Den glemte krigshelten

– Kvinnene er de glemte krigsheltene, sier Britt Tove Berg Brestrup, forfatter og pensjonert oberst.

«Usynlig i krig og fred», har Britt Tove Berg Brestrup kalt boken om Solveig Lystad som deltok i det norske motstandsarbeidet.

– Hun hadde en introvert personlighet som egnet seg perfekt for jobben som operatør, hun holdt seg i bakgrunnen og ble ikke lett lagt merke til. Kombinert med en voldsom idealisme og viljestyrke, som gjorde at hun klarte holde seg taus under tortur og i live i fangenskap.

Edderkoppen «Lydia»

I tortur gikk Solveig Lystad mentalt inn i sitt alter ego, «Lydia». Hun tviholdt på troen på saken, de opprinnelige grunnene til at hun gikk inn i motstandskampen. I boken skriver Brestrup at Solveig er en beskjeden kvinne fra fattigslige kår i Arendal, som har kjempet seg frem til en posisjon i fagbevegelsen. Lydia derimot, er en profesjonell operatør. Hun er nærmest en edderkopp som drar i mange tråder og lager utallige illegale nettverk innenfor motstandsarbeidet.

– Så ble hun desillusjonert etter krigen, da hun oppdaget at flere kolleger fortsatt var nazifisert og at hun ikke visste hvem hun kunne stole på.

De glemte krigsheltene, kaller Britt Tove Brestrup kvinnene fra 2. verdenskrig som ikke ble tilstrekkelig anerkjent. Forfatteren mener at de samme egenskapene som gjorde Lystad så skikket til hemmelig arbeid, også førte til at hun gled inn i skyggen da freden kom.

– Saken var viktigst for Lystad, ikke personfokus. Dermed prøvde hun ikke å få oppmerksomhet for innsatsen sin.

Spioner og kurerer

Det har i alle år vært uforholdsmessig lite fokus på kvinnenes deltakelse i motstandskampen, sett i forhold til innsatsen. Kvinner var involvert i alle former for aktiv motstand, ifølge norske krigshistorikere som på 1980-tallet fikk økt fokus på det til da nesten usynlige bidraget.

Produksjon og distribusjon av illegale aviser var den vanligste oppgaven for motstandskvinner. Men de bidro også i en rekke andre funksjoner, på linje med menn. Ikke minst som spioner og kurerer. En del kvinner fikk våpentrening. Minst 1003 navngitte kvinner kjempet og rundt 4000 var politiske fanger, ifølge historiker Mari Jonassen. Mørketallene er i tillegg trolig store.

Solveig Lystad utholdt større lidelser enn de fleste motstandskjempere, av både menn og kvinner. Hun ble arrestert av Gestapo og satt både på Grini og i konsentrasjonsleiren Ravensbrück som politisk fange. I boken nevner Brestrup de brutale og smertefulle gynekologiske undersøkelsene som fangene i kvinneleiren ble utsatt for. Lystad var selv overbevist om at hun var blitt steril som en følge. Brestrup antar at kvinnene i tillegg ble utsatt for langt verre overgrep.

– Hun prøvde nok bevisst å fortrenge traumene i håp om at da ville hun også glemme det hun ble utsatt for i fangenskap og tortur. Men det er vel sånn at jo mer man prøver å ikke tenke på noe, jo mer fester minnene seg i hukommelsen, mener Brestrup.

– På nittitallet holdt hun foredrag på noen skoler i Trondheim, uten å snakke så mye om egne opplevelser. Hun var mest opptatt av å bekjempe de populistiske strømningene i verden og oppfordret ungdommen til å engasjere seg for solidaritet. Hun beholdt sitt politiske engasjement hele livet.

Deltakermedaljen fikk hun i posten først i 1994.

Datteren forsto

Til tross for at hun selv trodde det var umulig, ble Solveig Lystad gravid og fødte datteren Siv like før hun fylte 42 år.

– Siv skjønte tidlig at moren hadde opplevd fæle ting. Barn skjønner mer enn det som blir sagt rett ut. Først da Siv var i tenårene begynte moren å fortelle, men hun var redd for å påføre andre lidelse gjennom egen fortid, så det var mye hun holdt tilbake.

Det var gjennom Siv at Britt Tove Brestrup fikk kjennskap til morens historie, de var kolleger i Hæren fra 1980-tallet. Da Brestrup besøkte Lystad hjemme i Oslo i 1991, var den 75-årige kvinnen klar til å fortelle historien sin.

– Jeg har timevis med lydopptak og har også jobbet mye med å verifisere fakta gjennom andre kilder, sier Brestrup.

Solveig Lystad ble 84 år gammel. Det skulle fortsatt gå en del år før boken tok form. Brestrup har vært travelt opptatt med sin militære karriere, blant annet i flere utenlandsoperasjoner.

Hun er nå pensjonert oberst.

– Tiden var moden. Denne historien var det viktig for meg å få fortalt, sier Brestrup, som håper fortellingen om én motstandskvinne også kan si noe om hvordan samfunnet behandler sine krigshelter av begge kjønn.

Ærbare husmødre

– Holdningene til at kvinner ikke skulle fremheves for motstandskamp og krigsinnsats var sammensatte. Det gjennomsyret hele samfunnet og har sammenheng med datidens kvinnerolle. Kvinner skulle stelle hjemme og fylle omsorgsroller, sier Brestrup.

Norge var på 40- og 50-tallet fortsatt preget av at kvinnene skulle være ærbare og kontrolleres av sine fedre, menn og brødre.

– Selvstendige kvinner som gikk inn i roller som vanligvis var forbeholdt menn, virket provoserende for noen. Da ble det blant annet stilt spørsmål ved kvinnenes seksualmoral, sier Brestrup.

Hun ledet utvalget for å øke kvinneandelen i Forsvaret som i 2008 la frem sin rapport til forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Året før, i 2007, kom resultatene av en miljøundersøkelse som viste at fire av ti kvinner at opplevde mobbing og trakassering.

– Hva med militær kultur i dag, hvordan er holdningen nå til at kvinner fremhever seg selv?

– Jeg synes at det fortsatt skal være hovedfokus på oppdraget man skal løse, det krever innsats fra begge kjønn. Kvinner må ta ansvar selv for å tre fram og ta plass. Og så må kvinner støtte og framsnakke hverandre, det vil styrke kulturen og derved Forsvaret.