– Jeg hopper nesten i stolen, de gangene jeg blir omtalt som helt.

I en leilighet i Bergen sentrum, sitter en eldre mann i en ørelappstol i grønn fløyel. I åttende etasje har han utsikt til både Bryggen og Nykirken. August Petro Theodor Olsen Rathke er 95 år gammel og oppkalt etter sin morfar. Et av de utallige familiebildene på de lysegule veggene, er av August som barn sammen med ham som han er oppkalt etter.

Motstands-redaktør

Rathke var 14 år da Tyskland okkuperte Norge. Da han var 19 år gammel, i januar 1945, ble han med i Kompani Linge. Da hadde han allerede rukket å delta i den aktive motstandsbevegelsen i det okkuperte Bergen. Han var blant annet redaktør i den illegale avisen Fortroppen, som ble utgitt av Norges Kommunistiske Partis ledelse i Bergen og skulle rekruttere ungdom til sabotasjeorganisasjonen.

Etter at både Erling Lorentzen og Asbjørn Fjeld gikk bort med kun noen dagers mellomrom tidligere i år, er Rathke den siste gjenlevende fra Kompani Linge.

– Det er jo vemodig. Særlig fordi vi hadde en veldig sterk veteranorganisasjon, forteller Rathke.

Kompani Linge hadde i alt 530 medlemmer. De trente i Skottland og opererte i små grupper. Mange var del av samme kompani, uten å egentlig kjenne hverandre. Etter krigen samlet imidlertid veteranene seg i Linge-klubben. Der holdt de årlige skytekonkurranser, utga Lingeavisen – som Rathke for øvrig var redaktør for de siste 30 årene – og samlet seg i klubblokalet.

– Kameratskapet vi hadde i Linge-klubben var unikt.

Skolefag forsvinner?

Rathke forteller gjerne om krigen til dem som vil høre. Særlig når han i dag er en av få gjenlevende veteraner. I disse dager er han spesielt opptatt av én ting. I regjeringens nye skolereform er det planer om å kutte ned på obligatoriske fellesfag i videregående skole. Rathke er redd for konsekvensene av å kutte ned på historiefaget.

– Det er nesten uhyggelig at det kommer et slikt forslag. Historien til et folk er selve grunnfjellet for den virkeligheten vi har i dag. Det er utenkelig å ha en nasjon hvor de unge ikke skal lære historien til nasjonen, forklarer Rathke.

Rathke er ikke bare krigsveteran, men tidligere byrettsjustitiarius og æresmedlem Arbeiderpartiet-politiker, blant annet som rådmann i gamle Laksevåg kommune og som kommunaldirektør i Bergen. Som ung gutt var han ikke bare redd for krigens brutaliteter, han var aller mest redd for ideologien som lå bak.

– Andre verdenskrig var en ideologisk krig og ikke bare et spørsmål om gammeldags erobring av landområder og makt. Den var et spørsmål om å innføre et helt nytt livssyn i den mest utviklede delen av Europa. Det var en utrolig revolusjon som fant sted i kulturlandet Tyskland og som truet hele verden.

Under okkupasjonen var han redd for hva Norge skulle bli dersom tyskerne vant. Nå er han redd for hva som kan skje hvis ungdommen glemmer historien.

– Deler av den ideologien som vi kjempet mot den gangen, lever fremdeles. Når det utrolige skjedde den gangen for 80 år siden, kan man være redd for at også noe nytt utrolig kan skje. Så kampen for å opplyse om krigstiden og nazismen, den er vi nødt til å holde levende, sier han.

Dro til England fra dans på lokalet

På en annen kant av byen, lenger sør i Bergen, bor Jakob Strandheim. Strandheim er 101 år gammel og bor fortsatt hjemme i huset sitt på Nordås. Fra sofaen – også her er det sofa i grønn fløyel – har han utsikt til Nordåsvannet. Vera Lynn – eller «the Forces Sweetheart», som hun ble kalt under krigen – spilles på stereoanlegget.

Strandheim er i likhet med Rathke den siste gjenlevende av sine kamerater. En oktoberkveld i 1941, etter en dans på lokalet på Torsvik i Øygarden, dro Strandheim, broren Mons og ni andre unge menn til England med fiskeskøyten «Skjergard».

–Jeg var stasjonert på Shetland, så vi var jo Shetlandsgjengen, forteller Strandheim på strilamål.

Les minneord om Erling Lorentzen:

Erling Lorentzens smittende energi, generøsitet, lederskap og klokskap vil bli dypt savnet

Shetlandsgjengen fraktet materiell, flyktninger, motstandsmenn og sabotører, inkludert mennene fra Kompani Linge, mellom England og norskekysten. Jakob Strandheim er den fra Shetlandsgjengen med flest turer, hele 56 i tallet. Hver enkelt av dem, innebar å sette liv og helse på spill.

Han forteller at han sjelden tenkte på hvilken risiko han utsatte seg selv for.

– Det røynet aldri helt på. Jeg var ikke redd, men jeg kjente på spenning.

I motsetning til Rathke, var Strandheim aldri opptatt av partipolitikken. Han snakket ikke mye med barna om krigen, men han hadde lenge mareritt. Ofte kunne han «sloss som bare det» i søvne.

I takt med økende interesse fra omgivelsene, har også Strandheim fortalt. Han har holdt foredrag for skoleelever og stilt opp i intervjuer. Det ble spesielt mye oppmerksomhet rundt hundreårsdagen hans, den 1. mars i fjor. Da Forsvarets forum ønsket å snakke med ham, var svaret som følger:

– Ja, jeg må jo gjøre min plikt. Jeg er jo det siste tidsvitnet, så jeg må forsøke å svare på det jeg kan.

Liker ikke begrepet «krigshelt»

Da Strandheim først ble med i Shetlandsgjengen, satte de ut med fiskeskøyter i tysk-kontrollerte farvann. Da avdelingen senere fikk ubåtjagerne Hessa, Hitra og Vigra, fikk avdelingen litt enklere forhold. Strandheim mener imidlertid at det i stor grad var flaks som gjorde at det aldri skar seg.

Les minneord om Asbjørn Fjeld:

Forsvaret har mistet en høyt respektert offiser og forsvarsvenn

– Jeg er jo klar over at vi hadde en spesiell jobb, erkjenner han.

Én ting Strandheim og Rathke er like på, er at de ikke ser seg selv som krigshelter. Strandheim aner ikke engang hvor medaljene fra krigen ligger.

– Vi var bare glade for at vi kom gjennom det. Det gikk jo alle tiders. Det var jo mange tøffe turer, men det gikk bra, forteller Strandheim.

– Jeg var ingen helt. Jeg var på linje med alle de andre som var i Shetlandsgjengen.

Dette selvbildet bekrefter Jakobs datter, Marit Strandheim.

– Far har aldri vært opptatt av seg selv som person, men av Shetlandsgjengen som gjeng, sier hun.

Heller ikke i forhold til dagens ungdom, tror Rathke eller Strandheim at de skiller seg særlig ut. De reagerte jo bare slik som alle ville reagert.

– Jeg tror at dagens ungdom, hvis den kom i den samme situasjonen som oss, ville reagert på den samme måten, sier Rathke.

– Men de lever i en annen verden, 80 år etterpå, som er slik at det er nesten utrolig å tenke på hvordan vi hadde det.

Rathkes hjertesukk

For å bringe historien videre har Rathke, ved god hjelp av Gunnar Sønsteby og kommandant Edvard Larsen, vært delaktig i etableringen av Bergenhus festningsmuseum.

– Det som sitter i bakhodet på alle oss som opplevet 9. april, det er «aldri mer 9. april».

Selv om han er optimist, har han et hjertesukk når det gjelder dagens forsvar. Han ønsker seg et Norge som ikke behøver å være avhengig av andre.

– Det er umulig å få til et slikt forsvar i Norge. Helt umulig. Vi er avhengig av allianser med sterkere makter. Men jeg har et svakt håp om at vi kunne bli uavhengig av stormaktene. Den gamle ideen om et forsvarssamarbeid i Norden, med Norge, Sverige, Danmark og Finland, spøker fremdeles i hodet mitt, innrømmer han.

Han skulle også gjerne sett at flere ungdommer avtjente verneplikten.

– Den alminnelige verneplikten som vi hadde var ikke bare et ledd i forsvaret av Norge. Det var et ledd i å samle Norge. På tvers av rase, inntekt, formue og så videre. Den tiden hvor vernepliktstiden var en sammensmeltning av norsk ungdom, vil vi dessverre aldri komme tilbake til.

Han mener verneplikten, demokratiet og velferdsstaten henger tett sammen. Han er opptatt av at folk husker hvilken makt de har og kan ha. Me han har forståelse for at de som ikke opplevde krigen, kan ta dagens Norge for gitt.

– Det er der vi kommer tilbake til historien. Norges historie er et eksempel på at en folkebevegelse skaper et godt samfunn. Samfunnet vårt kommer ikke ovenfra. Det er ingen fyrster, filosofer eller administratorer som har skapt vårt Norge. Det er et veldig sterkt demokrati og folkestyre. Det er nesten hellig.

Strandheim ønsker på sin side at ungdommen skal ta med seg «det som er viktig og det som de behøver» fra historien. Han har særlig én ting på hjertet, som mange antakelig har godt av å ta med seg.

– Ja, det vil helst gå bra. Det var mottoet der borte den gangen, og det er mottoet fremdeles.