flat, det er ikke noen måte å leve på, sier han.

Til gjengjeld har han innrettet livet sitt slik at hverdagen går rundt. De eneste han har overskudd til å omgås i det daglige, er de to barna hans og kjæresten. Han unngår å oppsøke situasjoner som fremkaller angst, som for eksempel steder med store folkemengder.

– Jeg hater flyplasser, men er ikke redd for å fly.

For personer med PTSD kan ulike sanseinntrykk trigge traumatiske minner.

– Lyden av en bil som rygger, minner veldig om alarmen i Libanon. Jeg blir stressa av høre helikopterdur. Eller det kan være så enkelt som visse lukter, en norsk sommerdag.

Publisert 30. januar 2017 10:00.. Sist oppdatert 5. mai 2017 15:01.