Mørkevandreren

Det er bekmørkt. Virkelig bekmørkt. Svart. Hans eneste lyskilde er hodelykten. Han tviholder i det slitte tauet, hans eneste sikring der han balanserer på den morkne trestammen. 

Fra den er det femti meter rett ned i fjellet. Gulvet har råtnet bort. Alexander Flaata er tre hundre meter under bakken, dypt inne i sølvgruvene i Kongsberg, og han er alene. 

«Alex, nå må du klatre opp hele veien uten meg». 

Det var beskjeden fra pappa. De hadde klatret ned og inn i berget sammen, men far måtte bli igjen i dypet for å finne to gruveentusiaster som ikke hadde møtt opp til avtalt møtested i tide. 

Det er første gang 14 år gamle Alexander har måttet finne veien ut på egen hånd. Det enorme underjordiske systemet er en labyrint, og det kan ta tre, fire timer å komme seg ut. 

Den råtne trestokken ved stupet er bare ett av stegene han må forsere for til slutt å nå sollyset.

– Hadde jeg noen mørkeredsel eller frykt for busemenn, så ble den grundig kurert gjennom alle de etappene, sier Flaata i dag. 

– For en annen person kunne det vært traumatiserende.

Flaata ønsker velkommen inn i kontorlokalene til Institutt for militærpsykiatri og stressmestring (IMPS) ved Forsvarets sanitet, hvor han har vært sjef siden 2023. 

Han forteller historien om faren, om hvordan de to delte interessen for å dra på skattejakt i de fredede sølvgruvene i Kongsberg. Faren hadde fått dispensasjon for å hente ut sølv fra det verdenskjente sølvverket, som de solgte videre til Norsk Bergverksmuseum. 

Men det var ingenting som het HMS på turene deres. Du måtte ta vare på deg selv, og sørge for å overleve. 

Årsaken til at Flaata måtte komme seg ut alene den gangen, var at farfar hadde fått i oppgave å mobilisere til redningsaksjon om de ikke kom ut til avtalt tid. Han innser at det var farlig, men Flaata husker likevel gruveturene som fantastiske opplevelser han fikk ta del i. 

– Det var jo spennende, da. Vi søkte med metalldetektor og fant sølv for mange tusen. Det var jo moro, smiler Flaata.

Klatreturen alene gjennom berget kunne vært traumatiserende, ja, men det ble ikke det for ham. Flaata mener selv at han har en robusthet som gjør at han tåler mer enn mange andre. 

I tillegg til å være sjef for IMPS, er han en av landets mest anerkjente rettspsykologer, en jobb han kanskje ikke hadde hatt om det ikke var for denne robustheten. 

Dette er en egenskap som hjelper ham i jobben hans, men som også har skapt utfordringer for ham i privatlivet, skal vi få vite. Yrkesvalget som rettspsykolog bunner i en interesse han har hatt siden barndommen, nemlig hva det er som får mennesker til å utføre onde handlinger. 

Som hovedoppgave under psykologistudiet, gjorde han en analyse av Jens Bjørneboes bok «Frihetens øyeblikk», den første boken i trilogien “Bestialitetens historie”. 

– Jeg tror alle mennesker er i stand til å gjøre onde ting. Det kommer an på situasjonen. For enkelte skal det mye til, de må være under ekstremt press. Andre har det i personligheten sin, folk som har personlighetsforstyrrelser, psykopater, narsissister eller dyssosiale. 

Dem har han møtt mange av, forteller han, i rettspsykiatrien. 

– Det er et eller annet med meg som person som gjør at jeg kan snakke med disse menneskene, uten at det går alt for mye inn på meg. Det er ikke bare jeg som kan gjøre denne jobben, men det passer ikke for alle, og heller ikke alle som er helsepersonell – leger og psykologer. Det kan bli for sterke inntrykk. 

– De fleste mennesker prøver å unngå ubehag

Hva er det som gjør ham så robust, da? Flaata mener selv det er en kombinasjon flere forskjellige ting. Han mener også at motstandsdyktighet er noe de aller fleste kan trene på og oppnå. Selv har erfaringer fra eget liv bidratt til å gi ham verktøy han kan bruke når han trenger å holde hodet kaldt. 

Blant annet at han har vært i situasjoner, skumle situasjoner, hvor han selv har måttet ta ansvar for å redde seg selv – og klart det. 

Som den gangen i sølvgruvene i Kongsberg. 

– De fleste mennesker prøver å unngå ubehag, og da får de heller ikke følt på mestring. Det du utfordrer deg selv med, trenger ikke å være farlig, men det må være krevende nok til at du opplever mestring når du får det til. Da lærer du også noe til senere. 

Et av de viktigste verktøyene hans, er evnen til å være til stede her og nå. Du kommer deg ikke ut av en bekmørk, nedlagt gruve hvis du ikke har fokus på det som skjer akkurat der og da. Forstyrrende tanker og følelser må du klare å holde utenfor. Evnen er overførbar til andre situasjoner i livet. 

– Når jeg går inn i en rolle som sakkyndig føler jeg en viss kontroll. Jeg har et bidrag å komme med, et oppdrag, og er ikke bare en passiv mottaker. Jeg er veldig til stede der og da, men jeg lar det ikke prege meg når jeg ikke er der, fordi det ikke er hensiktsmessig, sier han. 

Å trene på dette kan være nyttig for de fleste, mener han. 

– Får du til å være mentalt til stede der du er, kan det brukes i hverdagslivet til eksempelvis å redusere stress og dempe grubling. 

At bilder og inntrykk trenger seg på når han ikke lenger er på jobb, skjer ikke veldig ofte. Skulle han likevel oppleve det, har han flere teknikker for å håndtere det. 

– Jeg er ikke immun mot at det skal skje, og da har jeg metoder for å «skru ned volumet» på det som kommer, gjøre bildene i hodet mitt sort-hvite, sånne ting.

Han har riktignok en grense for hva han tåler og den går ved alvorlige handlinger utført mot barn. Da må han gjøre grep og jobbe hardere med seg selv for ikke å bukke under. 

– Det er de sakene hvor barn er ofre som er de grusomste. Han bestemte seg tidlig for at han aldri skulle bli barnepsykolog. 

– Jeg orker ikke det. 

Som rettssakkyndig slipper han ikke helt unna, og det ønsker han heller ikke. 

– Det er grusomt, men det er viktig at noen gjør den jobben. Å vurdere om noen kan være farlige i fremtiden er veldig viktig.

Toneangivende arbeid

I dag har han riktignok ikke jobbet som rettssakkyndig. Han kommer rett fra et møte med sjefen for Forsvarets sanitet, som handlet om arbeidet som nå pågår med å standardisere sanitetsarbeidet i Nato. 

En av Flaatas oppgaver er å bidra til å legge en mal for hvordan landene skal ivareta den psykiske helsen til sine soldater. 

– Og her er vi i front, for vi driver med operativ resilienstrening, som er vårt mest salgbare produkt til nå. 

Operativ resilienstrening, forklarer han, skal gjøre at du kan beholde en mental balanse og robusthet under ekstreme situasjoner, i kriser og krig. 

– Vi holder på å trene ukrainsk militært helsepersonell i dette nå, og dette er kunnskap som er ønsket i NATO. Vi får forespørsler fra flere land om å komme og holde foredrag for dem og lære dem opp. 

En god del av ukrainerne som sendes ut i kamp, faller fra på grunn av akutte stressreaksjoner, forteller han. 

– Flere kan returneres fordi operativt helsepersonell klarer å få dem ut av en slik tilstand, med bruk av en strukturert trinnvis metode. 

Denne metoden kommer fra det Israelske forsvaret og calles ICOVER. I Norge heter den RESTART, forteller Flaata. 

– Norge er veldig toneangivende i dette nå, for vi har flere dyktige forskere som forsker systematisk på veteraner og forebygging av mental uhelse. 

Treningen handler om å lære seg konkrete teknikker, som du kan ta i bruk mens du står midt i en stressende situasjon, eller etterpå, når du er tilbake i leiren. Det finnes også egne punkter for søvn og ernæring. 

– Og så finnes det et eget program for hvordan man kan håndtere likene av falne medsoldater, uten å ta for mye psykisk skade av det. 

Det som oftest fører til psykisk uhelse hos soldater som har deltatt i aktive kamphandlinger, er ifølge Flaata det som kalles for «moralsk skade». 

– De kan føle skyld for ikke å ha gjort jobben sin, for at sivile har blitt skadet eller at kolleger eller venner har falt i strid. Moralsk skade er veldig vanskelig å behandle, sier han. 

Kolleger av ham har også forsket på hvordan soldater reagerer hvis de har drept flere av fiendens soldater. 

– Overraskende så gir det sjelden moralsk skade eller PTSD. Alt er selvsagt individuelt, men de som befinner seg helt i fronten av striden, har som regel gjort seg noen refleksjoner i forkant. Særlig når det gjelder ukrainerne, som er i en selvforsvarsposisjon og skal forsvare sin frihet – hos dem vil jeg tro at den problemstillingen er mindre.

Som ungdom gjennomførte han førstegangstjenesten og befalsskolen, men han gikk ikke videre med en karriere i Forsvaret den gangen. Flaata har vært innom en rekke instanser som psykolog, både i det offentlige og det private, før han i 2022 ble hentet til Forsvaret som militærpsykolog på Bardufoss. 

Tidspunktet var sammenfallende med Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Han rakk akkurat å starte en lokal brasiliansk jiu-jitsu-klubb i Bardufoss, og var der i knapt et år før han ble beordret tilbake til Oslo for å bli sjef for hele psykiatrien i Forsvaret. 

– Så jeg har tydeligvis havnet på rett hylle, smiler han.

Tiden med terroristen

– Vi må snakke om Breivik. 

Han lener seg tilbake i stolen. 

– Da må jeg ta meg en kaffe til, tror jeg ass. Skal vi gjøre det? 

Han reiser seg. Da han kommer tilbake, setter han fra seg kaffen, legger armene på bordet og lener seg fremover. Nå kan han snakke om Anders Behring Breivik. 

Flaata var blant det psykiatriske helsepersonellet som vurderte hvorvidt Anders Behring Breivik var tilregnelig da han utførte terrorangrepet 22. juli 2011. Dette var før han selv tok oppdrag som rettssakkyndig. 

Han var den gang ansatt som psykolog på Regional sikkerhetsavdeling på Oslo universitetssykehus, som fikk oppdraget med å gjøre en døgnobservasjon av Breivik i forbindelse med den andre rettssakkyndige vurderingen av ham. 

Han meldte seg til å være en av dem som foretok døgnobservasjonen. Flaata ønsket å delta i vurderingen av Breivik. Hans langvarige fascinasjon for hva som får mennesker til å utføre onde handlinger, trakk i ham. 

– Og vil du finne ut av det, må du faktisk møte disse personene. 

De to tilbrakte omtrent 60 timer sammen, i et observasjonslokale på Ila landsfengsel. I tillegg til Flaata og Breivik, var det to sykepleiere til stede. Ingen fengselsbetjenter. Dette var i februar 2012, under ett år etter terrorangrepet, hvor Breivik til sammen tok livet av 77 personer. 

Under samtalene var Breivik ikke iført håndjern, og på cellen spiste de alle måltider sammen. 

– Vi skulle finne ut om han var gal. 

– Det mente du at han ikke var. 

– Det stemmer det. Jeg fant ikke noen tegn til psykose den gang, sier Flaata.

Han forteller om sin egen opplevelse av Breivik. Han husker at Breivik ikke var helt som han forventet at han skulle være. 

– Han fremsto overraskende «normal». 

Flaata forteller at Breivik kunne føre relativt hverdagslige samtaler, samtidig som han forsvarte handlingene og drapene han hadde utført noen måneder tidligere. 

– Jeg var nok ganske konfronterende verbalt. Hvorfor var dette det opplagte alternativet for ham, med flere barn som ofre? 

Han understreker at det ikke var hans oppgave å diagnostisere Breivik. 

– Det var de sakkyndige som skulle konkludere og de gjorde den beste jobben de kunne. 

– Kunne du tenkte deg å møte Breivik igjen? 

– Ja, det kunne jeg. Jeg er faglig nysgjerrig på hvor han står nå, i forhold til sist.

Gjorde mye selv

Flaatas mor var bare 20 år gammel da hun fikk ham, mens faren var 24. Foreldrene skilte seg da Flaata var bare to år gammel. Han tror at barneårene bidro til å gi ham denne robustheten han mener å ha. 

– Jeg fikk ikke sydd puter under armene. Jeg gjorde mye selv, som gjorde at jeg ble veldig selvstendig, sier han. 

– Kanskje vel selvstendig. 

Han fikk etter hvert både en stefar og en stemor, og flere søsken. Han omtaler forholdet til faren som spesielt, all den tid pappa tok med seg sønnen på sine spennende og til dels strabasiøse utflukter. 

– Det var han som vekket eventyrlysten i meg. 

Selv ble Flaata far da han var 23 år gammel. I dag har han tre barn. En datter på 20 år, og to sønner på 17 og 24. Førstemann har han med ungdomskjæresten, og de to siste med eks-samboeren. De to etablerte seg i sin tid med hus på stor tomt ved sjøen på Nesodden. 

Da forholdet tok slutt i 2010, kjøpte han en bolig i samme område. I dag bor Flaata med sin yngste sønn. De to andre har forlatt redet. 

– Ingen runde tre, altså? 

– Nei, sier han og ler. 

– Ikke ennå, men jeg utelukker ikke muligheten for at det kan skje, for jeg har satt veldig pris på og har veldig glede av ungene mine. Jeg synes det er helt fantastisk å være far, og det har lært meg mer enn noe annet i livet, sier han.

Moren hans er gift på nytt, og er sykepleier og kunstner, og bor fortsatt sammen med Flaatas stefar i barndomshjemmet hans på Jar. Der vokste han opp med en yngre stesøster og to yngre halvbrødre. I 2010 døde faren hans, bare 58 år gammel. Rett før faren døde, ble Flaata selv separert. 

Når livet butter imot, blir han den som prøver å ta ting med fatning. Han prøver å være en stoiker, og blir veldig fokusert på de praktiske tingene. 

– Jeg har reflektert mye over det å være skilsmissebarn og konsekvensene av dette for mine egne relasjoner. 

Det er ikke utelukkende positivt å være motstandsdyktig, mener Flaata. Fordi motstandsdyktigheten samtidig tar fra deg noe verdifullt. 

– Du mister jo sensitivitet og du kan ikke alltid få begge deler. 

Men, understreker han, i sine nære relasjoner kan han absolutt bli preget når det skjer vonde ting.

– Da er jeg like svak som alle andre. Jeg blir påvirket og trist og lei meg.

Da Flaata var rundt 30 år gammel, ble han tvunget til en erkjennelse: Ingen er «untouchable». 

– Jeg trodde jeg kunne tåle alt en gang i tiden. Men det viste seg at ... Dette var en periode i livet da jeg jobbet nattevakter, for så å gå rett på studier uten å sove. Det var ikke noen hvileskjær. Jeg gikk på en smell, og skjønte at jeg hadde mine begrensninger. 

Symptomene hans var fysiske. 

– Jeg fikk astma, pusteproblemer. Jeg trodde at jeg ikke trengte å sove, for det hadde jo gått bra tidligere i livet. 

Da han tok grep og begynte å prioritere søvn, kosthold og trening, forsvant symptomene. 

– Nå er jeg veldig fokusert på disse tingene. Jeg drikker ikke alkohol, for eksempel. Eller, jeg kan ta et glass vin, men drikker aldri fem drinker på en kveld. 

– Søvn, trening og kosthold bygger resiliens? 

– Det bygger både fysisk og psykisk resiliens.

Sjakk, klatring og jiu-jitsu

Han tror det er bra for psykologer å gå i terapi og har selv fått hjelp til utfordringene han vet at han har. Blant annet har han fått hjelp til å finne en balanse mellom når han skal tåle og når han skal være sårbar. 

– Jeg har fått motstand i livet som gjør at jeg har bygget meg en rustning. Nå er jeg bevisst på at jeg faktisk har den rustningen, og da kan jeg velge når jeg tar den av og åpne for litt mer sårbarhet. Jeg klarer det ikke alltid, men jeg må innimellom hente frem følelsene, fordi jeg vet at det er sunt. 

Om noen skulle finne på å tro at psykologer kan bruke kunnskapen sin til å helbrede seg selv, kan han forsikre om at det er feil. Selv har han gått til det han beskriver som en svært dyktig kvinnelig terapeut for å få hjelp. 

– De dypere emosjonelle tingene må du ha noen andre til å se på. Du kan ikke være psykolog for deg selv eller din egen familie, sier Alexander Flaata. 

– Det blir som å løfte seg selv opp etter håret. Det går bare ikke.

Selv for den som tåler å vandre i bekmørke, er det likevel en utfordring noen ganger, å gå inn i de svarteste dypene. Da må du vite hvordan du kommer deg ut igjen. 

For Flaata er svaret å kanalisere energien inn i noe annet. Han driver aktivt med både sjakk, klatring og brasiliansk jiu-jitsu og kaller treningen mental hygiene.

Treningen reduserer stress, hjelper ham til ikke å tenke, til å være til stede. 

– Det funker, for når du trener, blir du tvunget til det. Jeg trener hver dag. 

– Hver dag? 

– Ja, sier Alexander Flaata. 

– Eller så tror jeg ikke at jeg hadde klart meg.