Kultur:

Et tysk skip lastet med ammunisjon eksploderer på havnen. Eksplosjonen forårsaker store skader, og 130 mennesker ble drept.
Et tysk skip lastet med ammunisjon eksploderer på havnen. Eksplosjonen forårsaker store skader, og 130 mennesker ble drept.

Avdekker hvem som havnet på feil side under krigen

– Krigshistorien kan ikke forties, mener forfatter Ola Karlsen.

Publisert Sist oppdatert

– Med utgangspunkt i de 211 navnene på Normanna-klubbens medlemsliste mener jeg å ha bidratt til ny kunnskap om disse personene. Men kanskje mest om hvordan nettverk og prosesser fungerte innenfor det eneste autoritære partiet som har tatt makten i Norge, sier journalist og forfatter Ola Karlsen.

Han er aktuell med boken Den norske nazieliten, der han tar utgangspunkt i nylig frigitte dokumenter fra Riksarkivet.

Han følger opp Profitørene fra 2017, om nordmenn som tjente millioner på okkupasjonen.

Flere anmeldere har vært kritiske til Den norske nazieliten. «Lite som kan kalles radikalt nytt», skriver Aftenposten. Mens Dagladet reagerer på at også medlemmer som ikke ble dømt etter krigen – eller står i landssvikeroppgjøret – blir identifisert.

Dagbladets anmelder mener du ikke burde avdekket navnene på landssvikerne?

– Jeg mener det er en foreldet problemstilling. For det første tror vi vel ikke lengre på arvesynd, barn og barnebarn bærer intet ansvar for sine foreldre og besteforeldres gjerninger.

– Barn ble og blir rammet av det foreldrene gjør, på samme måte som barn får urettmessig heder og ære hvis mor eller far har utført en heltedåd. Jeg tror derfor de fleste familier har bearbeidet krigshistorien, og at det i hvert fall bør gjøres. Den kan ikke forties.

Karlsen mener at den offentlige fortellingen ikke kan begrenses av at enkelte familier har en historie med slektninger som var i Nasjonal samling, var angivere eller profitører.

Ola Karlsen har skrevet Den norske nazieliten
Ola Karlsen har skrevet Den norske nazieliten

Bestefars synder

– Det kan ikke være slik at de som ikke har bearbeidet familiemedlemmers NS-, angiver- eller profitørfortid skal få legge lokk på dette. Det begrenser ytringsrommet for de som har tenkt gjennom dette og ikke har noe problem med å snakke om bestefars synder.

– Uten å kjenne historien kan vi ikke lære av den, selv om det sårer og kan være tungt. Det gjelder på familie og nasjonalt nivå.

– Har nordmenn i stor nok grad tatt et oppgjør med den delen av krigshistorien som handler om de som var på feil side?

– Ja og nei. Med en del forbehold mener jeg landssvikoppgjøret i årene etter krigen står seg, men jeg ser at det ble begått til dels graverende feil på individnivå - særlig mot kvinner som fikk barn med tyske soldater. Når det gjelder barn av disse forholdene og barn med NS-foreldre, så var ikke nordmenn voksne nok og stor urett ble begått. Men likevel, som helhet, tror jeg oppgjøret med de som svek må oppsummeres som bestått. Det er den juridiske siden av saken.

«Dem mot oss»

Karlsen mener at det kan synes som om deler av befolkningen fortsatt ikke har lært av krigen.

– Fortsatt skapes det «dem mot oss»-scenarioer, både basert på opphav og religiøs tro. I medlemsboken til NS Kamporganisasjon sto det som et bud: «Den som ikke er med oss, er mot oss.» Det er en farlig tankegang som ikke engang hører hjemme på en fotballtribune.

Som for mange andre i sin generasjon av finnmarkinger, han er født i 1964, var andre verdenskrig en del av oppvekstskildringene for Ola Karlsen.

– På min mors side opplevde de å få huset konfiskert. Min fars familie ble igjen på Magerøya i 1944, de gjemte seg i huler og ventet på at Den røde armé skulle befri dem.

Ulike former for motstandskamp

– Motstandskampen står sterkt i norgeshistorien, i hvor stor grad tenker du at den har formet identiteten vår?

Forfatter Ola Karlsen
Forfatter Ola Karlsen

– Jeg er litt dobbel der. Med oppvekst i Finnmark og all familie nordfra, samt sterk tilknytning til de kommunistiske motstandsgruppene, har det vært andre helter enn «Gutta på skauen» for meg. De store slagene fant jo ikke sted i Norge, og motstandskampen tok en helt annen form enn for eksempel i Jugoslavia og Hellas.

Karlsen sier at deler av den norske motstandskampen fremstår som svært nasjonal, og uten dyp forståelse for de internasjonale aspektene. At den sivile motstandskampen gikk ut på å svekke effektene av krigen for den norske befolkningen, ikke tirre okkupanten.

– At store tyske troppekonsentrasjoner ble stående i landet og ikke satt inn på Østfronten, hadde lite med en kraftig militær motstand å gjøre.

Partisanene i Finnmark bidro til å trygge konvoiene til Murmansk og jernbanesabotasjen mot slutten av krigen.

– De forsinket troppetransporter til sluttkampene på kontinentet, og det var vel de viktigste bidragene fra norske motstandskjempere. En side ved den moralske og sivile motstandskampen man kanskje burde se mer på, er hva dette førte til etter at Nazi-Tyskland var slått. På den ene siden et flott samhold, men kanskje også grobunn for et hat mot de som ikke deltok på samme side?

Smiske- og streberkultur

Den norske nazieliten redegjør for hvordan et lite parti som NS plutselig ble kastet inn i maktens korridorer av en ytre kraft. Terboven lot Quislings menn få styre, så lenge det ikke gikk ut over det viktigste, å sikre de tyske troppenes sikkerhet og kampvilje. Forfatteren tror en hovedgrunn til at NS feilet i det aller meste de prøvde på, kan spores tilbake til måten de fikk makt.

– En førerstyrt partimodell skaper grunnlag for en smiske- og streberkultur hvor meningsforskjeller undertrykkes. Når meninger om hva man gjør og hvorfor blir borte, da gjenstår egeninteressen. De som måtte ha vært ideologisk motiverte medlemmer av NS, ble raskt slukt av egoismen - på et vis er naturlig i en bevegelse som dyrket og hadde «den ene sterke og kloke føreren» som ideal.

Karlsen sier det virket som om fylkesførerne og andre ledende figurer i NS ble mer fanatiske etter hvert som slutten nærmet seg. Han illustrerer dette poenget i boken ved å vise til taler de holdt.

– Troen som måtte være igjen, synes å ha slått over i angst for å ha satset på den tapende part. For de ledende figurene var det for sent å snu. Det var åpenbart vanskelig på et personlig nivå å ta inn over seg at Hitlers tusenårsrike bare varte noen krigsår.